Nyheten: LO og NHO krever at det i neste krisepakke bevilges penger for å realisere prosjektene for karbonfangst og -lagring som er på tegnebrettet. Dette gjelder lagringsanlegget «Northern Lights» og fangstprosjektene på Klemetsrud i Oslo og ved Norcems sementfabrikk i Brevik.

Bakgrunn: Prosjektene for karbonfangst og -lagring som nå nærmer seg investeringsbeslutning, har vært utviklet gjennom mange år. Trolig gjør koronakrisen at viljen til å bevilge penger er større nå enn i mer «normale» tider.

I energiscenarioer som samsvarer med Paris-målene er karbonfangst og -lagring (CCS) ofte tillagt stor vekt. Det er ikke tvil om at CCS trengs. Usikkerheten er knyttet til omfanget og i hvilke sektorer teknologien er konkurransedyktig mot alternativer som gir nullutslipp uten bryderiet fangst og lagring av CO₂ innebærer.

Oljeselskapene har argumentert ivrig for CCS i mange år, men investert lite egne penger for å få det til.

Skepsisen mot CCS som klimaløsning er betydelig i mange land, kanskje særlig iTyskland.

Min analyse: Det er fornuftig og riktig å bygge mottaksanlegget for CO₂ på Kollsnes, og det er trolig riktig å bygge fangstanlegg både på avfallshåndteringsanlegget på Klemetsrud og ved Norcems sementfabrikk.

Men det er ikke grunnlag for å hausse opp karbonfangst og -lagring som «den nye oljen» eller en «gullgruve» slik det gjøres i en fersk NRK-reportasje.

Det er tendens til at en del politikere bygger opp større forventninger til CCS enn det er grunnlag for. Et eksempel er at Ap-leder Jonas Gahr Støre i intervjuer har snakket om 20-30.000 arbeidsplasser i 2050 og inntekter på hydrogensalg (basert på CO₂-rensing) på «flere hundre milliarder kroner». Tallene bygger på en utredning Sintef gjorde for NHO for noen år siden, der de aller mest optimistiske anslagene ble løftet frem i «innsalget».

Etter mitt syn er det grunn til å dempe forventningene om at karbonfangst og -lagring vil få et voldsomt stort omfang i Europa og bli en viktig inntektskilde for Norge.

I svært mange sektorer – for eksempel i kraftproduksjon – finnes billigere alternativer.

Men selv en «minimumsløsning» vil gi investeringer og arbeidsplasser som kan komme godt med. Og realisering av Northern Lights, avfallsmottaket for CO₂, gjør det mulig for europeiske selskaper å bli kvitt CO₂ på en forsvarlig måte. At svenske Preem planlegger for å lagre CO₂ i Nordsjøen, er ett eksempel.  Og kanskje kan karbonfangst-konsepter utvikles i andre norske industrisektorer enn vi har sett til nå.

Som klimatiltak er karbonfangst- og lagring nødvendig. Noen utslipp er umulig å bli kvitt på andre måter enn ved å skille ut CO₂ fra industriprosessene, frakte CO₂en til mottaksanlegget, og lagre den under havets bunn. Samtidig er det ingen grunn til å drive med disse kostbare og omstendelige prosessene hvis problemet – klimagassutslippene – kan fjernes på enklere og billigere måter. Å frakte og lagre CO₂ vil alltid være forbundet med en kostnad. En svært høy CO₂-pris kan gjøre fangst og -lagring lønnsomt, men ofte vil alternativene være rimeligere og enklere å få til.

Når for eksempel stål kan produseres uten utslipp, ved hjelp av fornybar energi og hydrogen, så vil den prosessen gjerne være mer ressurseffektiv og rimeligere enn å ta hånd om utslippene i etterkant. Tilsvarende gjelder for eksempel i gjødselproduksjon.

Diskusjonen om «blå» versus «grønn» hydrogen illustrerer poenget. Hvis «grønn» hydrogen lages med fornybar energi ved elektrolyse, så kreves ikke innsatsfaktoren gass – og man unngår avfallsproduktet CO₂. Skal man lage «blå» hydrogen, så er gass råvaren og CO₂ et avfallsprodukt som må lagres under havets bunn – med de kostnader det medfører.

Med stadig billigere fornybar energi, så styrkes «grønn» hydrogens konkurransekraft mot «blå».

Både sement og avfall er sektorer der det er vanskelig å bli kvitt CO₂-en på annet vis enn gjennom karbonfangst, og prosjektene på Klemetsrud og hos Norcem i Brevik er derfor i kategorier som gir god mening.

Karbonfangst og -lagring har, som konsept, et grunnleggende problem – og det er at det ikke finnes noen kommersiell forretningsmodell. Skal CCS-prosjektene være kommersielt attraktive, så må noen betale en ekstra premie – for eksempel for CO₂-renset sement. Et bygg eller en bro blir ikke nødvendigvis så veldig mye dyrere om «ren» sement benyttes. Men kunden – enten den er offentlig eller privat – må ha denne ekstra betalingsviljen. Denne logikken vil være til stede i mange sammenhenger når CO₂-frie produkter utvikles.

Hva skjer fremover? Stortinget vil trolig gi klarsignal til fangst- og lagringsprosjektene som nå nærmer seg investeringsbeslutning. Kostnadene vil være høye – 17 milliarder kroner – og staten må ta det aller meste av regningen.