Karbonfangst og -lagring (CCS) blir neppe noen «gullgruve»

Denne illustrasjonen fra Equinor viser hvordan CO₂ kan fanges, transporteres og lagres i en komplett verdikjede.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Nyheten: LO og NHO krever at det i neste krisepakke bevilges penger for å realisere prosjektene for karbonfangst og -lagring som er på tegnebrettet. Dette gjelder lagringsanlegget «Northern Lights» og fangstprosjektene på Klemetsrud i Oslo og ved Norcems sementfabrikk i Brevik.
Bakgrunn: Prosjektene for karbonfangst og -lagring som nå nærmer seg investeringsbeslutning, har vært utviklet gjennom mange år. Trolig gjør koronakrisen at viljen til å bevilge penger er større nå enn i mer «normale» tider.
I energiscenarioer som samsvarer med Paris-målene er karbonfangst og -lagring (CCS) ofte tillagt stor vekt. Det er ikke tvil om at CCS trengs. Usikkerheten er knyttet til omfanget og i hvilke sektorer teknologien er konkurransedyktig mot alternativer som gir nullutslipp uten bryderiet fangst og lagring av CO₂ innebærer.
Oljeselskapene har argumentert ivrig for CCS i mange år, men investert lite egne penger for å få det til.
Skepsisen mot CCS som klimaløsning er betydelig i mange land, kanskje særlig iTyskland.
Min analyse: Det er fornuftig og riktig å bygge mottaksanlegget for CO₂ på Kollsnes, og det er trolig riktig å bygge fangstanlegg både på avfallshåndteringsanlegget på Klemetsrud og ved Norcems sementfabrikk.
Men det er ikke grunnlag for å hausse opp karbonfangst og -lagring som «den nye oljen» eller en «gullgruve» slik det gjøres i en fersk NRK-reportasje.