Jonny Hesthammer, som de siste årene har fått med seg mange kommuner til å tro på kjernekraft, mener det er mulig at et kjernekraftverk kan være i gang allerede om ti år, i 2035. Smedstad Foss, som fra sitt utkikkspunkt på IFE føler energisektoren med forskerens blikk, tror 2048 er en mer realistisk antakelse.

De to møttes på scenen i Energi og Klimas livepodkast under klimafestivalen Varmere Våtere Villere i Bergen.

• Du kan høre Kirsten Øysteses samtale med Hesthammer og Smedstad Foss i Energi og Klimas podkast.

Det er stadig flere partier og politikere, både lokalt og sentralt, som ønsker at kjernekraft skal bli en del av den norske energimiksen. Energiminister Terje Aasland er ikke blant dem, men Hesthammer mener at det «nedenfra» bygger seg opp et press mot regjeringen. Hesthammer har reist land og strand rundt og skaffet støtte til kjernekraftplaner.

Cicero-direktør Kristin Halvorsen leder et offentlig utvalg som innen april neste år skal levere en utredning om ulike sider ved mulig kjernekraft i Norge. Politisk er det ikke tvil om at kjernekraft er i vinden, men det er heller ingen enkel løsning – hverken når det handler om kompetansebehov, tidsbruk eller penger.

At kjernekraft tar lite plass – at det er lite arealkrevende – er det beste argumentet Martin Smedstad Foss ser. Kjernekraftverk kan bygges på grå arealer. Hensynet til natur er derfor et pluss, sammen med døgnet-rundt-produksjon av strøm. Begge deler gir kjernekraft et fortrinn mot vind- og solenergi.

Nettopp vindkraftmotstand har gitt støtte til kjernekraft i mange kommuner, og argumentet om at det er en løsning som sparer natur, er en vinner når Hesthammer er på sine salgsturneer.

Så her er det enighet mellom de to. De er også begge skjønt enige om at moderne kjernekraft er trygt, det er ingen grunn til å frykte ulykker.

Men når det gjelder tempo for eventuell utbygging, skiller de lag. Mens Hesthammer mener det er mulig å realisere et kjernekraftverk på ti år, tror Smedstad Foss at det tar mye lengre tid. Bygging av kjernekraftverk er komplisert, det krever regulering og kompetanse, på alle bauger og kanter. Det som kan ta ned tidsbruken, er om EU ble enige om et felles regulatorisk rammeverk, mener han.

Det er altså sterk politisk vilje, kombinert med evne til raske beslutninger og rask gjennomføring, som trengs for at Hesthammers tidsplan skal kunne bli virkelighet.

Når det gjelder kostnader ved bygging, er Hesthammer mer optimistisk enn Smedstad Foss. Med bygging av flere like enheter så vil kostnadene komme ned raskt gjennom læringskurver. Ned mot 50 øre/kWh er anslaget han presenterer, basert på GE-Hitachis planer i Ontario, Canada. Men det forutsetter at noen betydelig dyrere anlegg er realisert tidligere i løypa.

De første vil være mye dyrere, med en kWh-pris på mellom 1 og 2 kroner/kWh, ifølge Hesthammer.

Smedstad Foss mener ulike regulatoriske regimer vil dempe farten på læringskurvene, fordi regler for hvordan man kan bygge og drifte er ulike, landene imellom. Derfor blir det nødvendig med mye skreddersøm, selv om kraftverkene i teorien kan være serieproduserte.

Jonny Hesthammer hevder at samfunnsøkonomien ved bygging av kjernekraftverk i Norge kan være god – fordi man ikke tar i bruk natur og fordi strømleveransen er stabil.

Planene selskapet hans har i Aure og Heim i Trøndelag vil kunne gi 15 TWh strøm, ved at flere såkalte små modulære kraftverk bygges på samme tomt. Det tilsvarer omkring 10 prosent av dagens kraftforbruk i Norge.

Hva et slikt anlegg vil medføre av investeringskostnader og hva strømprisen blir, er det ingen som kan si noe sikkert om.

Erfaringen fra bygging av kjernekraftanlegg både i Finland, Frankrike og Storbritannia tilsier at både kostnader og tidsrammer sprekker. Men samtidig klarte mange land å bygge ut kjernekraftverk raskt på syttitallet, og da Norge fikk sin første reaktor på Kjeller like etter andre verdenskrig, tok det bare tre år fra vedtak til at anlegget ble satt i drift. Da var det riktignok slik at Arbeiderpartiet styrte staten med rent flertall og bestemte «alt».

Selv om Jonny Hesthammer og hans selskap sier de ikke er på jakt etter subsidier, så vil nok staten måtte ta en betydelig rolle hvis kjernekraft skal etableres i Norge. Store kapitalbehov, lang og usikker byggetid, et stort lass av reguleringer, varig sikring av svært farlig avfall – alt tilsier stort behov for statlig medvirkning.

Det kan tenkes at tettere samarbeid med Sverige ville være atskillig enklere enn å bygge opp en kjernekraftindustri i Norge. Svenskene har holdt på med kjernekraft i 50 år. Det er ikke sikkert det er en dum ide at Norge kan være med å finansiere mer kjernekraft i Sverige, så lenge vi har et felles nordisk kraftmarked og svenskene gir oss lov.

Men mens det planlegges og utredes må økt norsk kraftbehov dekkes på andre måter, med vindkraft, solkraft, energieffektivisering og oppgradering av vannkraftverk. Det er avgjørende både for utslippskutt og tilgang på strøm til ny og gammel industri.