Nyheten: I Texas gikk oljeprisene over i negativt terreng mandag kveld. Lagrene er fulle, det er ikke plass til mer olje. Derfor gikk prisen på oljekvaliteten WTI under null. Også prisen på Nordsjø-oljen faller. I Tyskland ble det samtidig notert negative strømpriser.

Det store bildet: Energisektoren er inne i et fundamentalt skifte, fra fossilt til fornybart. Koronakrisen avdekker sårbarheter og forsterker allerede eksisterende trender.

Min analyse: Forandringene både i oljemarkedet og i kraftmarkedene treffer noen av norsk politikks viktigste akser.

I begge disse sakene må politikerne ta stilling til om oljenæringen – som altså er i langsiktig strukturell nedgang – skal stimuleres og støttes med sikte på at den også på tyvetallet skal være navet i norsk økonomi.  

Endringene i kraftmarkedet er knyttet til det teknologiske skiftet fra kull- og gasskraft til vind og sol. De lave prisene i Norge nå har delvis sin årsak i at det er store snømengder i fjellet, men den fundamentale forandringen er viktigere på lengre sikt: Mer vind og solenergi gjør at kraftprisene til tider vil gå mot null. Dette kan motvirkes gjennom mer handel, og bedre utnyttelse av kraften på tvers av landegrenser. Da trengs kabler, som sender strømmen dit det fortsatt er kull og gass som kan erstattes. Tilgangen på rikelige mengder fornybar energi gjør det også mulig å etablere hydrogenproduksjon og annen industri som kan erstatte fossile verdikjeder.

Striden om NorthConnect har ført til at det for øyeblikket virker umulig å få til nye prosjekter for mer handel, men det er viktig at Stortinget ikke setter varig bom for nye kabel-prosjekter. Den norske vannkraftens fremtidige verdi er avhengig av at den brukes når den trengs – og det er i perioder hvor vind og sol trenger en fleksibel kraftkilde å støtte seg på. Store verdier kan gå tapt for samfunnet hvis ikke vannkraftens verdi blir tatt vare på, og hvis stortingsflertallet ikke klarer å se vannkraftens rolle i en europeisk sammenheng.

Utviklingen i kraftmarkedene peker i retning av større variasjoner, mellom år og årstider. Om sommeren vil solenergi også i Norden dekke betydelige deler av forbruket på dagtid. I perioder med gode vindforhold, vil sol og vind gi mer enn nok strøm. Når det samtidig sildrer og renner i alle elver og bekker, betyr det lave priser. I tørrår kan bildet være annerledes. Og om vinteren, når stadig mer av oppvarming dekkes med strøm også i for eksempel Danmark og Tyskland, kan etterspørselen og prisene i perioder bli veldig høye. Teknologi og markedsløsninger som demper ut disse svingningene vil være av det gode, både for industri og alminnelige forbrukere.

Samtidig er rikelig tilgang på rimelig fornybar energi avgjørende for å få til avkarboniseringen som er nødvendig for å bringe samfunnet til nullutslipp. Det er industrielleinitiativ på gang for å få til hydrogenproduksjon basert på fornybar energi i Norge. Dette er ideer regjeringen og Stortinget bør gripe med begge hender, og hjelpe frem verdikjeder som utnytter kraften, skaper arbeidsplasser, og erstatter fossil energibruk både hjemme og ute.

Både iskanten, skattelette til oljenæringen, synet på krafthandel med Europa, og spørsmål om politisk støtte til etablering av ny industri basert på fornybar energi, griper inn i diskusjonen om retningen på politikken i lys av koronakrisen.

Hva skjer fremover? Som jeg har vært inne på i flere tidligere #Klimavalg21-kommentarer, så trengs det tydelige retningsvalg og evne til å kombinere det langsiktig og kortsiktig riktige når politikken skal utvikles i etterkant av koronakrisen.