Mer eller mindre koordinerte utspill setter dagsordenen når oljemessen i Stavanger preger nyhetsbildet denne uken. De internasjonale omgivelsene har endret seg i oljeindustriens favør de siste årene. Mens Putins angrep på Ukraina uten tvil har gitt et løft for fornybar energi og raskere klimaomstilling i Europa, er en annen virkning at prisene på olje og særlig gass har lagt seg i et høyere leie enn de ellers ville gjort. Sammen med argumentet om Europas behov for sikre energileveranser har Ukraina-krigen derfor gitt oljå en «ekstraomgang».

Olje og gass har gitt en ekstremt god inntjening de siste årene. Det er bare å se på tallene som viser inngangen av «friske penger» til Oljefondet eller overskuddet i ethvert stort oljeselskap. Høyere renter og usikkerhet om farten i den grønne omstillingen har også gjort at mange oljeselskaper har dempet sine fornybarambisjoner. Equinor har – i hvert fall så langt – holdt fast i sine mål. Men selskapet har også mål om å investere for å holde nivået i olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel på dagens nivå til 2035, erklærte Anders Opedal og sjefen for norsk sokkel, Kjetil Hove, i Stavanger.

Ganske mye av Equinors investeringsplaner handler om elektrifisering.

Det er verdt å merke seg at statsminister Jonas Gahr Støre blankt avviser ønsket fra Aker BP-sjefen om krisetiltak. Slik det fremgår av Perspektivmeldingen, er ikke regjeringen videre bekymret over at gradvis lavere oljeaktivitet skal gi økt arbeidsledighet. «Bildet som tegnes i denne perspektivmeldingen, tyder på at gradvis avtagende aktivitet i olje- og gassvirksomheten ikke vil skape utfordringer i form av langvarig økt ledighet, fordi arbeidskraften vil være etterspurt andre steder», heter det fra Trygve Slagsvold Vedums departement.

Tallene Sokkeldirektoratet opererer med for kontantstrømmen fra olje- og gassproduksjonen mot 2050 i sitt ønskescenario ligger skyhøyt over anslagene fra Finansdepartementet. Men også Vedum bygger på mye høyere priser enn det IEA mener vil være bildet i et scenario som samsvarer med 1,5 gradersmålet.

Samtidig er fortellingen om «nesten et helt oljefond» et fikst kommunikasjonsmessig grep. Det dukket for eksempel opp i #polkvart mandag morgen. Har vi råd til å la være? Inntrykket som skapes er at størrelsen på fremtidig olje- og gassproduksjonen vil ha svært stor betydning for norsk fremtidig velferd, mens det nærmest glemmes at avkastningen på de 18.000 milliardene som i dag står på Oljefondet vil gi betydelige årlige tilskudd til velferden.

Det har i årevis vært klart at norsk olje- og gassproduksjon etter hvert vil gå ned. Farten i nedgangen vil bestemmes av prisene på olje og gass og om det blir gjort nye store funn. Den reelle politiske diskusjonen handler om Barentshavet. Å tømme åpnede områder i Nordsjøen og Norskehavet for de siste dråpene er mye mindre kontroversielt. Dette er også lettere å elektrifisere, slik at produksjonsutslippene holdes lave.

Skal Sokkeldirektoratets scenario om høy produksjon mot 2050 inntreffe, må Barentshavet bli en stor petroleumsprovins. Det må gjøres svært store funn. Det må bygges gassrør sørover og mye ny infrastruktur.

Er dette mulig å kombinere med ambisiøse klimamål og kraft fra land? Vil det være lønnsomt? Hvor fort faller Europas behov for norsk gass? Og hvordan fremstår en storstilt utvikling av sårbar infrastruktur i Barentshavet i en sikkerhetspolitisk situasjon der Russland er en truende nabo?

Dette er store og krevende politiske spørsmål.  Det er her den reelle debatten om norsk oljesektors fremtid må foregå. Slik det norske skattesystemet fungerer er det dessuten staten som bærer nesten all risiko ved investeringene.

Svaret fra politikerne, særlig i Ap og Høyre, er for tiden «blått hydrogen». Men hvem som skal ta regningen ved å utvikle produksjon og bygge infrastruktur er høyst uklart. Dette er også et stort politisk spørsmål som det foreløpig ikke finnes svar på.

Lengden på «ekstraomgangen» Ukraina-krigen har gitt den norske og internasjonale petroleumssektoren avhenger av mange ting, men det viktigste poenget er dette. Varig høye priser forutsetter at Europa og verden ellers ikke lykkes med klimaomstillingen. Går etterspørselen ned, så faller også verdien på olje og gass. Med andre ord: Jo raskere omstillingen skjer, desto fortere blåser dommeren i fløyta og selv Sokkeldirektoratet må konstatere at det snart er «game over».