Nyheten: Årsmøtet i Oslo Frp vil gjøre Norge til et «patriotisk fyrtårn». Klimapolitikken
kobles til motstand mot internasjonalt samarbeid i FN og EU/EØS. Dette er saker
Frp nå skal markere seg på, ifølge Christian Tybring-Gjedde.
Stortingsrepresentanten vil ifølge Dagbladets referat
at Frp bør «være tydelige støttespillere til Folkeopprøret mot klimahysteriet».

Min analyse: Fremskrittspartiets fylkeslag i Oslo har
lenge vært noe for seg selv, på en ytterkant i partiet. I klimapolitikken
legger Oslo Frp seg på en kurs der klimavitenskapen avvises og der
internasjonalt samarbeid, enten det skjer i FN eller EU, fremstilles som en
trussel. Dette er tidligere partileder Carl I. Hagens linje, og i etintervju på Document.no utdyper han synet sitt.

Det er fornektelse av klimavitenskapen som er grunnlaget for
politikken. Når klimaendringene ikke finnes, så blir klimapolitikk bare meningsløst
sløseri. Hagen mener Gro Harlem Brundtland har et hovedansvar for «hysteriet»,
sammen med USAs tidligere visepresident Al Gore.

Siv Jensens fylkeslag plasserer seg – riktignok mot hennes stemme – i samme klimapolitiske leir som Resett og Document.no.

Klimafornekterne er ikke så mange i Norge, men på den
ytterste høyrekanten i politikken har Resett og Document.no skapt et «hjem» som
kombinerer klimafornektelse i en «pakke» der innvandringsmotstand og nedrakking
av internasjonalt samarbeid i EU og FN inngår. Konflikter knyttet til både
klimapolitikken og internasjonalt samarbeid presenteres som en strid mellom «patrioter»
og «globalister» – eller i litt mildere ordelag mellom «nasjonalkonservative»
og «liberalere».

Avstanden mellom synspunktene i Oslo Frps vedtak og det
Høyre står for – både idemessig og i praktisk politikk – er en avgrunn.

Bakgrunnen: At det er ulike syn på klimapolitikkens
innretning og betydningen av enkelttiltak er naturlig del av demokratiet. At
ulike partier har ulike løsninger og at disse brynes gjør summen av politikk
bedre over tid.

Så lenge dette foregår innenfor en felles forståelse om at
vi haret klimaproblem og må finne effektive botemidler mot det, så er
alt som det skal være. Spørsmålet er altså ikke om vi har et klimaproblem,
men hvordan vi skal løse det. Under en slik virkelighetsforståelse
ligger klimavitenskapens innsikt om at klimaendringene først stopper opp når
utslippene av CO₂ kommer til null.

Klimafornekterne, både her i landet og ellers i verden,
aksepterer ikke vitenskapen som grunnlag for politikken. De oppfatter klimavitenskapens
stadig økende kunnskap som en mening, ikke som nettopp – kunnskap.

Dette er et fundamentalt skille. Det handler ikke om
politisk syn, men om man vil legge faktaog vitenskap til grunn for
politikken – eller om man av ulike grunner finner det opportunt å avstå fra
dette.

Hvor er konfliktene? Det er slutt på regjeringsdeltakelsens disiplinering av Frp. Men Jon Georg Dales løsrivelse fra Solberg-regjeringens politikk er et kort steg vekk fra «hovedfeltet» målt mot linjen Oslo Frp legger seg på. Dale argumenterer forøvrig mot det han kaller "klimanasjonalisme" i et innlegg i VG. Han advarer mot pengebruk på nasjonale klimatiltak med usikker global virkning.

Det er et svært langt sprang fra motstand mot økte drivstoffavgifter,
kraftkabler – og iherdig forsvar for oljenæringen – til å avvise at vi har
menneskeskapte klimaendringer.

Der Høyre naturligvis legger vitenskapen til grunn og like
naturlig legger vekt på samarbeid i internasjonale organisasjoner, så faller Oslo
Frp ned på posisjoner som er diametralt motsatt. Forskningsminister Henrik
Asheimsinnlegg hos NRK Ytring er et godt eksempel på Høyres posisjon.

Fremskrittspartiet er ikke bare på frifot. Oslo-avdelingen
har tatt veien til en helt egen politisk planet.

Derfor blir det mindre og mindre sannsynlig at Frp vil kunne
gå inn igjen i noe regjeringssamarbeid – hvis ikke partiet sprekker og skaller
av en «nasjonalkonservativ» og klimafornektende høyrefløy.

Hva skjer fremover?

(Teksten er oppdatert 5. mars med avsnittet der det lenkes til Jon Georg Dales innlegg i VG om klimanasjonalisme.)

.