Stortingsrepresentant Terje Halleland (Frp) har fått noen svært interessante regnestykker som svar på spørsmål til finansminister Trygve Slagsvold Vedum om hvor mye staten og andre deler av offentlig sektor har hatt i inntekter fra kraftnæringen de siste årene, og hvor mye som er betalt tilbake i form av strømstøtte og andre tiltak.

Ikke overraskende viser tallene at staten skor seg på de høye strømprisene.

• I perioden 2019-2023 hadde staten 180 milliarder kroner i bokførte inntekter fra kraftsektoren.
• Kommuner og fylkeskommuner har hatt 81 milliarder i inntekter på toppen av dette.
• 62 milliarder ble i samme periode utbetalt i strømstøtte og en del andre tiltak.

Det er særlig 2023 som skiller seg ut. Dette året alene hadde stat, kommuner og fylkeskommuner inntekter på 115 milliarder, mens 24 milliarder ble tilbakeført som strømstøtte og en del andre tiltak.

Halleland har helt rett når han til P4 sier at «det er noen vanvittige summer det offentlige tjener på høye strømpriser».

Nye tall i en rapport Vista Analyse har gjort for Fornybar Norge, underbygger de samme poengene som i Vedums svar til Halleland. Ifølge denne rapporten hadde staten i 2022 inntekter fra kraftproduksjon og strømforbruk på drøyt 120 milliarder, etter at utbetaling av strømstøtte på 26 milliarder er trukket fra.

«Fornybar Norge mener fornybarnæringen er en gullgruve for staten», er tittelen tu.no bruker for å oppsummere. Og ja, uansett hvordan det regnes, er det ikke tvil om at staten tjener stort.

Vista og Fornybar Norge har også tatt med statens inntekter fra moms og elavgift i sitt regnestykke, noe som ikke er med i Vedums tall. Men statens inntektstap knyttet til redusert elavgift er med i Vedums oppstilling over statens kostnader, og det kan jo Halleland og andre merke seg.

Regnestykkene viser at statens inntekter varierer ganske mye fra år til år, i takt med svingningene i strømprisen. I realiteten virker derfor høye strømpriser som en ekstraskatt ingen har vedtatt. Betydelige milliardbeløp overføres fra forbrukere og næringsliv til staten og andre offentlige eiere. Summene varierer med strømprisen, og mellom landsdeler.

Det er ikke tvil om at det nåværende strømpolitiske regimet oppleves urettferdig og er med på å undergrave støtten både til klimapolitikken og en fornuftig energipolitikk som sikrer god utnyttelse av knappe ressurser.

Når Arbeiderpartiet scorer 14,2 prosent og Senterpartiet 3,8 på sin svakeste meningsmåling til nå, er strømpriser og misnøye med energipolitikken en av forklaringene.

Feltet er også pekt ut av Trond Giske som et av områdene av politikken han ønsker et oppgjør med, og i Aftenposten skriver Hogne Hongset at «energipolitikken nettopp (er) det politikkområdet som kan snu den negative trenden og få «vanlige folk» til på nytt å tro på Arbeiderpartiet».

I sosiale medier «rantes» det friskt, politikerne idiotforklares og skjelles ut.

Prissjokk – selv om de som oftest er kortvarige – bidrar heller ikke til å løfte stemningen. I skrivende stund melder VG om ekstremt høye strømpriser i Sør-Norge – fordi det ikke blåser i Tyskland og Danmark. Større prissvingninger enn «før i tiden» er en konsekvens av at kraftsystemene i Europa er i endring.

Forslagene som lanseres fra både Giske, Hongset, Rødt, Fremskrittspartiet og andre kritikere, kan for mange være lette å nikke til. Men virkningene av endringene de foreslår, er i beste fall ytterst usikre, i verste fall egnet til å skape enda mer misnøye, og ødelegge et system som har mange gode egenskaper. Dagens kraftregime og strømpolitiske system er velfungerende i den forstand at det sikrer god utnyttelse av knappe ressurser og stor verdiskaping. Handel og samarbeid på tvers av landegrensene gir gevinster, sett under ett.

Men dagens system er ikke i orden. Det må fikses på, tilpasses en ny tid.

Fordelingsvirkningene er uakseptable. Derfor er misnøyen så stor og så lett å gjødsle.

Det trengs radikale reformer som fører til bedre og mer rettferdig fordeling av inntektene som skapes i det norske kraftsystemet, uten at de gode sidene ved dagens system ødelegges. Høye strømpriser er kommet for å bli. Forhåpentlig spretter de ikke varig opp på nivåene de var på det verste, men det er ingenting som tilsier at de permanent kommer tilbake til nivåene vi hadde før Ukraina-krigen.

En av årsakene er at vi må forvente høye CO₂-priser. En annen er at ny fornybar energi er dyrere å bygge ut enn tidligere. Vi har «brukt opp» de billige alternativene.

For staten er det selvsagt komfortabelt å kunne sope inn mange titalls milliarder uten at det fattes skattevedtak i Stortinget, men for befolkningen er det urimelig. Spørsmålet som krever både kreativitet og kløkt, handler om hvordan vesentlig mer av ekstraprofitten staten drar inn, kan tilbakeføres til folk flest.

Det beste ville trolig være å sende en flat sum tilbake til alle innbyggere. For eksempel kunne alt staten tjener utover en strømpris på 50 øre/kWh vært tilbakeført på denne måten. At det er ulike priser i ulike deler av landet, måtte speiles i systemet for tilbakeføring.

En slik reform ville tjent folk som lever nøkternt og har et lite forbruk, og det ville premiere alle som gjør eller tidligere har gjort tiltak i boligene sine som innebærer lavere forbruk.

Det ville gjort strømstøtteordningen overflødig. Det ville derfor eksponert oss alle mot markedsprisen på strøm, og ikke belønnet høyt forbruk slik dagens system gjør. Fordelingseffekten vil være overveiende god, selv om det sikkert vil finnes en og annen enke i et stort og gistent hus som kommer dyrere ut.

Det er ikke småpenger vi snakker om. Summen vil variere med strømprisen, men vi snakker om flere titalls milliarder i året.

Det vi som samfunn ville oppnå ved en slik reform, er å styrke tilliten til energi- og klimapolitikken i stort. Et flertall av befolkningen ville oppleve at systemet virker til deres gunst, uten at evnen til effektiv ressursutnyttelse og verdiskaping ødelegges.

En tilsvarende modell kan tenkes for tilbakeføring av økte CO₂-avgifter på fossil energi, i tråd med logikken i ideene om Karbonavgift til fordeling (KAF).

Men dette vil være store reformer. Derfor krever de mot, gjennomføringskraft og bred politisk oppslutning. Er det noen som tar ballen?