De to konsortiene som nå har søkt om å få bygge ut flytende havvind ved Utsira, er sterke industrielle aktører. Equinor og Vårgrønn er den ene, Haugesund-baserte Deep Wind Offshore i samarbeid med den franske giganten EDF den andre.

Dette er de to som står igjen etter at åtte-ti konsortier i tidligere faser meldte sin interesse, men som har falt av etter tur.

Hadde det vært bare én søker, ville antakelig hele Utsira-prosjektet blitt lagt bort.

Nå skal Energidepartementet vurdere søknadene etter et sett kriterier, der det legges stor vekt på følgende:

• Kostnadsnivå, realisme og modenhet
• Innovasjon og teknologiutvikling
• Gjennomføringsevne
• Bærekraft
• Positive ringvirkninger

Neste milepæl for Utsira-prosjektet er tildeling av områder første halvår 2026. Begge aktører må være med videre om det skal bli en auksjon, der vinneren tildeles inntil 35 milliarder kroner, som er den øvre grensen for statsstøtte. Prosjektet innebærer at det skal bygges 500 MW. En auksjon kan finne sted i 2028-29, byggestart kan komme i 2031 og den første strømmen i 2034. Da har det gått 13 år siden aktørene som nå er med i Utsira-konkurransen, begynte å kikke på prosjektet.

Så sant hverken Equinor/Vårgrønn eller Deep Wind Offshore/EDF trekker seg på et senere tidspunkt, ser det nå ut til at dette prosjektet blir realisert. Stortinget kan selvsagt også trekke i nødbremsen, men da kreves det et vedtak som opphever beslutningen om å sette maksbeløpet for støtte til 35 milliarder kroner.

Men som Equinors fornybarsjef Siri Espedal Kindem sier til DN, en «forutsetning for at prosjektet kan realiseres er at det er teknisk gjennomførbart og lønnsomt».

Flytende havvind møter mye motbør, men er samtidig en teknologi med svært stort potensial globalt. Derfor er det positivt at Utsira-prosjektet nå er over et nytt hinder.

Det grunnleggende problemet for havvind, og særlig flytende, er at ingen kunder, hverken industri eller alminnelige forbrukere, er villige til å betale hva utbyggingene egentlig koster. Derfor trengs det subsidier i en eller annen fasong.

Strømmen fra Utsira blir svært dyr. Hvis ikke aktørene innen flytende havvind får kostnadene kraftig ned, og viser tydelig at støttebehovet går ned, kan det bli med dette ene prosjektet.

Regjeringen skal i løpet av 2026 presentere en plan for videre havvindutlysninger, basert på utredningene NVE har gjort. Områder utenfor kysten av Vestlandet peker seg ut som mest egnet for flytende havvind. Strømmen vil bli fraktet i land i Norge med «enveis»-kabler, det er uaktuelt å koble disse prosjektene tettere på europeiske kraftnett. Det er derimot mulig for flere prosjekter i sørlige Nordsjø, basert på bunnfast teknologi.

I pressemeldingen understreket energiminister Terje Aasland at det ved satsingen på havvind legges «et godt grunnlag for at norsk leverandørindustri kan være med i konkurransen om å utvikle framtidas havvindprosjekter».

Flytende havvind har – i prinsippet – stort potensial i havområder der det er for dypt til bunnfaste løsninger. Utenfor Frankrike har EDF nylig fått en kontrakt, Korea og Japan pekes på som interessante markeder i tillegg til Storbritannia.

Også internasjonalt er kostnadene ankepunktet, men kostnadene kommer heller ikke ned uten utbygginger som gir skala og læringseffekter.

Med byggestart i 2031 vil Utsira-prosjektet komme etter den ventede duppen i aktivitet i leverandørindustrien som kommer når effekten av oljeskattepakken er uttømt, mens endelig konsesjonstildeling trolig vil kunne tas i den nåværende stortingsperioden. Statsstøtten på inntil 35 milliarder kroner vil antakelig bli utbetalt – og dermed belaste budsjettene – i byggeperioden.

Selv om ingen konkrete beslutninger om store utbetalinger kommer på bordet i denne stortingsperioden, vil det være rikelig anledning til omkamper og forsøk i Stortinget på å stoppe prosjektet. Terje Aaslands jobb blir å holde prosjektet flytende også gjennom disse rundene.