Nyheten: Senterpartiets klimapolitiske talsperson Ole André Myhrvold varsler at partiet vil gå mot økningen i CO₂-avgiften slik at den blir 2000 kroner tonnet i 2030, slik Erna Solbergs regjering foreslår i sin klimamelding. Trygve Slagsvold Vedum mener partiet blir fremstilt som klimaversting når det fremmer forslag som er «sunn fornuft».

Min analyse: At Senterpartiet ikke vil inngå i et bredt stortingsflertall om klimapolitikken, der gradvis økt CO₂-pris er «grunnmuren», hadde ikke vært så viktig hvis partiet fortsatt var lite og smalt. Men Senterpartiets styrke i velgerflokken gjør at partiets standpunkter kan bli retningsgivende for en ny regjering – enten statsministeren blir hetende Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum. Taper de borgerlige valget, vil Senterpartiet måtte levere som et styringsparti med ansvar langt utenfor sektorene i økonomien partiet tradisjonelt har brydd seg mest om. I denne sammenhengen er de lange linjene i klimapolitikken kanskje den viktigste rammebetingelsen for all slags næringsliv.

Hovedgrepet i klimameldingen, med en høy og stigende CO₂-pris som «grunnmuren» i politikken, er meget godt faglig forankret i norsk og internasjonal forskning. Det støttes av mesteparten av næringslivet, det politiske establishmentet i Høyre og Ap – og har bred oppslutning i partier og organisasjoner som arbeider for en skjerpet klimapolitikk.

Høye CO₂-priser gir fordelingsmessige utslag det er helt nødvendig å kompensere for, men det er enklere og mer konstruktivt enn å gjøre hver eneste diskusjon om avgiftsendringer om til en stor batalje der særinteresser og lobbyister, to ganger i året, mobiliserer for at nettopp deres sektor må være unntatt. For et styringsparti, som skal levere resultater over hele landet og i alle deler av økonomien, vil derfor høye CO₂-priser være til god hjelp når en mengde enkeltbeslutninger skal fattes.

Norge skal, i likhet med alle andre land, oppnå netto nullutslipp i løpet av noen få tiår. Netto null er den nye normen. Dette betyr stor omstilling – og derfor stor usikkerhet. Å høre snakk om behovet for «stabile rammebetingelser» kan være både trått og kjedelig, men her er det grunn til å lytte. En høy og stigende CO₂-pris gir et langsiktig styringssignal, et fyrtårn å styre etter. Vissheten om at det gradvis blir mye dyrere å slippe ut CO₂ gjør det lettere å foreta klimariktige valg, både i politikk og næringsliv. En høy CO₂-pris virker tvers igjennom hele økonomien. Kalkylene i excel-arkene forandres. Beslutningene blir annerledes. Ja til høy CO₂-pris er neppe et slagord som egner seg på valgplakater, men det er et virkemiddel som trekker samfunnet stødig i retning netto null.

Høy CO₂-pris, tvers igjennom økonomien, vil styrke konkurransekraften til all slags virksomhet som ikke slipper ut CO₂. Det vil fremme bioøkonomien Sp er opptatt av, det vil ofte gjøre det mer lønnsomt å flytte produksjon «hjem» – og straffe besynderlige utslag av globaliseringen som at vi importerer stein fra Kina og India. Også for offentlig planlegging vil visshet om en høy og stigende CO₂-pris være en stor fordel. Det vil redusere risikoen for feilinvesteringer i utslippsintensiv infrastruktur.

Næringslivets klimaorganisasjon Skift har satt i gang en kampanje for en høy og stigende CO₂-pris. Kanskje det vil gjøre mer inntrykk på Senterpartiet hvis selskaper som tradisjonelt står partiet nær, som Tine, Nortura og Felleskjøpet, slutter opp om kravet?

Det er interessant at det gjør seg gjeldende røster internt i Senterpartiet som ønsker en mer aktiv klimapolitikk enn den Trygve Slagsvold Vedum representerer, og som utfordrer partilederens diesel-profil. Ordføreren i Øyer, Jon Halvar Midtmageli, ønsker regjeringssamarbeid med MDG og mener Sp som regjeringsparti må «ta klima mer på alvor».

– Klimapolitikken i Norge bør ligge «midt imellom» Sp og MDG. Derfor bør vi samarbeide. Men jeg er klar over at dette er ganske kontroversielt, sier Øyer-ordføreren til Nationen.

Omstillingen Norge skal igjennom vil gå lettere om det samarbeides bredt og om politikken er godt forankret i best tilgjengelige kunnskap. Uten støtte fra Senterpartiet til prinsippet om en høy og økende CO₂-pris blir jobben vanskeligere. Men det er rom for partimarkeringer i bøtter og spann også om en del hovedlinjer har bred oppslutning i Stortinget og «grunnmuren» ligger fast.

Hva skjer fremover? Stortinget starter nå behandlingen av Sveinung Rotevatns klimamelding. Det har vært høringer tirsdag, de fortsetter torsdag. I Senterpartiet vil debatten pågå internt i ukene fremover – partiet har landsmøte 18. – 21. mars.