Budsjettforliket ga dobbel seier til Senterpartiet
Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum får det som han vil – både når det gjelder oljepolitikken og avgiftene på diesel, bensin og kunstgjødsel. Det er lett å forstå SV og MDGs misnøye – og underlig at Ap lar Sp dempe bruken av klimaavgifter.

Budsjettpartnere: Mimir Kristjansson (Rødt), Tuva Moflag (Ap) og Bjørn Arild Gram (Sp) presenterte lørdag budsjettforliket de tre partiene har inngått. (Foto: Thomas Fure / NTB)
Nå kan det skje ting før budsjettet endelig vedtas, slik at det er nødvendig med et lite forbehold. Budsjettforliket mellom Ap, Sp og Rødt har ikke balansen som vil være nødvendig for å sikre at alle fem partier – også MDG og SV – kjenner seg trygge om bord.
Jonas Gahr Støre og Ap har ikke klart å samle de fem partiene på rødgrønn side til et felles opplegg der alle opplever å få «nok» til å kunne selge det som en seier.
Sp har fått for mye – både varig vern av oljepolitikken og kutt i dieselavgiftene.
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anne Jortveit, kommentator Anders Bjartnes og øvrige medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
Personlig er jeg ikke overrasket over at Arbeiderpartiet ikke ville gjøre disse budsjettforhandlingene til et oppgjør om oljepolitikken. Men spørsmålet om hvordan Norge kan runde av oljealderen med stil, blir ikke borte. Det som også er sikkert, er at det ikke blir endringer i den norske petroleumspolitikken uten at Arbeiderpartiet og Høyre er med på det. Enkeltsaker vil komme på bordet og gi konflikter, samtidig som det er behov for langsiktig og stødig politikk slik Intiativ Vests Mathias Fischer skriver om i Aftenposten søndag.
Derimot er jeg overrasket over at Arbeiderpartiet ga etter i spørsmålet om bruken av klimaavgifter. I alle år, og i alle viktige styringsdokumenter, er det fremholdt at prising av CO₂-utslipp er det viktigste generelle virkemiddelet i klimapolitikken. Dette prinsippet har hatt bred oppslutning i Stortinget, egentlig fra alle utenom Frp og Sp. I regjeringens budsjettforslag ble dette fulgt opp gjennom økning i CO₂-avgiften på drivstoff, slik at bensin og diesel ville bli dyrere. I forliket nulles denne avgiftsøkningen ut, ved at veibruksavgiften senkes tilsvarende.
Dette var praksisen også i årene da Trygve Slagsvold Vedum var finansminister og Arbeiderpartiet lar altså Sp fortsatt få gjennomslag på dette punktet.
Reduksjonen i bensin- og dieselavgift koster staten omtrent like mye som effekten av at elavgiften reduseres mindre enn det som ble foreslått i budsjettet. Det skjer altså en overføring fra all oss som bruker strøm, til de som kjører mye diesel og bensinbil.
På kort sikt betyr antakelig ikke en slik avgiftsendring på drivstoff så mye. Folk fyller diesel og bensin uansett, og irriterer seg over prisene. Men den langsiktige effekten er viktig, ikke minst for næringslivet. Med forventninger om at CO₂-utslipp vil koste mer, og bensin og diesel dermed bli dyrere, så vil investeringer og annen atferd påvirkes.
Når Arbeiderpartiet nå – ved innledningen til stortingsperioden – lar Sp undergrave effekten av høyere CO₂-priser, er spørsmålet om dette vil være retningen også videre. Hvis dette fortsetter, vil effekten være høyere utslipp i 2030 og 2035 enn vi ellers ville hatt – og dermed større behov for annen politikk for å redusere utslipp. I praksis vil dette handle om mer subsidier, i en eller annen variant.
Det kan hende summen av Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør det svært vanskelig å øke drivstoffavgiftene i Norge nå, men en krone eller to i avgiftsforskjell er uansett marginalt i forhold til gevinsten bilister oppnår ved å bytte til elbil. Det er ved å gå over til elbil at folk i distriktene virkelig kan spare penger på drivstoff.
I budsjettforliket legges også forslaget om å innføre CO₂-avgift på kunstgjødsel vekk. Det skal ikke sendes på høring, og prosessen med å innføre en slik avgift skal avsluttes, heter det. Det finnes argumenter både for og mot en avgift på kunstgjødsel, men landbruket ligger langt etter målene om utslippskutt som ble satt i avtalen med staten i 2019.
Både håndteringen av drivstoffavgiftene og forslaget om avgift på kunstgjødsel reiser veldig viktige spørsmål. Er økende CO₂-priser grunnmuren i den norske klimapolitikken, eller har Arbeiderpartiet kommet på andre tanker?
Og lager Stortinget systemer som er så gjennomhullet at styringssignalet fra CO₂-prisen blir borte?
Det vi har sett denne helgen er ikke «trygg styring» i klimapolitikken.
Det vil svært ofte være nødvendig og riktig med tiltak som kompenserer når klimaavgiftene økes, men de må utformes slik at hensikten med avgiftene ikke saboteres. Det er nettopp det som skjer når Ap nå har gitt Sp full pott.