Omstillingskommisjonen kan gi Støre en ny sjanse
Det er ingen grunn til å tro at Omstillingskommisjonen vil avvikle dype konflikter i norsk politikk, men den gir Jonas Gahr Støre en sjanse til å utvikle et tydeligere lederskap – både når det gjelder olje, klima og forholdet til EU.
Statsminister Jonas Gahr Støre slipper å stille kabinettspørsmål for å landet statsbudsjettet. (Foto: Terje Pedersen, NTB)
Det var MDG som i budsjettforhandlingene i siste liten fikk trasset igjennom at det skal settes ned et Omstillingsutvalg, som skal «vurdere ulike scenarier og tiltak for å bedre norsk økonomis omstillingsevne, verdiskaping, næringsutvikling og konkurransekraft, hvor norsk sokkel går inn i en ny fase med avtakende olje- og gassproduksjon og en økende fornybarandel i Europa på bekostning av fossil energibruk.»
SV fikk til løfter om et liknende utvalg i fjor, men det har så langt kokt bort i kålen.
Hva Omstillingskommisjonen nå blir til, vil avhenge blant annet av hvem som pekes ut til å lede utvalget og hvordan det forankres i regjeringsapparatet. Jonas Gahr Støre kan, hvis han vil, ta eierskap til arbeidet og gi det en retning som gir ham et ettermæle som en statsminister som både brakte Norge nærmere Europa og sørget for rammer som gjør at oljealderen kan rundes av med stil.
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anne Jortveit, kommentator Anders Bjartnes og øvrige medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
Disse to store konfliktlinjene i norsk politikk – forholdet til EU og synet på oljepolitikken – vil selvsagt ikke en Omstillingskommisjon kunne viske bort.
Interesser og prinsipielle syn står mot hverandre. Dette kommer ikke til å endres gjennom en kommisjonsrapport.
Oljepolitikken
Debatten om oljepolitikken er akkurat nå preget av en stemning der den fossile industrien over hele verden har fått en «ekstraomgang» – i hovedsak på grunn av Ukraina-krigen og Donald Trump. I Norge er det svært høye investeringer og stor aktivitet en stund til, men effekten av oljeskattepakken tømmes snart ut. Når Omstillingskommisjonens rapport kommer våren 2027, vil antakelig nedgangen merkes svært godt. Lavere investeringsnivå betyr mindre etterspørsel i leverandørindustrien.
Hvordan dette skal møtes politisk, vil det være uenighet om. Skal det kjøres på med nye tiltak for støtte, stimulans og skattelettelser, eller skal vi si at tiden nå er inne for å erkjenne at oljealderen går mot slutten?
Fortsatt leting og utvinning i nærheten av eksisterende infrastruktur er det ikke mye motstand mot. Den store konflikten handler i realiteten om Barentshavet. Høy leteaktivitet – og kanskje nye store funn – forutsetter store satsinger i Barentshavet, herunder et gassrør fra Aasta Hansteen og nordover til nye gassfelt. Om dette er ønskelig, er selvsagt et politisk spørsmål. Også «oljesiden» i debatten vil vurdere dette i lys av markedsmessige utsikter. Med utsikter til svak lønnsomhet, svekkes appetitten. I så måte er det verdt å merke seg at det antakelig vil være et stort tilbudsoverskudd av flytende nedkjølt gass (LNG) mot slutten av dette tiåret.
For Arbeiderpartiet og Høyre er det mye lettere å sette på bremsene i forhold til ny petroleumsaktivitet hvis markedet spiller med. Lavere etterspørsel – og dermed lavere priser – vil derfor bremse iveren etter å forlenge oljealderen enda mer.
Også uten Barentshavet vil Norge i flere tiår kunne være en troverdig leverandør av gass til Europa. Men det vil ikke lenger være grunnlag for troen på petroleum som en evigvarende fremtidsnæring, basert på et jag stadig lenge nordover mot (den smeltende) isen.
Hvis Jonas Gahr Støre vil, kan han antakelig bruke arbeidet i Omstillingsutvalget til å sette strek: Den politiske og økonomiske risikoen knyttet til storstilt aktivitet i Barentshavet er for stor, vi runder av nå.
Forholdet til EU
I høst har vi opplevd at EU har iverksatt tiltak for å holde norsk ferrolegeringsindustri ute av sitt marked. Det kan tenkes at Norge det kommende året møter flere liknende tiltak, der det viser seg at Norge er utsatt som «utenforland». Hvordan en slik situasjon skal møtes, vil det være uenighet om. Skal vi nærme oss EU mer, kanskje til og med søke om medlemskap, eller er Norges interesser best tjent med å holde avstand og «straffe» EU?
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har ikke i tilstrekkelig grad klart å overbevise folk om at norske interesser og arbeidsplasser sikres gjennom EØS-avtalen og øvrig samarbeid med EU. Etter tollbråket om ferrolegeringsindustrien viste meningsmålinger at motstanden mot EØS-avtalen økte. Mens mer samarbeid er Støres melodi, er stemningen i folkedypet motsatt.
NHO har akkurat levert en ønskeliste der det bes om at Norge sluker alt som er av regler på klima- og energifeltet, også direktivene og forordningene i energimarkedspakken som Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre vil utsette hele denne stortingsperioden. NHO mener det norske næringslivet er tjent med å være mest mulig på innsiden av EU-regelverket.
Arbeiderpartiets budsjettkamerater i Rødt og Senterpartiet vil være sterkt uenige med NHO i dette, og i en bredt sammensatt Omstillingskommisjon må selvsagt deres syn være godt representert.
Men Omstillingskommisjonens arbeid vil ganske sikkert vise at markedsmulighetene for «alt» som kommer etter oljen, på ulike vis er knyttet til utviklingen i Europa, våre naboland og nærmeste handelspartnere. Å ha håndfaste eksempler på dette vil være viktig for å sikre oppslutning både om EØS-avtalen og en næringspolitikk som setter utslippskutt i sentrum.
EUs klimapolitikk og energiomstillingen i Europa er en viktig rammebetingelse for norsk industri og næringsliv. Kanskje kan arbeidet med Omstillingskommisjonen skape større forståelse for dette, selv om det vil forbli uenighet om hva som tjener Norge best. Men her er det ingen som «går EUs ærend». Det er Norges interesser som er i førersetet hos alle seriøse parter i debatten.
Også her kan Støre gjøre Omstillingskommisjonen til et nyttig arbeid for seg og Arbeiderpartiet, hvis han vil.
Utredning på utredning
Det vil neppe noensinne bli fullstendig konsensus om den norske oljepolitikken, men det er mulig å ønske seg et slags kompromiss som setter retning over tid.
Det vil neppe noensinne heller bli fullstendig konsensus om Norges forhold til EU, men kanskje er det mulig å få til bredere oppslutning om at Norge er tjent med tettest mulig samarbeid.
Det er de lange linjene i politikken dette handler om, akkurat som strevet for å kutte klimagassutslipp gjennom politiske rammer som må stå fast over mange år for å ha virkning.
Nå er det ikke nytt med utredninger som tar utgangspunkt i disse langsiktige utfordringene. Til sommeren er det ti år siden rapporten om Grønn konkurransekraft fra Connie Hedegaard og Idar Kreutzer, mens Klimautvalget 2050 presenterte sin rapport i 2023.
Det er med andre ord produktivitetsgevinst å hente på å gå i arkivet, for den som skal lede Omstillingskommisjonen.
Men skal det bli resultater av slikt, så er politisk lederskap den viktigste ressursen.
