Sett i lys av det geopolitiske bildet denne høsten kunne COP30-møtet i Brasil endt med en kollaps. Det ville vært verre enn en ganske slapp erklæring som innebærer at alle fremmøtte tross alt henger med videre. Parisavtalen er ikke død, klimastrevet langs FN-sporet fortsetter.

• Hør podkasten der Kirsten Øystese snakker med Ciceros Christian Bjørnæs om COP30 og les Olav Anders Øvrebøs tekst om de viktigste konklusjonene fra møtet.

USA var ikke i Brasil, og USA var heller ikke på G20-toppmøtet i Johannesburg nylig. Donald Trump mener Sør-Afrika begår folkemord på hvite og holdt seg unna. I erklæringen fra møtet vises det blant annet til alvoret i klimatrusselen og behovet for å forsere utbyggingen av fornybar energi.

Ved nyttår er det USA som overtar formannskapet i G20, og det er ingen grunn til å tro at Donald Trump vil bruke den rollen til å fremme samarbeid og respekt for spilleregler i internasjonalt samkvem.

Fossilt fellesskap og frykt for Trump

Derimot har vi de siste par ukene sett at Trump knytter sterkere bånd til Saudi-Arabia og har levert et fredsforslag for Ukraina som er skrevet på Putins premisser, slik FT beskriver i denne meget gode lederen.

Om ikke en allianse, så er det i alle fall et interessefellesskap mellom klodens tre største oljeprodusenter. Sammenliknet med årene under Barack Obama og Joe Biden er det ikke tvil om at USAs linje under Donald Trump er med på å forsinke den globale energiomstillingen.

Ser vi seks-syv år tilbake er det heller ikke spørsmål om at både covid-pandemien og Russlands fullskalakrig mot Ukraina også har medført tilbakeslag. Inflasjon og høyere renter er dårlig for fornybar energi, og tilgangen på kapital har blitt svekket. Putins krig og den påfølgende energikrisen i Europa har gjort det vanskeligere for EU å holde fast ved sin klimaagenda. Så kommer Trump – med handelskriger og tollsurr – på toppen.

Hva betyr alt dette og hva gjør vi med det?

For å holde stø kurs mot netto null i 2050 burde verdens CO₂-utslipp ha falt med 40 prosent fra 2020 til 2030, ifølge IEAs netto null-scenario fra 2021. Vi er ikke der, slik tallene fra Global Carbon Project viser. Vi er antakelig et sted der det aller beste vi kan håpe på er at temperaturøkningen stopper i underkant av to graders oppvarming, mens store negative utslipp er nødvendig for å komme «ned mot» halvannen grad mot slutten av århundret.

At flere aktører nå posisjonerer seg for at energiomstillingen forsinkes, er tydelig. Mange land og selskaper mener de er tjent med å holde seg inne med amerikanske selskaper og Donald Trump, om ikke av andre grunner, så av frykt.

Canada vil satse på mer eksport av olje til USA. I Hellas skal Exxon, støttet av amerikanske myndigheter, i gang med leting etter gassressurser vest for Korfu. Og Norge viser ingen tegn til å dempe iveren etter å hente ut mer olje og gass.

I et foredrag hos Chatham House i London fortalte USAs tidligere utenriksminister John Kerry at han er sjokkert over hvor mange toppledere i næringslivet som bremser grønne satsinger fordi de kort og godt er redde for Donald Trump.

Det er pengene som rår

I et intervju med NRK sa Sverre Alvik, som er forskningsleder for energiomstilling i DNV, det nylig slik: «Det er nesten umulig å få land som tjener penger på å produsere olje til å la den ligge».

Nøkkelen er altså i økonomien. Det er pengene som rår. To veier er mulige, den fossile energien kan reguleres ut av markedet, eller den kan konkurreres ut. I virkelighetens verden vil det være en kombinasjon.

For noen år siden lagde IEA noe de kalte Delayed Transition Scenario. Det viste hvordan risikoen innen fossil energi ville tilta i en situasjon der klimaomstillingen ble utsatt, mens det så ble iverksatt mer kraftfull politikk og de teknologiske endringene skjedde raskere enn ventet. Konsekvensen var mer brutale prisfall på fossil energi, mer ustabilitet, og dermed større risiko for at ressurser ble verdiløse og at investeringer var bortkastet.

Det er verdt å huske på denne argumentasjonsrekken når IEA, antakelig for å tekkes USA, nå i år har plukket frem igjen «Current Policies Scenario» fra sitt rikholdige lager. Dette scenarioet legger til grunn en fortsatt vekst i fossilt energiforbruk – og dermed utslipp – frem til midten av århundret. Vinnerne er eierne av fossile energiressurser, fordi økt forbruk betyr at det trengs utvinning fra mer kostbare ressurser for å dekke forbruket. Ikke bare øker volumene, men hvert fat får også større verdi. Det er ikke til å undres over at en slik utvikling er ønsket fra selskaper som Exxon, eller i land som Saudi-Arabia og Russland.

Når kommer «peak demand»?

Fortsatt vekst i etterspørselen i tråd med «Current Policies Scenario» er heldigvis ikke sannsynlig. Men det skaper likevel forventninger hos land og selskaper, som stimuleres til å investere i mer leting og utvinning, også i nye petroleumsprovinser. Dette er olje og gass som vil være dyr å hente opp, men som likevel kan gi gevinst. Investeringsmidler havner på den fossile streken av likningen.

Dersom Sverre Alvik i DNV har rett, noe jeg tror han har, er det i realiteten bare én ting som kan snu dette bildet: «Peak demand» – en topp i etterspørselen etter både kull, olje og gass. Det er dit vi må. Da vil dynamikken og maktforholdene endres. Prisene vil – alt annet likt – gå ned. Profitten vil følge etter, og angsten for fallende aksjekurser og store tap vil sige inn i styrerom og direktørkontorer. Det vil fremstå som forbundet med stor risiko å gjøre investeringer i oljeleting og -utvinning, for eksempel i områder som nord i Barentshavet.

IEA-scenarioene som peker mot netto null i 2050, forutsetter så raske fall i etterspørselen og forbruket av fossil energi at det er stor grunn til å spørre om realismen. Men også en litt mindre ambisiøs utvikling, som i scenarioene jeg var innom i forrige utgave av #Klimalederen, innebærer svært dramatiske fall i fossiletterspørselen.

Kommer vi dit? Eller snarere – når kommer vi dit?

Import av fossil energi er dyrt

Risikoen for alvorlige og irreversible klimaendringer øker for hvert år som går før fallet i utslipp inntreffer. Samtidig taper alle land som importerer fossil energi på høye priser og en forsinket overgang.

For Kina er dette et sterkt argument for å redusere bruken av olje og gass, som landet må importere. Kull er en annen historie for Kinas del.

• Hør podkasten der Kirsten Øystese snakker med Ciceros Jan Ivar Korsbakken om utviklingen i Kina.

Elektrifiseringen i Kina går i raskt tempo. Nå er det landets lastebiler som står for tur til å komme over på batteri. Det vil redusere behovet for diesel, men også for LNG. Nettopp LNG-markedet er interessant når det gjelder balansen mellom tilbud og etterspørsel og dermed prisene. Veldig mye ny kapasitet kommer på markedet de nærmeste årene, og ifølge IEAs World Energy Outlook skal det ikke så rare knekken til i etterspørselen før lønnsomheten svinner for de dyreste anleggene.

For EU er kostnadene ved fossilimport et enda sterkere argumentet enn for Kina. I 2024 betalte EU 375 milliarder euro for å importere fossil energi. I diskusjonen om Europas konkurransekraft er det utrolig hvor mange det har gått hus forbi at EU – og også Storbritannia – er nettoimportør av energi. Økt import av kostbar fossil energi er dermed en umulig vei å gå hvis målet er å styrke Europas konkurransekraft. Både EU og Storbritannia må finne andre veier, og mer fornybar energi er den mest opplagte ruten – både til lavere utslipp, lavere kostnader, og større energisikkerhet.

Norge – på den andre siden av bordet

Forsinkelsen i energiomstillingen er altså en kostnad for Norges nærmeste naboer og allierte, mens vi sitter på den andre siden av bordet. De siste årene har Norges netto inntekter fra oljen og gassen vært vesentlig høyere enn «normalt» i årene før Ukraina-krigen.

Norge er altså i en helt annen posisjon enn våre venner i Europa – og omstendighetene har derfor gitt også den norske olje- og gassnæringen en ekstraomgang. Dette er synlig på flere måter, blant annet gjennom en økende støtte til olje- og gassutvinning i befolkningen.

Den samme trenden ses i politikken. Arbeiderpartiet er ikke villig til å vike så mye som en tomme. Krav fra Aps budsjettkamerater møtes med en kald skulder. Snarere enn å stramme inn, ser regjeringen ut til å ville justere politikken slik at det heller blir billigere enn dyrere for oljeselskapene å slippe ut CO2.  Å kutte ut CO₂-avgiften, som Norge har hatt siden 1991, vil gi sterk reduksjon i utslippskostnadene for de deler av oljeproduksjonen som ikke er elektrifisert. Et slikt grep vil vise omverdenen at Norge reduserer innsatsen for å kutte utslipp ved å svekke CO₂-prising som virkemiddel. Norge vil i så fall ikke opptre annerledes enn andre petrostater. Forventningen om at olje- og gassetterspørselen vil vare lengre enn antatt for noen år siden, styrker troen på at norsk petroleumsproduksjon vil være svært lønnsom også fremover. Ergo går Norge videre i fossil retning, men skiller stadig mer lag med landene rundt oss.

Norge vil selge gass, men vegrer seg imot mer samarbeid og handel med strøm. Mens EU kan spare 500 milliarder euro på bedre samarbeid om kraftnettet, er energiminister Terje Aasland ytterst skeptisk til å fornye en strømkabel til Danmark. Koordinering og samarbeid – og mer handel – med strøm internt i EU vil redusere behovet for kull og gass.

Det er bare gjennom reduksjon i etterspørselen etter fossil energi at ekstraomgangen vi nå er inne i, ikke vil ende med seier til Trump, Putin og Saudi-Arabia. Det er derfor grunn til å glede seg over alle bidrag som presser bruken av diesel og bensin ned. Tallene for salg av bensin og diesel i Norge er oppmuntrende, og viser at rask elektrifisering av bilparken er riktig vei å gå. Med økende salgstall for alle slags el-drevne kjøredoninger styrkes sjansen for at Trump, Putin og Saudi-Arabia blir tapere når ekstraomgangen blåses av.