Sterke krefter – både i statsapparatet og i oljenæringen – er i sving for å fjerne CO₂-avgiften på sokkelen, en avgift som Norge har hatt siden 1991 og som det er skrytt mye av.

Professor Klaus Mohn, som også er rektor ved Universitetet i Stavanger, skriver i en kommentar i Morgenbladet at han tror dette vil lykkes, blant annet fordi næringsinteressenes syn sammenfaller med det fagøkonomisk «riktige» synet på virkemiddelbruk i klimapolitikken. Såkalt «dobbel virkemiddelbruk», her gjennom både CO₂-avgift og EU-kvoter, er ifølge økonomilæreboken noe man må unngå.

Jeg tror Klaus Mohn har rett i sine antakelser. Når kombinasjonen av oljenæring og embetsverk, åpent eller indirekte støttet av NHO og LO, slår seg sammen, så skal det mye til for å stanse toget.

Hva er det konstruktive mottrekket?

Det er gode argumenter for å beholde CO₂-avgiften i tillegg til kvoter, blant annet fordi oljesektoren av en mystisk grunn fortsatt får tildelt store volum gratis EU-kvoter. Det gjør at de reelle utslippskostnadene blir mye lavere enn kvoteprisen, selv om selskapene er eksponert for en høyere pris.

Men gitt den politiske sitsen Mohn peker på, kan det være smartere å se etter andre løsninger, politisk nybrottsarbeid, tilpasset vår tid.

I Dagens Næringsliv tar økonomen Åsmund Sunde Valseth fra Vista Analyse til orde for at CO₂-avgiften på sokkelen kan avvikles om den erstattes med en ny produksjonsavgift for petroleum, der inntektene øremerkes til klimafinansiering. Dette er en tanke som har versert i litt ulike versjoner i mange år, blant annet fra økonomiprofessorene Steinar Holden og Michael Hoel. (Sistnevnte har utdannet flere generasjoner samfunnsøkonomer, helt tilbake til Jens Stoltenbergs studiedager).

Forslaget om en slik produksjonsavgift der inntektene går til klimafinansiering er god, og ble blant annet støttet av Klimaråd 2025, som Norsk klimastiftelse presenterte i vinter.

Den internasjonale og nasjonale konteksten gjør at argumentet for en slik kobling mellom petroleumsinntekter og klimafinansiering nå er sterkere enn noensinne.

For det første er det stort behov for mer penger til klimafinansiering i utviklingsland fra nye kilder, ikke minst i lys av at store og viktige land reduserer sine bistandsbudsjetter. Større investeringer i fornybar energi og andre tiltak som kutter forbruket av kull, olje og gass, er det viktigste bidraget til å kutte i de globale klimagassutslippene. Samtidig trengs det mer penger til klimatilpasning.

For det andre vokser det frem et slags interessefellesskap, kanskje etter hvert en allianse, mellom fossile stormakter som USA, Russland og Saudi-Arabia. Dette er land som ser sine interesser truet av energiomstillingen, og som ønsker å holde resten av verden fanget i et fossilt spor så lenge det er mulig. Jo dårligere det går med energiomstillingen, desto mer tjener de. (Se side 273 i IEAs World Energy Outlook, 2025).

Norge hører ikke hjemme i dette selskapet, men vi er ikke alene blant det vi kan kalle siviliserte olje- og gassprodusenter om å være i en klemme nå. Det er lett å se hvordan Brasil og Canada, som egentlig er i en posisjon som likner Norges, strever med å finne en god vei i spennet mellom angrepene fra Donald Trump og det faktum at fortsatt olje- og gassutvinning inntil videre gir gode inntekter.

Mer klimafinansiering, og dermed raskere omstilling i raskt voksende økonomier og utviklingsland, angriper etterspørselssiden i energibildet. Sett med vestlige øyne er det en fordel at ikke riktig alt som virker på den måten, er «Made in China». Selv om mye av teknologien som brukes vil være det, trenger ikke all finansieringen å komme fra Beijing.

For det tredje kom Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) i sommer med en uttalelse som klart plasserer ansvar hos alle land, også de som produserer fossil energi, for å gjøre hva de kan for å begrense oppvarmingen i henhold til Parisavtalens mål. Det er ikke nok å tenke snevert rundt utslipp på eget territorium, men man har også et ansvar for utslippene ved forbruk. (Det siste er egentlig også kjernen i klimasøksmålene som verserer for norsk rett, der Greenpeace og Natur og Ungdom fikk medhold i Lagmannsretten i forrige uke.) Å ha en solid historikk når det gjelder klimafinansiering, kan være et godt preventivt tiltak dersom – eller snarere når – noen vil holde Norge medansvarlig for klimaskade.

For det fjerde har det i mer enn 30 år vært Norges linje å føre en ansvarlig klimapolitikk, i tråd med vitenskapens anbefalinger og våre internasjonale forpliktelser – de siste ti årene gjennom Parisavtalen. Det er ikke noe nytt at Norge står i spagat som stor petroleumsprodusent og et land som står på «rett side» i det globale klimastrevet.

Å finne en balanse mellom interessene som oljeland og klimaland har vært ledetråden hos styringspartiene og tilhørende eliter. Å avvikle et klimapolitisk virkemiddel som CO₂-avgiften nå, uten at det kompenseres gjennom andre tiltak, vil endre denne balansen. Norge vil ta et ganske langt steg i retning av å bli en virkelig petrostat, der alle hensyn er underordnet ønsket om å tjene mest mulig på petroleumsressursene. Dette bør være synlig for politikere langt inn i de tradisjonelt petroleumsvennlige partiene, Arbeiderpartiet og Høyre.

For det femte er den norske oljenæringen fortsatt avhengig av en samfunnsmessig «licence to operate». Stemningen de siste årene har gått i oljenæringens favør, blant annet i lys av argumentet om at norsk olje og gass bidrar til å styrke Europas energisikkerhet. Satsingen på elektrifisering har vært en del av strevet for å sikre aksept for å kunne fortsette langsiktig. Det vil også fortsatt innsats for utslippskutt være.

Like lite som klimatrusselen forsvinner, vil heller ikke klimarisikoen knyttet til olje og gass bli borte. Energiomstillingen kommer, og det kan hverken staten eller selskapene se bort fra. En produksjonsavgift vil, avhengig av hvor høy den settes, bidra til at de minst lønnsomme prosjektene enten stenges ned tidlig eller ikke blir noe av. Det vil gjøre næringen mer motstandsdyktig i møte med skarpe fall i olje- og gassprisene, samtidig som det skaper en ny inntektsstrøm for staten.

Hvor er det politiske lederskapet?

Opplegget regjeringen ser ut til å velge for å kutte CO₂-avgiften på sokkelen, peker i retning av et klassisk lobbyløp: Embetsverket i to viktige departementer, Energidepartementet og Finansdepartementet, mener såkalt «dobbel virkemiddelbruk» i klimapolitikken er en uting. Å klemme størst mulig olje- og gassressurser ut av feltene er et mål som kommer foran klimamaset, at utslippene øker i sene produksjonsfaser er et underordnet problem. Dessuten er utslippene uansett regulert av EUs kvotesystem. Den lønnsomme elektrifiseringen er i hovedsak unnagjort, så vi stopper her, selv om Stortingets mål om 50 prosent utslippskutt til 2030 langt fra er nådd.

For å få fjernet avgiften er en utredning, slik regjeringen foreslår i statsbudsjettet, løsningen. Med et godt designet mandat, og riktige folk om bord, er konklusjonene i realiteten dratt på forhånd.

Men hvor er politikken? Lederskapet fra regjeringens to mektigste personer, altså statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg?

Hvis Stoltenberg lar embetsverket og de første instinktene fra økonomifaget bestemme, er utfallet gitt.

Hvis Støre og Stoltenberg viser evne til politisk lederskap, og dessuten lytter til fagfolk som har arbeidet mye med disse spørsmålene, kan utfallet bli et annet. Da kan denne saken snus slik at Norge bidrar med noe virkelig konstruktivt i verden – gjennom en ny modell for omfattende skalering av bidragene til klimafinansiering.