Hvordan ser utsiktene for ulike deler av klima- og energipolitikken ut dagen etter valget?

I denne kommentaren er jeg innom en del av de viktigste saksområdene som på ulike måter tangerer klima- og energipolitikken. Mange flertall er mulige, og det er veldig usikkert hvor stor innflytelse «tuttifrutti»-partiene får.

• Ekstrautgave av Energi og Klima-podkasten KlimaX. Her er valgspesialen der vi drøfter valgresultatet.

FN-forpliktelsene ligger fast

Først, bare for å slå det fast: Norges internasjonale forpliktelser er de samme i dag som i går. Norge har sendt inn sine klimamål om 70-75 prosent utslippskutt i 2035 til FN.

Stortingets vedtak fra i vår om at det skal «planlegges for» at dette skal skje med utslippskutt hjemme og i samarbeid med EU ligger fast. Stortinget ba også om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med forslag til hvordan dette kan sikres.

Dette var et vedtak som Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre sto sammen om. Altså over blokkgrensen.

Hvordan det skal «planlegges for» dette, skal vi altså få svar på neste år.

Dette er en viktig ramme rundt politikken.

EØS-avtalen en bunnplanke

Ap sier at trygg økonomisk styring, Nato-medlemskapet og sikring av EØS-avtalen er bunnplankene for partiet. Her er det ikke forhandlingsrom. Det betyr at samarbeidet med EU på klimaområdet videreføres. Ap-regjeringen kan konsentrere seg om å finne fornuftige tilpasninger til direktivene som kommer fra EU, uten å krangle med Senterpartiet og Rødt.

EØS-flertallet består, men det er snaut: Ap, H, V, MDG. Det blir veldig interessant å se hvor KrF legger seg når spørsmål om EU/EØS kommer på dagsordenen.

At Jonas Gahr Støre skal la Senterpartiet og Rødt tvinge frem en strøm- og energipolitikk som strider mot EØS-avtalen er usannsynlig, selv om han må leve med trusselen om at Senterpartiet kan tenkes å gå over til borgerlig side. At Sp er troløse er ikke noe nytt, partiet går dit det får mest innflytelse.

Norgesprisen og kraftpolitikken

Norgesprisen er antakelig en svært viktig forklaring på at Arbeiderpartiet har reist seg siden i vinter. Den har bedøvet opposisjonen mot kraftpolitikken. Hvis Rødt og SV erkjenner at Ap aldri vil gå med på endringer som strider mot EØS-avtalen, kan det være et politisk rom for systemendringer som gir folk mer tilbake – uten at det ødelegger for energieffektivisering. Det finnes andre – og bedre måter – å kompensere for høye strømpriser enn Norgesprisen.

Når det gjelder utbygging av fornybar energi er ingen endringer i politikken i sikte. Det er å få prosjekter godkjent – folkelig aksept – som er bøygen. Motsetningene kjenner vi. Dette vil fortsatt være konfliktfylt.

«Utvikle, ikke avvikle»

I petroleumspolitikken er det flertall for å videreføre en linje i tråd med mantraet om å «utvikle, ikke avvikle». Sp kan finne sammen med H, KrF og Frp hvis Ap lar seg trekke i en annen retning av MDG, Rødt og SV.

Det er veldig langt unna noe flertall for letestans eller andre omfattende innskrenkinger i petroleumspolitikken.

To store spørsmål vil komme på dagsordenen.

Skal det satses tungt i Barentshavet med ny infrastruktur og gassrør?

Hva når oljeskattepakke-prosjektene tømmes ut?

Selv om det fortsatt er full fart langs kysten, ser man tendenser til at det snart blir andre tider. Hva da? Kommer det krav om nye støtteordninger for «oljå», eller skjer det en vridning mot grønne satsinger?

Støtte til en politikk som fremmer havvind, er en del av dette.

Det er også spørsmålet om elektrifisering av gjenværende oljeplattformer. Frp vil markere sterk motstand. Faktisk kan «tuttifrutti»-partiene gå sammen med Frp og KrF og stoppe videre elektrifisering, mot Ap, Høyres og Venstres stemmer.

Arealpolitikken – mer vern av natur

Hvordan vi bruker arealer, er en viktig del av klimafeltet. På det nye Stortinget har Frp, Høyre, KrF og Sp flertall. Det betyr at Høyre og/eller KrF vil måtte gå sammen med Ap og de andre på den rødgrønne siden for eksempel i spørsmål om arealnøytralitet eller andre saker som handler om restriksjoner på arealbruken. Her vil Frp og Sp utgjøre en ytterkant og være enige om veldig mye.

Hvor Høyre går i klimapolitikken etter valgnederlaget vil bli veldig spennende å se. Det er stor strekk i laget.

Sprik i avgiftspolitikken

Ap trenger flertall for budsjettet og vil antakelig forsøke å gjøre opp det med hele «tuttifrutti»-gjengen. Det betyr store sprik når det gjelder avgiftspolitikken, enten det handler om CO₂-avgifter generelt, eller spesifikke avgifter som slår ut for eksempel på dieselprisen. Her er Sp og MDG på hvert sitt ytterpunkt. Dette kommer til å bli veldig krevende å forene.

Nøkkelen ligger i ordninger i tråd med prinsippene i Karbonavgift til fordeling, altså at avgifter som dras inn til statskassen, betales tilbake, men uten at incentivene til omstilling svekkes.

I elbilpolitikken blir det neppe store endringer, men en forsiktig innstramming vil ventelig komme.

Avgiftsnivået og virkninger på klimaområdet må ses i lys av hele skatteopplegget.

Pengebruk på store prosjekter, som motorveier, skipstunnelen på Stad og ytterligere satsing på Intercity-tog, kan også bli en del av likningen. Her er det mye statlige penger å spare på mer nøkternhet.

Etter hvert – senere i denne stortingsperioden – kan vi også komme til å se at budsjettet gjøres opp over midten. Det skjer neppe på kort sikt. Støre vil helt sikkert prøve med «tuttifrutti» først.

Grønn næringspolitikk

Det er liten grunn til å vente store endringer for Enova, Innovasjon Norge og andre deler av virkemiddelapparatet.

Men hva med de store prosjektene innen havvind og karbonfangst? Arbeiderpartiet vil ganske sikkert ønske å videreføre dette. Anbudsrunden på flytende havvind kommer nå. Det er mer usikkert hva som skjer i neste runde. Det er grenser for hvor mye subsidier som kan brukes, og her vil Senterpartiet være mer restriktive enn de andre på den rødgrønne siden.

Men viljen til å åpne pengesekken er også til stede, om interessene tilsier det. Fra Sp-hold stilles det krav om at staten skal gå inn og redde satsingen på biodrivstoff på Hurum. Dette er et prosjekt som i tillegg til å produsere biodrivstoff vil sikre avsetning for betydelige volum tømmer.

Skatteforlik – grønne komponenter viktig

Det vil antakelig komme nye initiativ fra Jens Stoltenberg om å få til en skattereform, som har støtte over midten i Stortinget. Det kan løse opp striden om formuesskatten og sikre de «langsiktige og stabile rammebetingelsene» næringslivet etterspør.

Her vil det bli viktig med store grønne innslag. Økte CO₂-avgifter, naturavgifter må inn som en del av reformen, med veksling mot andre skatter og avgifter. Det finnes bunkevis med utredninger som viser hvordan dette kan gjøres.

En skattereform må ha som utgangspunkt at Norge skal igjennom en stor omstilling i tråd med å bringe utslippene ned mot null i løpet av de nærmeste tiårene.

Det målet vil helt sikkert ikke Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet være opptatt av, men det bør samle så godt som hele det øvrige Stortinget.