Noen dager før valget peker meningsmålingene i retning av fortsatt rødgrønt styre med Jonas Gahr Støre som statsminister. Om Arbeiderpartiet vil trenge støtte fra alle fire partier i tuttifrutti-gjengen eller bare tre, er blant de mange tingene som er uklart. Men jeg er helt sikker på at Støre håper det holder med tre. Da vil det være lettere å manøvrere i Stortinget.

Hvis de borgerlige likevel skulle få flertall, er det fortsatt selvfølgelig åpent om Sylvi Listhaug eller Erna Solberg blir statsminister. Uansett vil Fremskrittspartiet være mye større enn sist, og derfor få betydelig innflytelse. Hva partiet egentlig er ute etter av endringer i klima- og energipolitikken er ikke så godt å si. Men partiets talsperson Marius Arion Nilsen har plassert seg i hesteskoen sammen med Sp og Rødt når det handler om samarbeid med EU og i kraftpolitikken.

Det er i dette terrenget; strømpriser, kraftkabler, samarbeid med naboland, Acer og EUs energimarkedspakker at konfliktpotensialet er størst – enten det ender med rødgrønn eller borgerlig regjering.

Dette sakskomplekset tangerer motsetninger og konfliktlinjer som går på tvers av høyre-venstreaksen, enten de kalles kjøttkakeindeksen eller er gjenstand for mer grundige statsvitenskapelige forklaringer, slik NTNU-professor Espen Moe viser i dette ekspertintervjuet med Lars Ursin.

Anne Therese Gullberg, tidligere seniorforsker ved Cicero og nå partner i Kruse Larsen, beskriver det samme fenomenet i et innlegg i DN.

Når det gjelder synet på krafteksport, skiller Espen Moe mellom en «mainstream-diskurs» (Høyre, Ap, Venstre) og en «suverenitetsdiskurs» (Sp, Frp, Rødt). Partiene med en «mainstream-diskurs» legger på vekt på gevinstene ved europeisk samarbeid, mens partiene med en «suverenitetsdiskurs» mener nasjonal kontroll med ressursene er avgjørende.

Et hovedpoengene hos Espen Moe, er at politikk må ha legitimitet og forankring: Tiltak som skal vare må oppleves som rettferdige og forståelige – og ikke gi grobunn for forestillinger om tap av nasjonal kontroll. Politikk basert på samfunnsøkonomisk logikk, mangler ofte legitimitet og kan bli reversert ved neste valg.

Data og fakta om krafteksporten viser dette forbilledlig tydelig. Som Terje Erikstad skriver i DN basert på tall fra Statnett og SSB, tjener Norge stort på krafthandelen med våre naboland. På grunn av vannkraftens særskilte egenskaper – den kan lagres i magasiner – kan vi kjøpe billig og selge dyrt. Kabler er altså en veldig god forretningsmodell for Norge. Samtidig er vi med på å kutte utslipp i Europa. Hver TWh i eksport sparer utslipp for minst 400.000 tonn CO₂. Hvor mye, avhenger av om det er kull eller gass som erstattes. Norge kan tjene penger på handelen og bidra til utslippskutt også om nettoeksporten går ned, fordi vi i praksis får godt betalt for å lagre sol- og vindkraft i vannmagasinene som sendes tilbake når det er vindstille og solen ikke skinner.

I 2024 var gjennomsnittsprisen på importen 31 øre/kWh, mens gjennomsnittsprisen ved eksport var 61 øre/kWh, ifølge tallene Erikstad viser til.

Med samfunnsøkonomiske øyne er dette genialt.

Men for partiene som holder seg med «suverenitetsdiskursen», og legger sterk vekt på nasjonal kontroll, fremstår det ikke slik. Tvert imot fremstilles Europas kraftsystem som dysfunksjonelt og det fremmes krav om reforhandling av EØS-avtalen. Sps Trygve Slagsvold Vedum og Frps Marius Arion Nilsen har egentlig ganske like syn, og Rødt er i samme bås.

Hvordan dette feltet skal håndteres blir en hodepine uansett regjering.

Arbeiderpartiet har – på kort sikt – lyktes veldig godt med Norgesprisen. Den har bedøvet debatten. I tillegg foreslås det nå lettelser i el-avgiften. Begge deler er tiltak som kompenserer for at strømprisene – sør i Norge – er høyere enn de ville vært om Norge ikke var koblet til Europa. Europeiske kraftpriser, basert på kull/gass og CO₂, har slått inn i de norske kraftprisene i flere tiår.

Uro om disse spørsmålene kommer garantert til å blusse opp på nytt, og så lenge det er pust igjen i Senterpartiet vil koblingen mot EU omtales som rotårsaken til alt som er vondt og vanskelig.

Enten vi får en rødgrønn eller borgerlig regjering, må Arbeiderpartiet og Høyre se etter løsninger som kan gi «mainstream-diskursen» større oppslutning, særlig i velgergrupper som tenderer mot å finne partier i hesteskoen.

Det må utvikles politikk som sikrer at fordelingen av inntektene som krafthandelen gir, fordeles på en måte som både er – og oppfattes som – rettferdig. Dette er et fordelingsspørsmål. De store verdiene som skapes må fordeles godt, uten at staten slår kloa i store verdier på forbrukernes bekostning.

Det samme gjelder andre deler av klimapolitikken der staten drar inn inntekter gjennom CO₂-avgifter.

Det finnes forskjellige varianter og ideer som kan løse dette. Når det gjelder strøm- og strømpriser, foreligger det et forslag blant annet fra professorene Knut Einar Rosendahl og Diderik Lund. Et slikt opplegg kan etter hvert avløse Norgesprisen.

MDG, Rødt, SV og Venstre har i ulike fasonger skissert tanken om Karbonavgift til fordeling. Det sentrale her er prinsippet, nemlig at penger som samles inn betales tilbake til folk flest. Et solid flertall i folket må oppleve at klima- og energipolitikken virker til deres gunst, samtidig som den sørger for at vi når målene.

Dette må en ny regjering ta tak i, enten den støtter seg på et rødgrønt eller borgerlig flertall i Stortinget.