Innledningsvis et lite tilbakeblikk: Det var under Erna Solbergs regjeringstid at de viktigste rammene rundt den norske klimapolitikken ble lagt. Det var da vi fikk Parisavtalen, klimaavtalen med EU og klimaloven. Erna satte også ned en egen kommisjon for grønn konkurransekraft. Den hadde to medlemmer, den tidligere danske EU-kommissæren og konservative politikeren Connie Hedegaard. Og Idar Kreutzer, som hadde markert seg som den grønneste toppsjefen på Oslo Børs, som administrerende direktør i Storebrand.

Det var altså ingen tvil om hovedretningen, den underliggende fortellingen. Norge – i likhet med alle land – må kutte klimagassutslipp, og den grønne omstillingen er en forutsetning for fremtidig velferd og velstand.

Personlig har jeg ofte undret på om Høyre ville være bedre i stand til å lede Norge gjennom klima- og energiomstillingen enn Arbeiderpartiet. Høyre kunne kanskje stå litt hardere mot konserverende krefter som eksisterende industri, særlig i oljesektoren, og deler av fagbevegelsen sammen representerer.

Strid om klimapolitikken

En slik rolle ville forutsatt at Høyre hadde en ledende posisjon på borgerlig side og parkerte Fremskrittspartiet som en juniorpartner. Der er vi som kjent ikke nå, og betydelig opposisjon mot linjen partiet har stått for i klimapolitikken kommer hyppig til uttrykk. I Minerva skrev redaktør Nils August Andresen allerede før valget en tekst som angrep viktige deler av klimapolitikken. Andresen stilte, både indirekte og direkte, spørsmål ved mange av de fundamentale rammene den gir. Tittelen er «Hva om Parisavtalen er en utrolig dårlig ide?»

I den andre enden av spekteret står Terje Osmundsen, som i ord og gjerning gjennom mange år har ivret for rask grønn omstilling. Han har de siste årene arbeidet med solenergi i Afrika, men har også tatt på seg verv i Høyre. For riktig lenge siden var han rådgiver for Kåre Willoch. I et innlegg i DN tar Osmundsen til orde for at Ap og Høyre bør samarbeide om en del viktige stolper – for å slå høyrepopulismen tilbake. I klimapolitikken mener han at Norge vil trenge både kutt hjemme og samarbeid med EU og gjennom FN-systemet for å nå målet om 70-75 prosent kutt innen 2035, men at noen av dyreste klimatiltakene innenlands kan erstattes gjennom «finansiering av klimatiltak i EU og i land i sør, så langt EU-samarbeidet og Parisavtalen tillater det».

Mange av politikerne som de siste 10-12 årene har vært med å forme Høyres klimapolitikk, er nå på vei ut. Det gjelder Tina Bru, Lene Westgaard-Halle, Sandra Bruflot – og også Erna Solberg selv. Hun har imponerende grep om detaljer og dilemmaer i hele det brede klima- og energipolitiske feltet.

Da klimameldingen ble behandlet i vår, var det Ap, Høyre og Venstre som fant sammen. I stortingsdebatten brukte Jan Tore Sanner, mangeårig stortingsrepresentant og tidligere statsråd, anledningen til å peke på styringspartienes felles ansvar, og han rettet pekefingeren mot Fremskrittspartiets stadige angrep på klimapolitikken.

Høyre i skyggen av Frp

Det regelstyrte internasjonale samarbeidet er under kraftig press. Den store skurken i den fortellingen heter USA og Donald Trump. Det er sammen med europeiske allierte, og andre likesinnede land som Canada, at Norge naturlig må finne sin plass – enten det gjelder FNs klimaforhandlinger eller andre spørsmål som handler om å bevare mest mulig av en internasjonal orden. Klimapolitikken har en viktig plass i dette bildet.

Det ville være ytterst overraskende og bekymringsfullt om Høyre velger en annen hovedkurs enn partiet hittil har stått for.

Innenfor rammene Høyre har vært med på å skape i klimapolitikken, er det selvsagt muligheter for justeringer. Kritisk søkelys på pengebruken til ulike satsinger, hvor staten skal legge til rette og avlaste risiko, og hvor den skal holde seg unna, er naturlig og nødvendig.

Det er store muligheter til å spare offentlige utgifter, blant annet ved å skjære ned på bevilgningene til samfunnsøkonomisk ulønnsomme og utslippsdrivende samferdselsprosjekter.

Men er det kursjusteringer eller snarere en fundamentalt annen linje som nå vil bli debattert i Høyre?

Høyre skal nå forme sin posisjon i skyggen av et stort Frp. Hvis partiet skal dilte etter Frp i klimapolitikken, vil det innebære nedtoning av det forpliktende internasjonale samarbeidet gjennom FN. Det vil også bety en annen holdning til samarbeid i Europa. Frp ser på EØS-avtalen som et koldtbord, der man kan velge og vrake. For Frp er kamp mot EUs energidirektiver en kjernesak. Det vil være et brudd med mer enn 60 års politisk tradisjon hvis Høyre begynner å opptre på samme måte overfor EØS og EU som Frp nå gjør. Høyre vil ikke være til å kjenne igjen hvis partiet går i den retningen.

Endringer i energilandskapet tolkes feil

På høyresiden i politikken, understøttet av en del oljeinteresser, er det tendenser til at forandringer i det globale energilandskapet nå tolkes feil. Dette har å gjøre med synet på om det foregår en energitransisjon, eller bare en energiaddisjon, slik jeg nylig skrev om i denne #Klimalederen. Det pågår en transisjon, men den er ennå ikke så rask at den gjør at det totale forbruket av fossil energi i verden går ned.

Hvis høyrefolk ønsker input fra en meningsfelle på den konservative siden for å forstå at det foregår en transisjon, kan delese eller lytte på energieksperten Michael Liebreichs vurderinger.

Manglende erkjennelse av at det foregår en transisjon, kan i neste omgang lede til dårlig forståelse av det globale kappløpet mellom USA og Kina. Donald Trumps USA tror at de kan styre verden og sikre seg hegemonisk makt gjennom dominans innen fossil energi. Dette skjer mens Kina har skaffet seg betydelige teknologiske forsprang innen alle teknologier som kan dempe kull- og oljeforbruk, og dermed kutte utslipp. Kinas dominerende posisjon har mange nedsider, men vinneren kan utpekes: Solceller og elbiler vil overta for kullkraft og fossilbiler. Spørsmålet er hastigheten på omstillingen.

Fordi USA trekker seg tilbake, er rommet åpent for Kina. Det er med kinesisk teknologi land i Afrika og Asia kan unngå å låse seg til fossile løsninger.

Sist, men ikke minst, ligger det også en risiko i at høyresiden mistolker utviklingen i Europa. Det er, slik EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen pekte på i sin «state of the union»-tale, gjennom mindre fossil energibruk at Europa kan oppnå større uavhengighet og lavere kostnader. Mer bruk av fossil energi representerer ikke bare større utslipp, men også større importregninger. EUs klimapolitikk og grønne omstilling tjener derfor også kontinentets konkurransekraft.

For Norges del betyr det at vårt viktigste marked går i grønn retning. Det betyr at norsk næringslivs muligheter for fremtidig vekst ligger i løsninger som spiller på lag med Europas omstilling. Det er antakelig et argument som fortsatt teller for Høyre.