Oljesupportenes hallelujarop og alarmistiske advarsler i valgkampen skal overbevise oss om at Norges framtid avhenger av høyest mulig oljeaktivitet lengst mulig.

Heiagjengen bestående av Frp, Høyre og Ap og SP kappes om å framstå som den mest troverdige garantisten for løftet om «olje for alltid».  Ap og Høyre inkorporerer rett nok grønn omstilling som en del av strategien. FrP kjører frieksos, uten å ta hensyn til hverken klimakrise eller omstillingsutfordringer for norsk næringsliv.

Takket være oljelobbyens gjennomslagskraft fikk næringen under pandemien tildelt en skattepakke så raus at selv Erna Solberg i ettertid kom til at det ble for mye. Investeringsnivået i olja har vært historisk høyt de siste tre årene, med full kapasitetsutnyttelse i alle ledd.

Et fall i aktiviteten måtte nødvendigvis komme når nå alle disse til dels politisk stimulerte prosjektene, blir ferdige.  Flere selskaper, deriblant Rosenberg Worley og ConocoPhillips, planlegger nedbemanning.  Foreløpig er det bare snakk om noen hundre stillinger.

Kristoffer Sivertsen, FrPs listetopp i Rogaland, maner fram de mest fryktinngytende dyrene i oljeåpenbaringen, Greta Tunberg og MDG. Rødgrønn valgseier kan sette all leting på vent og innvarsle  dommedag for leverandørindustrien, hevder han.  Energiminister Terje Aasland  lover på sin side at nyansatte i olja skal kunne jobbe der til de blir pensjonister.

Situasjonen er oppsiktsvekkende og deprimerende på samme tid. Norge signert Paris-avtalen og Stortinget har vedtatt klimaloven.  Begge forplikter oss til om lag netto null klimautslipp i 2050.  Det regjeringsoppnevnte Klimautvalget2050 viser at dette målet er oppnåelig.

Likevel demonstrerer de største politiske partiene en irrasjonell oljeavhengighet, der fokuset i betydelig større grad er rettet mer olje (utvikle, ikke avvikle) enn mot strategier for utslippsreduksjoner.   

Virkeligheten er denne: Arbeidsledigheten i Norge er i august 2025 på 2,2 prosent.  I Rogaland er snittet 1,9 prosent.  Det er betydelig lavere enn de 4-5 prosentene fagøkonomer regner som optimalt for å opprettholde fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. 

Både næringslivet og offentlig sektor i Norge skriker etter arbeidskraft.

Ifølge Perspektivmeldingen vil behovet for arbeidskraft være den største utfordringen for norsk økonomi i årene som kommer.  «Jeg tror ganske mange når de tenker på hva som gjør Norge rikt tenker på dette med olje og gass. Men det er befolkningens arbeidskraft som er den virkelige formuen i dette landet». Uttalelsen tilhører finansminister Jens Stoltenberg, og han har gjentatt den mange ganger i årenes løp.

Angående Kristoffer Sivertsens bekymring for letestans: Kontroversene er knyttet til åpning av nye havområder.  Et stortingsflertall bestående av Høyre, Frp og Sp har vedtatt at 26. konsesjonsrunde i Barentshavet skal åpnes neste år. I en artikkel om temaet med den talende tittelen «26. konsesjonsrunde – en symbolsk lynavleder» skriver geolog Bjørn Lindberg ved Oljemuseet at interessen for Barentshavet trolig vil være begrenset.

AkerBP-sjefen Karl-Johnny Hersvik gir Lindberg rett.  Hersvik uttrykte seg nylig i pessimistiske ordelag om framtidige muligheter i Barentshavet. Et gassrør derfra skrinlegger han, langt på vei.

Hva norsk økonomi angår: Oljefondet har vi. Avkastningen fra fondet betyr mer for norsk økonomi enn de årlige overføringene fra virksomheten på sokkelen.  Truslene om velferdsstatens fall dersom oljeaktiviteten dempes, har ingen rot i virkeligheten.

Spørsmålet melder seg: Hvilken verden lever oljepartiene i? Hvilke veikart styrer de etter?

En myk landing for olja burde i en fornuftsbasert verden ønskes velkommen med åpne armer.