Foregår det «bare» en energiaddisjon, eller foregår det en energitransisjon?

Å hevde at det ikke foregår en energitransisjon har i sommer blitt en populær fortelling, basert på tall fra Energy Institute, som for noen år siden overtok BPs årlige energistatistikk.

Blant dem som tolker tallene på denne måten er Torbjørn Kjus, tidligere oljeanalytiker i DNB og nå sjeføkonom i Aker BP.

Statistikken fra Energy Institute viser at det i 2024 var vekst i forbruket av både kull, olje og gass. Derfor økte CO₂-utslippene. Den samme historien vil dessverre gjenta seg i 2025, viser foreløpige anslag fra Cicero-forskerne Glen Peters og Robbie Andrew.

Så slik sett har Torbjørn Kjus sine ord i behold. Vi er fortsatt ikke der at fornybar energi leverer hele veksten i det globale energiforbruket. Det er det som skal til for at forbruket av fossil energi samlet bikker ned og «knekkpunktet» i de globale utslippene inntreffer.

To spørsmål er naturlig å stille:

• Er det en riktig observasjon at det ikke foregår en energitransisjon?
• Hvilke politiske konklusjoner bør trekkes i lys av at utslippene fortsatt ikke bikker ned?

Dykker man litt under overflaten, er det lett å finne data som konstaterer at det i svært mange sektorer og geografier foregår en omfattende energitransisjon. Kjus – og andre som ytrer seg i samme lei – bommer derfor på virkelighetsbeskrivelsen.

• Denne teksten fra energieksperten Michael Liebreich, kjent for mange som gründer av Bloomberg New Energy Finance , forklarer godt hvorfor Kjus – og mange med ham – tar feil. Liebreich viser også at påstanden om at det ikke foregår en energitransisjon trives særs godt i kretser hvor oljeinteressene dominerer.

Kina er den avgjørende spilleren

Kina veier ekstremt tungt i det globale klima- og energiregnskapet.

Kina har de siste årene bygd ut formidable volum fornybar energi og kan ha nådd utslippstoppen. Det er ikke sikkert, men data peker i den retningen. I første halvår i år falt utslippene fra Kinas kraftsektor, tross svak produksjon av vannkraft. Ifølge rapporten fra Energy Institute «peaket» Kinas oljeforbruk trolig i 2023, blant annet på grunn av mer bruk av LNG (flytende gass) i lastebiler. At omkring halvparten av nybilsalget i Kina nå er elbiler, betyr også innhugg i oljeetterspørselen.

Det store spørsmålet er når Kina når toppen. Når utslippskurven knekker i Kina – fordi den utslippsfrie energiproduksjonen overstiger den samlede veksten – vil betydningen være stor for de globale utslippene.

Uten den enorme utbyggingen av sol- og vindkraft ville Kinas etterspørsel etter kull, olje og gass vært vesentlig høyere enn i dag – gitt et tilsvarende forbruksnivå. Utslippene ville selvsagt vært tilsvarende høyere.

Fortellingen om Kina er følgende: Landet har hatt en svært stor utslippsvekst de siste tiårene. Samtidig har Kina inntatt en ledende rolle i utviklingen av teknologier som kan få utslippene ned, og elektrifisere samfunnet i stor fart.

Et annet eksempel er Kinas eksport av utslippsreduserende teknologier. Ifølge en analyse gjengitt i Carbon Brief vil Kinas 2024-eksport av teknologi som solceller, elbiler og vindturbiner medføre årlige utslippsreduksjoner i andre land på 220 millioner tonn CO₂. Gjennom produktenes levetid kan eksporten dette året alene gi en utslippsreduksjon på 4 gigatonn CO₂.

Kina eksporterer stadig mer produksjonsutstyr, altså ikke bare solceller og elbiler, men også fabrikkene som lager dem.

Hva er dette, om ikke tydelige tegn på at det pågår en energitransisjon?

Det er grunn til å være bekymret over Kinas dominans innen mange grønne teknologier, men Vesten – først og fremst USA – bærer ansvaret for at denne situasjonen har oppstått. Høyresiden i USA – og landets fossilindustri – har abdisert både fra politisk ansvar og teknologisk innovasjon når det gjelder klimatrusselen og behovet for energiomstilling. Med Donald Trump har det blitt enda verre enn før, og det åpner naturligvis dører for Kina.

Å følge USAs kurs vil være oppskrift på nederlag i den globale konkurransen for Europa og for Norge.

Investeringstall viser at skjer en transisjon

Investeringene som i tellingene inngår i kategoriene «clean energy», er i år omtrent dobbelt så store som i fossil energi, ifølge tall fra Det internasjonale energibyrået (IEA). Gapet når det gjelder investeringer mellom fossilt og fornybart har økt gradvis de siste årene. Omstillingen går for sakte til å holde tritt med Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, men bidrar likevel vesentlig til å dempe utslippene.

Europa – EU og Storbritannia – har ført en ansvarlig og ambisiøs klimapolitikk i mange år, og både den fossile energibruken og utslippene har falt gradvis.

Omstillingen er selvsagt ikke uten utfordringer, ikke minst i lys av Ukraina-krigen. Europas omstilling ville vært mye lettere med lavere priser på olje og gass. Byrden på forbrukerne ville vært lavere, selv med økte CO₂-skatter og avgifter.

Utbyggingen av fornybar energi i Europa har ikke bare spart store mengder CO₂, men også redusert importregningen med store beløp. Vind- og solenergi bygd i perioden 2019-2024 har ifølge Ember spart EU for en importregning på 59 milliarder euro.

Elektrisitet overtar mer og mer

I rapporten viser Energy Institute at elektrisitet utgjør en stadig større del av sluttbruken av energi.

Når utslippskutt i kraftproduksjon følges av elektrifisering i andre sektorer, som transport og oppvarming, så går klimagassutslippene ned. En elbil er mye mer energieffektiv enn en fossilbil.

Det globale elbilsalget vokser og omkring hver fjerde personbil som selges i verden i år vil være en elbil.

Solenergi og batterier er en ytterst effektiv kombinasjon, som i store deler av verden kan levere strøm døgnet rundt – til konkurransedyktige priser. Dette er en transformativ teknologi som gjør at den fornybare energien kan utnyttes langt mer effektivt enn tidligere.

Og fornybar energi blir det mer av. De siste tallene fra IEA viser at fornybar energi i 2026 vil overta for kull som den viktigste kilden til kraftproduksjon.

Utbyggingen skjer ikke i takten Paris-målene krever, men det er altså ikke sant at energiomstillingen har stoppet opp. Den pågår.

Forbrukere og samfunnet trenger energitjenester

Regnemåten er viktig når energistatistikker drøftes. Denne teksten fra Our World in Data illustrerer hva som skjer på veien fra kullgruver og oljefelt til det som på engelsk kalles «useful energy» – altså produksjon av energitjenester vi har bruk for som samfunn og forbrukere.

Poenget er følgende: Ingen etterspør egentligolje, kull og gass til energiformål. Det som etterspørres, er energitjenestenesom produseres ved hjelp av fossil energi, som transport, oppvarming og drift av alle slags elektriske apparater.

Det er selvsagt riktig, slik for eksempel økonomen Øystein Sjølie sier, at kull, olje og gass har bidratt til å skape velstand fordi det har gitt tilgang på energitjenester eller er råvare i industrien.

Men ulempen er altså en truende klimakrise og dessuten en opphopning av verdier hos land som fra naturens side har store fossile energireserver. For de aller fleste land går veien til energiuavhengighet gjennom fornybar energi, som er en mye mer distribuert ressurs.

Det er energitjenestene samfunnsmaskineriet er avhengig av. Det erenergitjenestenesom gir oss forbrukere tilgang på lys og varme, og som gjør det mulig å transportere oss fra a til b med egen bil.

Med blikk på klimagassutslipp og ressursknapphet må vi sørge for at energitjenesteneproduseres og leveres med minst mulig avtrykk, altså minst mulig forbrenning av fossil energi og øvrig ressursforbruk.

Det er dette som er klimapolitikkens oppgave å løse – og energitransisjonen er en nødvendig forutsetning for å få det til.

Klimapolitikkens motstandere

Konklusjonen om at det foregår «bare» en energiaddisjon, og ikke en energitransisjon, er første steg i en argumentasjonsrekke som stadig gjengis. Neste punkt er at klimamålene i Parisavtalen er umulig å nå, at EUs klimapolitikk er rotårsaken til Europas problemer, og at EUs mål dessuten aldri kommer til å bli nådd. Derfor er klimapolitikk dyrt og unødvendig, og det kommer til å bli bruk for fossil energi, nær sagt til evig tid.

Denne argumentasjonsrekken har selvfølgelig mange ulike uttrykk, og like selvfølgelig får den betydelig «traction» i leire som av ulike grunner ønsker å motarbeide og/eller latterliggjøre at Norge – og andre land – driver klimapolitikk. Den nye høyrebølgen, som bæres frem på sosiale medier og i ulike podkaster, løfter ofte motstand mot klimapolitikk opp som en fane å samle seg rundt.

Motstanden mot klimapolitikk er ikke lenger en fornektelse av vitenskapen, men en avvisning av nær sagt alle slags tiltak som kan få utslippene ned.

Den overser ofte at kostnadene ved klimaendringenes skadevirkninger henger sammen med utslippsnivået. Jo lavere akkumulerte utslipp, jo mindre risiko for at vi vil oppleve «tipping points», skader fra ekstremvær og forandringer i økosystemene som endrer grunnlaget for menneskenes liv.

Klimapolitikken virker

Tross fortsatt økende utslipp er bildet nå egentlig lysere enn det var før Parisavtalen.

Som nevnt innledningsvis inntreffer «knekkpunktet» i den globale utslippskurven først når veksten i fornybar energi overgår veksten i det totale energiforbruket.

Dette «knekkpunktet» har vi som følger den globale utviklingen innen klima og energi ventet på i mange år. Det er fortsatt usikkert når det inntreffer. At Donald Trump avvikler klimapolitikken i USA og direkte motarbeider fornybar energi, tilsier dessverre at det forsinkes. Samtidig vil det virke motsatt dersom Kina når sitt «knekkpunkt» og utslippene der begynner å gå ned.

Veksten innen fornybar energi er mye raskere enn veksten i fossil energibruk. Det fossile energiforbruket – og dermed utslippene – ville vært vesentlig høyere om det ikke hadde vært bygd ut store volum sol- og vindkraft de siste årene. Dette fremheves i rapporten fra Energy Institute, som viser til at fornybar energi og kjernekraft siden 2010 har spart atmosfæren for 110 gigatonn CO₂. Dette tilsvarer omkring 2,5 ganger utslippene i 2024.

• Mer detaljerte tall og analyser om hvordan den globale kraftproduksjonen utvikler seg finnes i denne rapporten fra Ember.

Klimaendringene merkes mer og mer i nær sagt alle deler av verden, men utsiktene ville altså vært enda mye verre om verdens land ikke hadde bygd ut fornybar energi og gjort andre tiltak for å dempe utslippene.

Med andre ord: Klimapolitikken virker, fornybar energi kutter utslipp, men den virker ikke nok.

Det rasjonelle svaret er å forsterke innsatsen, slik at hastigheten i omstillingen økes, og de globale utslippene vender ned. Det er et tungt argument for skjerpet klimainnsats i Norge, i Europa – og naturligvis også i ellers av verden.

Samtidig vil det raskt kunne lede til dårlige beslutninger både i politikk og næringsliv om man ikke erkjenner at det faktisk foregår en energitransisjon.