I august og september-utgavene av høstens klimaledere har jeg rettet søkelys mot spørsmålet om det foregår en energitransisjon eller «bare» en energiaddisjon. Denne gangen bruker jeg ferske scenarioer fra DNV, Statkraft og McKinsey til å belyse hvor vi er på vei.

At energitransisjonen pågår, er det i lys av disse rapportene ikke tvil om. Men farten på omstillingen er altfor lav til at det er sannsynlig at den globale oppvarmingen vil stanse på «godt under» to grader, som er målet i Parisavtalen.

Samtidig har det nå kommet et nytt kunnskapsgrunnlag – Klima i Norge – som gir beskjed om hvilke klimaendringer vi har i vente her i landet. Norsk klimaservicesenter er utgiver.

Denne nye rapporten forteller hva vi har i vente når det gjelder mer (ekstrem)nedbør, mer flom, færre snødager, mer hålke, mer tørke, og en kyst som blir mer utsatt for stormflo.

• Fredag 7. november arrangerer Norsk klimastiftelse og Kommunalbanken et webinar om rapporten.

Den virkelig store klimarisikoen

Norge er trolig et av de landene i verden som er best rustet til å sørge for klimatilpasning – som tilrettelegging av byer og tettsteder slik at de tåler større vannmengder. Det kommer til å koste mye, men Norge har penger og en velfungerende forvaltning. At det er billigere for samfunnet å forebygge enn å reparere, er det ikke tvil om.

Det store spørsmålet er dette: Hvordan vil økosystemene over tid kommer til å tilpasse seg den nye klimavirkeligheten? Hva blir virkningene av to-tre graders oppvarming?

Klimaendringene vil påvirke økonomi og livsgrunnlag for folk som driver næringsvirksomhet i samspill med naturen, verden over. Landbruk, skogbruk, fiskerier, kraftproduksjon – rammene er i endring, og forandringene blir større jo hardere klimaendringene slår til.

Det er dette som representerer den virkelig store klimarisikoen.

Vi må for eksempel regne med matvareinflasjon. Klimaendringer gjør matvarer dyrere, enten det er kaffe- og kakaobønder som får sine vilkår forverret, eller det er styrtregn og tørke som rammer kornhøsten i våre nordeuropeiske nabolag.

Klimapolitikk kan også bidra til å drive opp kostnader. For bønder betyr høyere gjødselpriser økte kostnader, noe som i sin tur driver matprisene opp. Det er gode miljøargumenter for et mindre intensivt landbruk, for eksempel langs vassdragene som ender i Oslofjorden. Men slikt vil også drive kostnadene opp.

Høyere matvarepriser betyr størst innhogg i kjøpekraften hos de delene av befolkningen som har minst å rutte med. Effekten av klimaendringer eller handelsrestriksjoner i én del av verden kan raskt få virkninger et helt annet sted, fordi verdikjedene er så sammenvevde.

Mer enn energiomstilling

Både DNV, McKinsey og Statkrafts scenarioer handler om energiomstillingen. Det er naturlig at de avgrenses på den måten.

Men den samfunnsmessige omstillingen handler om mer enn energi, for eksempel natur og ressursbruk i bredere forstand. Og den skal foregå mens klimaendringene biter stadig hardere.

Dette er viktige perspektiver som må være med i debatten. Det blir for eksempel tøffere kamp om ressursene når man må sørge for både klimakutt og klimatilpasning samtidig.

Hadde verdens ledere latt omstillingen skyte fart for 30 år siden, ville klimatrusselen vært mye mindre dramatisk. Klimaendringer kommer på toppen av andre faktorer som gir ustabilitet og usikkerhet.

Kanskje gjør realitetene det enklere å kommunisere hva som er hensikten med klimapolitikken, nemlig å gjøre livene bedre og tryggere for folk, å sikre nåværende og fremtidige generasjoner et godt livsgrunnlag. Den globale oppvarmingen stopper ikke før utslippene av klimagasser er i netto null. Derfor er reduksjon i bruken av fossil energi – og dermed redusert etterspørsel etter kull, olje og gass, kjernen i all energiomstilling.

I «Klima i Norge» har forskerne brukt et scenario fra FNs klimapanel som heter SSP3-7.0. Dette er et scenario som peker mot en global oppvarming på 3,6 grader ved slutten av dette århundret, altså vesentlig over Parisavtalens mål om å holde oppvarmingen godt under to grader, og også høyere enn forskerne forventer at vi vil havne i lys av løftene landene har spilt inn til FN.

Energitransisjonen skjer – også i «worst case»-scenarioene

Andre klimascenarioer, som har mye større utslippsreduksjoner, gir vesentlig mindre dramatiske temperaturøkninger. DNV presenterer ett scenario i sin rapport, som de oppfatter «sitt beste estimat». DNV spår at utslippstoppen nås i 2026 for så å flate ut og falle mot 2060. Modellen viser at netto null vil bli nådd i 2093, mens oppvarmingen stopper på 2,2 grader i 2100. Tilbakeslagene i USA under Donald Trump forsinker omstillingen, men den globale effekten vil ifølge DNV være «marginal». Hensynet til økt energisikkerhet vil i mange land drive energiomstillingen, fordi mer fornybar betyr mindre import.

Statkraft presenterer tre scenarioer. Det mest pessimistiske – «Unrest» – ender på en temperaturøkning på 2,4 grader i 2100. I «Green», som er det mest optimistiske scenarioet, gjør kombinasjonen av teknologisk innovasjon, støttende politikk og effektive markeder at transisjonen skjer raskt. Bedre forhold mellom USA, Kina og EU gir bedre geopolitisk stabilitet innen et tiår. Klimamål og energisikkerhet er drivere i samme retning. Slår dette scenarioet til, kan den globale oppvarmingen holdes under to grader i 2100. I «Delayed» går omstillingen saktere, og den fossile energiens dominerende posisjon varer lengre.

McKinseys mest pessimistiske scenario «Slow Evolution» ender på 2,7 grader i 2100. Netto null i 2050 oppfattes som totalt urealistisk, mens «Sustainable Transformation» stopper oppvarmingen på 1,9 grader i 2100.

Et viktig fellestrekk ved alle disse scenarioene er altså at det selv i «worst case» skjer en omfattende energitransisjon. Verden når en utslippstopp, for så å ligge ganske flatt og etter hvert falle forsiktig. Men endringene i de mest pessimistiske scenarioene går altså på langt nær raskt nok til å holde oppvarmingen «godt under» to grader – med økte klimaendringer som resultat.

Et annet viktig fellestrekk er at transformasjonen av kraftsektoren går sin gang, drevet av billig fornybar energi – særlig sol og batterier. Samtidig forsinkes omstillingen i sektorer som er kostbare og krevende å avkarbonisere, slik som sektorer som krever grønt hydrogen.

Trusselen fra Trump

Både McKinsey og Statkraft har scenarioer som gir ganske raske utslippskutt. Statkrafts «Green» beskriver en verden som dessverre står i sterk motstrid til det vi ser rundt oss, mens det pessimistiske «Unrest» sammenfaller med det vi i svarte øyeblikk ser spille seg ut: Europa blir stående igjen alene som forsvarer av en vestlig ledet regelbasert orden, mens geopolitiske trusler som cyberangrep, konflikter om territorium, og fremmed innblanding dominerer agendaen. Den økonomiske veksten dempes, og prioriteringene skifter i retning forsvar, jobber og sikkerhet. Klimapolitikken mister fart, mens rene teknologier blir dyrere og rulles ut saktere. Populister vinner innflytelse, politikken blir uforutsigbar. Desinformasjon påvirker beslutningsprosesser, den offentlige opinionen og demokratisk debatt. Sosial uro og politisk ustabilitet hindrer fremgang, med en fragmentert og saktere global energitransisjon som resultat.

Det er en slik verden Donald Trump ser seg tjent med, og som han mener vil fremme USAs strategiske interesser – med dominans innen fossil energi. I sin første periode gjorde ikke Trump så veldig stor skade på det globale klimasamarbeidet, selv om landet også da trakk seg ut av Parisavtalen. Det var mest høyrøstet prat. Men denne gangen kan det bli annerledes.

Kjennetegnet på Trump-regimet nå er at presidenten, og hans støttespillere i næringslivet, aktivt bruker sin makt for å true og presse andre land til å følge sin kurs. Det kommer til syne i multilaterale fora som IMO, der Trump fikk utsatt beslutningen om skipsfartens utslippskutt et år. Det kommer til syne i forsøk på å presse EU til å fjerne klimaregler, og i utskjellingen av Storbritannias satsing på vindkraft.

Trump vil ikke bare forsinke og forsure energiomstillingen internt i USA, han bruker makt for å tvinge andre til å holde fast i fossil energi, fordi han mener det tjener amerikanske interesser.

For nesten alle andre land enn USA, bortsett fra petrostatene i Midtøsten og Russland, er en annen utvikling å foretrekke. Derfor gjelder det å applaudere alle som står imot amerikansk press på energi- og klimafeltet, enten det er i internasjonale organisasjoner eller når han singler ut enkeltland eller selskaper og angriper dem.

I en rasjonell verden, med velfungerende multilaterale institusjoner, regelstyrt handel og kunnskapsbasert politikk, ville det vært en ganske smal sak å holde klimaendringene i sjakk. Vi har teknologiene, og vi vet ganske mye om hvilke politiske virkemidler som fungerer.

Men der er vi altså ikke høsten 2025.