For Arbeiderpartiet har det vært viktig å ta godt vare på arvesølvet – offentlig eierskap, hjemfallsrett, konsesjonslover og effektiv styring over egne ressurser, samtidig som vi viderefører et nordisk og europeisk energisamarbeid som har tjent oss vel i mange tiår.

Norge er den største eksportøren av gass på innsiden av det europeiske energimarkedet, og det aller meste av norsk gasseksport går nettopp til Europa. Med store ressurser innen vann- og etter hvert vindkraft har Norge tjent godt på tett kraftutveksling med europeiske naboer som Finland, Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland, som igjen er knyttet videre til kontinentet for øvrig samt Baltikum. Vi importerer billig vindkraft når det for eksempel blåser mye i Danmark, og eksporterer fra vårt overskudd når etterspørselen ute er større. Omtrent hver eneste natt går norsk kraftintensiv industri på utenlandsk strøm – ikke fordi vi ikke har vår egen, men fordi det lønner seg – og prisen ute er rimeligere da; da nabolandenes forbruk er lavere, mens de om dagen bruker strøm produsert i Norge. Dette samarbeidet har ikke ført til høyere priser, men derimot til god forsyningssikkerhet og god inntjening for norske kommuner, samtidig som vi ikke lenger har måttet rasjonere med strøm i tørre år.

EU tilpasser seg Norden

Det er i hovedsak dette som nå videreføres og styrkes i tredje energimarkedspakke. EU ønsker å lære av Nordens gode erfaringer og å fremme økt fornybarandel i Europas energimiks. Mange av de endringene som kommer med denne pakken er tiltak vi for lengst har innført i Norge og Norden, som forbrukernes rett til å velge strømleverandør, skillet mellom produsent og distributør og så videre. Det er med andre ord EU-tilpasning dette, i den betydning at EU tilpasser seg til oss i nord. Med tredje pakke ble de nordiske samarbeidsordningene som gjorde det fellesnordiske markedet mulig opptatt i nye EU-institusjoner, så det nordiske er nå fullintegrert i EU.

I denne debatten er det samtidig reist mange viktige spørsmål knyttet til norsk suverenitet og forvaltning. Mange uttrykte bekymring for hva som ville skje med arvesølvet. Vi tok disse på stort alvor. Arbeiderpartiets stortingsgruppe og senere landsstyre vedtok en serie forutsetninger som måtte ligge til grunn for vårt videre arbeid med saken.

Utvikler felles regler

Med den avtalen vi presenterte tirsdag, har vi fått gjennomslag for samtlige av disse. Norge avgir ikke suverenitet til samarbeidsorganet for reguleringsmyndigheter, ACER, over forhold i Norge. Vi blir derimot med på å utvikle de felles reglene som skal gjelde i et felles marked når man handler over landegrensene med kraft eller gass. Vi beholder kontrollen over utbygging, konsesjoner, prioritering, lovgivning, beredskap og alle andre sentrale forhold her hjemme. I motsetning til regjeringens opprinnelige forslag, blir den nye Reguleringsmyndigheten for Energi innskrenket til å ha en tilsynsrolle og til å fatte enkeltvedtak, men får ikke adgang til å utarbeide lov og forskrift, den rollen skal fortsatt ligge i Departement (OED) og Direktorat (NVE). Og Statnett får monopol på utenlandskabler – det blir med vårt opplegg ingen private kabler ut av Norge. Dertil skal nye kabler kun bygges dersom de kan demonstrere samfunnsmessig lønnsomhet, og etter at man har høstet erfaringer med allerede vedtatte kabler.

Vinn-vinn for vannkraftlandet

Mange har fryktet at flere utenlandskabler kan føre til økt pris på strøm. Altså at norske offentlig eide kraftselskap riktignok vil tjene mer penger, men at industriens konkurranseevne vil gå ned, da lave strømpriser er et konkurransefortrinn. Dette er delvis riktig, avhengig av hvor man legger kablene hen. Kabler til Norden og kontinentet har vi hatt lenge – de førte ikke til økt strømpris, nettopp fordi vi både importerer (når prisen er lav) og eksporterer (når prisen er høyere), noe vi kan gjøre mer enn andre fordi vår vannkraft i tillegg til å være fornybar også er regulerbar. Et godt eksempel på vinn-vinn for vannkraftlandet Norge.

Derimot har argumentet noe for seg hvis man snakker om kabler til Storbritannia. I hvert fall på kort sikt vil prisen på strøm i Storbritannia være høyere enn i Norge. Dette kommer først og fremst av at kullkraft er underlagt en særlig høy CO₂-avgift i Storbritannia, noe som jo er fornuftig, nettopp fordi de vil bli kvitt kullet og erstatte den med blant annet vind. Over tid regner man derfor med at prisen i Storbritannia vil gå ned, ettersom vind overtar mer og mer, men i dag er den fortsatt høy.

Nettopp derfor er det viktig det vi gjør nå – å sikre at beslutninger om eventuelle nye kabler skal tas i Norge, av norske myndigheter, og når det er i vår egen, norske, samfunnsøkonomiske interesse. ACER kan ikke bestemme at det skal bygges nye kabler, det gjør vi selv. Ved å sikre Statnett monopol, sikrer vi også at en nøytral aktør står for disse, ikke organisasjoner som representer kraftindustrien. Det er altså ingen kobling mellom deltakelse i 3. pakke og økt pris – den måtte gå via kabler, og myndigheten over dem gir vi ikke fra oss. Og Norges allerede eksisterende og vedtatte utvekslingskapasitet overstiger allerede EUs 2030-mål med god margin.

Jeg mener at vi gjennom denne avtalen har sikret både en fornuftig videre deltakelse i et samarbeid vi har vært med på å bygge opp i flere tiår – samtidig som vi viderefører noe av det stolteste vi har; tradisjonen for klok norsk, forvaltning av naturressursene.