En konge for natur og klima

I minneordene etter Kong Haralds bortgang har mange trukket fram det han sa og gjorde som gikk ut over det rollen eller omgivelsene forventet. Ved slike anledninger kom kongens personlighet til uttrykk. For oss som arbeider for naturen var kong Haralds livslange og tydelige engasjement for naturen, noe vi satte stor pris på.

Kong Harald var en friluftsmann med store ferdigheter, ikke bare i seilbåten, hvor han ble verdensmester, men også med jaktgeværet og fluestanga. Norge er en nasjon av naturelskere, og slik sett var kongen en mann av sitt folk. Men han levde også i en tid da naturen kom under stadig kraftigere press, både her i landet og i resten av verden.

Så tidlig som i 1970, i god tid før Norge opprettet verdens første miljøverndepartement, var kronprins Harald en sentral kraft for at min organisasjon, WWF Verdens naturfond, fikk en egen avdeling. Som olympisk seiler for Norge kom kronprinsen i kontakt med Sir Peter Scott, en av grunnleggerne av det internasjonale WWF. Kanskje kom ideen om at den unge kronprinsen kunne bidra til å etablere en WWF-avdeling i Norge på en av de mange seilturene der han bare var et menneske i naturen. Ideen ble ikke mottatt med begeistring.

Kong Olav var skeptisk. Han mente sønnens engasjement for naturvern kunne skape interessekonflikter. Men kronprinsen gjorde ikke alltid som faren sa. Han ble WWFs president i Norge i mer enn 20 år, helt til han selv ble konge. Det hendte nok at han måtte veie sine ord, men han lot ikke det hindre seg i å slå fast klare sammenhenger. Han minnet oss om at en dyreart som forsvinner er tapt for alltid. Han mente at moderne skogbruk med flatehogst og plantefelt gjør skogen fattigere og fører til at dyr og planter som behøver gammel og variert skog, forsvinner.

Da han ble konge i 1991, sa han fra seg presidentvervet i WWF. Men engasjementet var ikke borte av den grunn. Som konge var han ikke bare opptatt av naturen, men kanskje enda mer av menneskenes forhold til den.