Energimarkedet: Fornybar endrer spillereglene

I Ola Borten Moes foredrag med tittel «Med vernesko i klaveret» sa den avtroppende olje- og energiministeren at «klima og miljø er en unnskyldning for å kortslutte energimarkedet». Denne uttalelsen føyer seg inn i en lang rekke med lignende sutring fra Ola Borten Moe og større europeiske kraftselskaper. Det lønner seg som regel lite å sutre over at samfunnet endrer seg og at verden går fremover, og det er i hvert fall ingen grunn til å sutre over et støtteregime som er på god vei til å oppnå sin opprinnelige målsetting.

Da tyske myndigheter begynte med finansiell støtte til solcelleanlegg tidlig på 90-tallet, kostet et solcelleanlegg ca. 14000 €/kW. I dag koster det samme anlegget 1400 €/kW. Det er en kostnadsreduksjon på 90 prosent, og de fleste vil kalle dette for en vellykket utvikling. Denne utviklingen har vært planlagt og støttenivået har gått ned hvert eneste år. I den siste tiden har kostnadsreduksjonen vært særdeles rask, og man har derfor gått fra en årlig reduksjon i den såkalte feed-in-støtten til en månedlig reduksjon. Nå reduseres tariffen hver måned med ca. 1,8 prosent.

I januar 2004 kunne en tysk huseier med et lite solcelleanlegg selge solkraften for 0,57 €/kWh (4,7 NOK/kWh). Salgsprisen er garantert i 20 år etter installasjonsdatoen. I oktober i år vil man for det samme anlegget få en pris på 0,14 €/kWh (1,62 NOK/kWh). Til sammenligning koster strømmen fra kraftnettet 0,26 €/kWh (2,15 NOK/kWh). Det er med andre ord vesentlig billigere å produsere strømmen selv enn å kjøpe kraften fra nettet. Større solkraftverk koster mindre per kW og de støttes nå med 0,10 €/kWh (0,83 NOK/kWh). Vindkraft har også hatt en kostnadsreduksjon i den samme perioden. Den er ikke like rask som for solceller, men vindkraft har allerede spilt kullkraft ut over sidelinjen i både Brasil og Australia.

Det vi er vitne til her er ikke en «kortslutning i energimarkedet», men en endring i premissene for markedet som følge av en ønsket teknologisk utvikling. Denne utviklingen er først og fremst ønsket for å oppnå større grad av selvforsyning, dernest fordi den er miljøvennlig. Endringen går også svært raskt, og mye raskere enn de fleste har rukket å få med seg. Som et eksempel kan det nevnes at man i Tyskland bygget 3 GW solkraftverk i løpet av desember 2011. Dette tilsvarer kapasiteten til tre kullkraftverk som det normalt tar flere år å bygge.

I en verden som endrer seg, er det vanlig at selskaper endrer strategi og struktur for å tilpasse seg den nye situasjonen. Telenor er et godt eksempel på dette. Selskapets historie går tilbake til 1855, da det ble opprettet av staten under navnet «Telegrafvæsenet». Selskapet skulle sørge for utbygging og drift av telegrafien. Da telefonene kom, endret selskapet navn og det tilbød telefoner (som vi i dag kjenner som fasttelefoner). Da mobiltelefonen kom, endret markedet seg nok en gang, men selskapet klarte også denne omstillingen. I dag er det blant de største telefonselskapene i verden.

Mobiltelefonen endret markedet for Telenor, men Telenor så dette som en mulighet og klarte omstillingen. Solcelleteknologien endrer nå markedet for energiselskapene på samme måte. I en slik situasjon kan man velge å angripe endringene, eller man kan velge å se på endringene som en mulighet for ekspansjon og nye forretningsmodeller. Dersom endringen er irreversibel, så er angrep nytteløst. Overgangen fra fasttelefoni til mobiltelefoni var en irreversibel endring, og det samme gjelder for overgangen til fornybar energi og distribuert produksjon. Selskaper som ikke klarer denne omstillingen vil opphøre å eksistere, mens de som lykkes vil kunne se frem til gode tider.

Vi får håpe at den nye regjeringen ser annerledes på markedsendringene enn Ola Borten Moe. Markedsendringene er ikke en trussel, men en mulighet.