Overgangsrisiko er mer uoversiktlig. Overgangsrisiko omfatter endringer i politikk, teknologi, marked eller omdømme i overgangen til et lavutslippssamfunn. Politikerne kan for eksempel skru opp avgiftene på utslipp, eller innføre forbud eller begrensninger mot visse produkter eller aktiviteter.
Jo mer alvorlig klimakrisen blir, desto mer tilbøyelig kan man anta at politikerne blir til å gjennomføre nye «grep».
Også teknologiskifter kan komme brått på. Bare spør det amerikanske konglomeratet General Electric (GE). De opplever nå et annus horribilis, mye på grunn av endringer i kraftmarkedet. Mens solceller, vindkraft og batteriteknologi blir stadig mer konkurransedyktig, blir kjøperne av GEs nye gasskraftturbiner stadig færre. I 2018 har selskapet skrevet ned verdier for titalls milliarder kroner, nullet ut aksjonærenes utbytte og fått kredittverdigheten nedgradert.
Også andre forhold enn teknologi kan endre de etablerte selskapenes lønnsomhet. Nye konkurrenter fører også med seg nye måter å gjøre ting på. Kunder og forbrukere kan få helt andre preferanser i morgen enn det de har i dag. Rødt kjøtt kan bli «ut», restauranter kan komme til å si nei til flyfraktet fisk og mobilitetstjenester kan bli viktigere enn bilsalg. Det er summen av alle disse dimensjonene knyttet til klimaomstillingen som utgjør et selskaps overgangsrisiko.
Er man et norsk selskap innen oljeservice kan dette være relevante spørsmål å stille om overgangsrisiko:
Søksmål
Ansvarsrisiko er den tredje klimarisikokategorien. Noe forenklet kan man si at det er risikoen for å bli stilt til ansvar gjennom søksmål for noe man har gjort, eller latt være å gjøre, relatert til klimaendringene. Det er ikke like allment som de første to kategoriene, men alle selskaper bør ha et bevisst forhold til problemstillingene som ansvarsrisiko tar opp.
Antall klimasøksmål globalt har eksplodert de senere årene. De omhandler alt fra erstatning for klimarelaterte naturødeleggelser til fravær av utslippsreduserende tiltak og mangelfull klimarisikorapportering. Dynamikken er som følger: Når avstanden mellom vedtatte klimamål og det som skjer på bakken øker, og kostnadene ved ekstremvær vokser, da melder behovet seg for å stille myndigheter og selskaper til ansvar. Selv om de fleste klimasøksmål ikke fører frem, representerer de et betydelig omdømmeproblem for dem som saksøkes.
For et børsnotert transportselskap kan dette være relevante spørsmål å ta stilling til:
Ikke tenk for snevert
Enten det gjelder fysisk klimarisiko, overgangsrisiko eller ansvarsrisiko, er det viktig at man som selskap ikke går for snevert til verks i analysen. Selv om man kommer frem til at forventet ekstremvær i Norge er håndterbart også i et høyutslippsscenario, kan det tenkes at konsekvensene er helt annerledes for aktører lenger ned i verdikjeden. Hva med tilgangen på råvarer eller andre innsatsfaktorer? Eller transport‐ og logistikkmønstre som man bygger virksomheten på (kan selskapet rammes av transportbrudd andre steder i verden som følge av nedbør og flom)?
Det er også viktig at man ikke svarer på spørsmålene ut fra hva man trorvil skje i fremtiden, men at man forholder seg til hva som kan komme til å skje. I løpet av dette århundret kan vi se en temperaturstigning på 1–2 grader (i tråd med Paris‐avtalens mål), 3–4 grader (slik vi har kurs mot nå) eller 5–6 grader (om vi mislykkes helt i omstillingen). Det er mange utveier, med ulik grad av trusler og muligheter.
Ikke vent til noen krever svar
Å analysere egen klimarisiko er i selskapets egen interesse. Økt kunnskap og refleksjon om konsekvenser av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, vil kort og godt gjøre selskapet bedre rustet til å møte fremtiden.
Men klimarisiko er ikke et internt anliggende. Vi ser nå en trend der eiere, investorer og finansaktører i økende grad krever god og utfyllende informasjon om hvordan selskapene møter klimatrusselen. To ferske eksempler:
Børsnoterte selskaper i Norge har gjennom regnskapslovens § 3–3a plikt til å gi «opplysninger om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansiell stilling og resultat.»Det står ingenting spesifikt om klimarisiko, men man bør ikke bli overrasket om noen krever svar på spørsmål som dem vi har reist i denne artikkelen med bakgrunn i dagens informasjonsplikt.
Børsnoterte selskaper kan bare ignorere klimarisiko så lenge aksjonærene, investorene, bankene, forsikringsselskapene, ratingbyråene og myndighetene aksepterer det. Equinor er et eksempel på nettopp dette. I 2015 vedtok daværende Statoils generalforsamling et aksjonærforslag om å stressteste selskapets portefølje mot togradersmålet. Slik begynte det, og tre år senere er Equinor et av selskapene på Oslo Børs som er kommet lengst i arbeidet med å forstå selskapets klimarisiko.
