Den internasjonale domstolen (ICJ) er FNs uavhengige domstol som både avgjør tvister mellom stater og gir rådgivende uttalelser til FN-organer. Domstolens avgjørelser – såvel dommer som uttalelser – styrker folkeretten ved å tolke internasjonale traktater og prinsipper.

ICJ har ingen håndhevingsmakt utover statenes frivillige etterlevelse av avgjørelsene. For stater som ikke følger ICJs avgjørelse, kan tilgjengelige sanksjoner omfatte politisk press, diplomati, krav om reparasjon, FN-tiltak eller tiltak gjennom nasjonal rett.

Effekten er derfor ofte mer politisk enn juridisk, men ICJs rådgivende uttalelser styrker det folkerettslige grunnlaget for slike krav.

Avgjørelsen i denne saken, som kom 23. juli, er en slik rådgivende uttalelse, ikke en dom. Men den har tilnærmet samme rettslige autoritet som en dom, den uttrykker ICJs syn på staters rettigheter og plikter etter folkeretten.

Da dens autoritet ikke vesentlig skiller seg fra bindende dommer, og ble enstemmig vedtatt, skaper den en klar forventning om at dens konklusjoner følges opp og gjennomføres, også i Norge.

Bakgrunnen for saken var en årelang diplomatisk prosess i FN ledet av små øystater i Stillehavet. Med Vanuatu i spissen ba FNs generalforsamling domstolen besvare to spørsmål:

1. Hvilke folkerettslige forpliktelser har stater til å beskytte klimasystemet og miljøet mot menneskeskapte klimagassutslipp for nåværende og fremtidige generasjoner?
2. Hva er de rettslige konsekvensene for stater som har forårsaket betydelig skade på klima og miljø gjennom handling eller unnlatelse?

Rekordmange stater og organisasjoner ga innspill under ICJs behandling av klimasaken, særlig øystatene og land i det globale sør, om alvorlige konsekvenser som havnivåstigning og ekstremvær.

Fem hovedpunkter i avgjørelsen

1. Staters folkerettslige plikter

Stater har både traktatfestede og sedvanerettslige forpliktelser til å beskytte klima og miljø mot menneskeskapte utslipp, uavhengig av Parisavtalen. Dette følger av miljøfolkeretten (prinsipper om skadeforebygging, aktsomhet og samarbeid), menneskerettighetene (rett til liv, helse, sunt miljø) og havretten (UNCLOS art. 194 om vern av det marine miljøet).

Det er plikter som gjelder forebygging, begrensninger og reduksjon av konsekvensene av klimaendringer, og som ikke bare omfatter statlig aktivitet, men også regulering av private utslipp.

Stater må treffe «hensiktsmessige og effektive tiltak» for å regulere, kontrollere og begrense utslipp fra private aktører innen egen jurisdiksjon.

Brudd på pliktene kan utgjøre en «internationally wrongful act» med krav om opphør, garantier og erstatning når det kan påvises årsakssammenheng.

2. Individuelt ansvar

Hver stat har egne folkerettslige plikter til å forebygge og begrense klimaskade, uavhengig av andre staters handlinger eller unnlatelser.

Klimavitenskapens utvikling – særlig kunnskapen om utslipp og skader – vil styrke grunnlaget for ansvarsvurdering i fremtiden. Dette kunnskapsgrunnlaget vil bidra til å tydeliggjøre den enkelte stats rettslige plikter.

Det globale omfanget av klimaproblemet fritar dermed ikke enkeltstater for rettslig ansvar; et vesentlig argument.

Dersom en stat unnlater å oppfylle sine forpliktelser etter miljøretten og menneskeretten, kan dette utgjøre brudd på folkeretten. ICJ overlater til nasjonal praksis å avgjøre om unnlatelser kan prøves rettslig.

3. Et sunt miljø som menneskerettighet

Domstolen viser til at retten til et «rent, sunt og bærekraftig miljø» er internasjonalt anerkjent (jf. FN-resolusjon 76/300, 2022) og påvirker tolkningen av andre rettsnormer.

Domstolen understreker at klimaendringer truer flere grunnleggende menneskerettigheter, og at stater derfor har plikt til å beskytte enkeltpersoner og grupper mot alvorlige miljøskader.

Retten til et sunt miljø styrker grunnlaget for å holde stater ansvarlige for manglende klimatiltak.

4. Ambisjonsnivå og Parisavtalen

ICJ fastslår at Parisavtalens temperaturmål – maks. 2 °C, helst 1,5 °C – styrer tolkningen av staters folkerettslige plikter. 1,5 °C-målet er ikke bindende, men har betydelig rettslig vekt når det avgjøres hvilke tiltak statene må gjennomføre.

Stater må sette nasjonale mål med «høyest mulig ambisjon» og «gjøre sitt ytterste» for å redusere utslipp basert på vitenskap og egne forutsetninger. Ambisiøs handling er en rettslig plikt, ikke kun et politisk valg. Overholdes ikke Parisavtalen vil det være et folkerettsbrudd.

Grunnleggende plikter – slik som aktsomhetsplikt, skadeforebygging, og vern av menneskerettigheter – gjelder også stater utenfor Parisavtalen. Manglende aktsomhet kan, som nevnt, utgjøre et brudd på folkeretten.

5. Plikt til reparasjon og kompensasjon

ICJ fastslår at stater kan holdes ansvarlige for klimaskader som skyldes brudd på folkerettslige plikter, og at de da må gi reparasjon eller kompensasjon til de berørte statene eller gruppene.

Domstolen fastsetter ikke at stater alltid skal kompensere «de som rammes hardest», men understreker at «offerstaters» rett til reparasjon er en grunnleggende folkerettslig rettighet. Små øystater og andre sårbare land som reiser søksmål, bør derfor kreve og få kompensasjon fra industrialiserte land for klimaskader.

ICJ presiserer at den vitenskapelige kunnskapen er tilstrekkelig moden til å tilskrive ansvar, og dermed senkes terskelen for slike saker. Domstolen understreker samtidig at jus alene ikke kan stoppe klimaendringene; varige løsninger krever også samfunnsmessige, politiske og individuelle endringer.

Betydelige følger for Norge

ICJ’s avgjørelse kan – og bør – få vidtrekkende rettslige og politiske konsekvenser også for Norge.

1. Rettslige virkninger

a) ICJs avgjørelse fastslår at staters klimamål (NDC-er) må kunne dokumenteres som «høyest mulig ambisjon», vurdert ut fra økonomiske ressurser, teknologisk kapasitet og historisk ansvar.

For Norge betyr det at myndighetene må vise at klimamålene oppfyller denne rettslige standarden.

b) ICJ fastslår at stater som unnlater å iverksette tilstrekkelige klimatiltak – inkludert fortsatt produksjon, forbruk, subsidier eller leting etter fossile brensler – kan bryte internasjonal rett.

For Norge betyr det at åpning av nye oljefelt, tildeling av letelisenser og subsidiering av fossil virksomhet kan være folkerettsstridig hvis myndighetene ikke kan dokumentere at beslutningene begrenser klimaskader og holder oppvarmingen under 1,5 grader. Vår olje- og gasspolitikk vil da møte kritikk fra både sivilsamfunn og rettssaler – nye søksmål mot staten er sannsynlige

c) Kjernen i Norges fossilpolitikk er utfordret: Nye oljefelt og subsidier kan ikke lenger behandles som rent innenrikspolitiske spørsmål. Folkeretten setter klare rammer, og konsekvensen er at Norge må planlegge en gradvis utfasing av olje- og gassproduksjonen.

d) ICJ-uttalelsen styrker det rettslige grunnlaget for norske klimasøksmål. Der man tidligere i hovedsak måtte vise til Grunnloven § 112, presiserer ICJ at plikten til utslippskutt og aktsom klimastyring følger av allerede bindende folkerettslige regler.

Norske domstoler vil måtte vurdere ICJs uttalelse som en del av folkerettslig kontekst, da den gir et tungtveiende rettslig grunnlag for å vurdere om norsk politikk er forenlig med folkerettslige forpliktelser.

e) ICJs fokus på aktsomhet og «høyest mulig ambisjon» gir grunnlag for å stille spørsmål ved om Norges politikk holder oss innenfor det globale temperaturmålet

f) Norge kan internasjonalt holdes ansvarlig for uforholdsmessige utslipp eller manglende regulering av norsk sokkel.

g) Norge er ansvarlig for å regulere klimagassutslipp fra alle private aktører under norsk jurisdiksjon.

2. Politiske virkninger

a) ICJ-avgjørelsen vil trolig øke presset fra miljøorganisasjoner, sivilsamfunn og andre land for at Norge skal trappe ned produksjonen av fossile brensler.

b) Avgjørelsen gjør det vanskeligere for regjeringen å opprettholde et høyt nivå av statlige subsidier og økonomiske insentiver til olje- og gassnæringen uten å møte kraftig kritikk fra inn- og utland.

c) Norges rolle som profilert giver til klimatilpasning og tap og skade i sør kan utfordres: ICJ tydeliggjør at solidaritet internasjonalt ikke kan erstatte plikten til betydelig og dokumentert innsats for å redusere egne utslipp.

Avgjørelsen understreker med andre ord at norsk klimapolitikk vurderes både politisk og rettslig, og at ansvaret kan prøves nasjonalt og internasjonalt.

Oppsummert: Et kraftig pressmiddel

Den internasjonale domstolen har gitt et klart signal: Klimapolitikk er ikke fritt politisk skjønn. Klimahandling er folkerettslig forankret – unnlatelser får rettslige konsekvenser.

Statene plikter å handle ambisiøst. Nasjonalt og internasjonalt. De må forebygge, redusere og avbøte klimaskader gjennom konkrete tiltak, og kompensere for skader på utsatte grupper.

Historiske utslipp, fremtidige utslipp og unnlatelser som forverrer klimaendringene – stater kan holdes ansvarlige for alt.

Presset på Norge vil øke: Raskere utfasing av olje og gass, strengere klimamål, mer konkrete klimatiltak i vår bistand.

For våre myndigheter betyr det strengere krav til dokumentert innsats, revurdering av olje- og gasspolitikken, større forsiktighet med nye fossilprosjekter og høyere politisk og rettslig risiko.

Jus alene løser ikke klimakrisen. Men domstolens avgjørelse gir et nytt, kraftfullt pressmiddel. Et verktøy som kan tvinge frem handling for å beskytte klima, miljø, natur, menneskerettigheter og fremtidige generasjoner.