Skal vi strekke kabler til oljerigger – ikke bare fra? Skal vi redusere industriutslippene, eller industrien? Skal vi elektrifisere transporten? Skal et fond få hjelpe industrien med utslippsreduksjoner? Eller skal vi plante trær og bygge småkraft i Afrika?

I miljøpolitikk generelt har økonomer gjerne hevet seg over slike spørsmål ved å påberope en enkel, men effektiv disiplin:

"La oss sette en pris på utslippene, så finner andre ut hvordan de best reduseres."

Dogmer uten fotfeste

I klimapolitikken lar økonomer blodet tilleggsberuses av dogmet:

"Globale problemer krever globale løsninger"

I Europa er forutsetningen om global deltakelse salgbar. Likevel tvinger spørsmålene seg frem: Kommer USA til å delta? Er det sant at kineserne bygger et kullkraftverk i uken? I Afrika har de vel annet å tenke på?

Hva skjer i Europa?

Det som nå skjer i Europa – Norge inkludert – skjer uten global deltakelse. Hva som gir mening i en slik verden blir førende, og annerledes.

Nå med under en tidel av verdens befolkning og en femdel av verdens utslipp er den direkte effekten av Europas utslippsreduksjoner helt uten betydning. Restverdenens utslipp er allerede mye større, vokser mye raskere, og kan vokse enda raskere hvis Europa reduserer utslippene sine på en uklok måte. Skulle Europa forsøke å redusere resten av klodens utslipp med støttetiltak i sør, øst og vest ville vi kveles under egne ambisjoner uten å oppnå noe som helst. Det er omtrent så nytteløst som om grekere skulle forsøke å betale gjelden sin.

Kostnadseffektivitetskriteriet faller

Det gamle dogmet om kostnadseffektive kutt bygger rett og slett på forutsetningen om global deltakelse.

Hvis verden er stor i forhold til Europa gir det faktisk ikke mening å spørre:

"Hvor i verden får vi størst utslippskutt igjen for en krone?"

Grunnen er at det vil være uendelig med billige "utslippsreduksjoner" tilgjengelig for en liten investor som Europa. De kan vi faktisk ikke bruke til noe. De vil falle oppå hverandre mens verdensøkonomien og utslippene vokser.

Kan Europa starte en prosess?

Europa og Norge vil handle ensidig. Disse handlingene må vurderes i lys av hva de fører til på andre måter enn gjennom utslippsreduksjonene direkte. Fordi europeiske utslippsreduksjoner i Europa eller i sør kan ikke utrette noe som helst direkte.

Gode økonomer har pekt på problemet med karbonlekkasje: det hjelper lite om vi i Europa reduserer utslippene våre ved at metallproduksjonen skjer i resten av verden. Det kan bli vanskeligere å få ned utslippene i fremtiden hvis verden rendyrker metall i Asia, gjødning i Midtøsten og papir i Latin-Amerika.