Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid
Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid
Markedskanalen innebærer at produksjonen av fornybar energi øker og at fossilt basert produksjon reduseres. Det fører til at etterspørselen etter CO₂-kvoter reduseres, og at kvoteprisen går ned. Da blir det mer attraktivt å spare kvoter til neste handelsperiode, og utslippene faller på kort sikt. Det er derfor ingen automatikk i at utslippene i Europa blir lik kvotetaket uansett. Det ser vi også i markedet i dag: Det er bygd opp et stort overskudd av kvoter (rett nok hovedsakelig p.g.a. den økonomiske krisen), noe som betyr at utslippene har vært tilsvarende lavere enn kvotetaket.
Lavere CO₂-pris gir også lavere kraftpris. Det trekker i retning av økt kraftforbruk. Hvordan utslippene påvirkes, avhenger av hvilket energiforbruk som erstattes.
Politikkanalen beskriver hvordan politikerne responderer på markedsutviklingen. I løpet av de nærmeste årene må politikerne bestemme seg for klimapolitikken etter 2020. Med økt fornybarproduksjon er utgangspunktet i 2020 at vi har en lavere kvotepris, overskudd av kvoter og en kraftsektor som etterspør færre kvoter fordi det er bygd ut mer fornybar kapasitet. Da blir det billigere å stramme til kvotetaket. Både teori og empiri tyder på at reduserte tiltakskostnader gir en strammere klimapolitikk. For eksempel diskuterer EU for tiden ulike måter å stramme til kvotemarkedet på for å få opp kvoteprisen.
Dersom markedet også anser at sannsynligheten for strammere kvotetak i framtiden øker, forsterkes markedseffektene (mer attraktivt å spare kvoter).
Konklusjonen er at jo mer troverdig EUs langsiktige klimapolitikk er, og jo mer den responderer på markedsutviklingen, jo større klimaeffekt har økte investeringer i fornybar energi – enten det skjer i Norge eller i andre land i Europa.
Investeringer i fornybar energi kan også ha direkte positive virkninger for den langsiktige teknologi- og kostnadsutviklingen, noe som kan styrke de positive virkningene på fremtidige utslipp ytterligere. Det er dette vi kaller Teknologikanalen.
Analysen avslørte at det springende punktet er hvordan økt fornybar energiproduksjon påvirker fremtidige reguleringer. Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bidra til at utslippstaket blir strammere enn det ellers ville ha blitt. Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid, slik norske akademiske økonomer synes å legge til grunn i sine analyser.
Vår analyse viser at økt fornybar produksjon i Norge har samme effekt på kvotemarkedet som økt fornybar produksjon i andre land i Europa.
Norge har allerede den høyeste fornybar-andelen i Europa. Gjennom forhandlinger med EU har Norge forpliktet seg til å øke andelen fornybar energi fra 58 (2005) til 67,5 prosent, dvs. med 9,5 prosentpoeng. Til sammenligning må alle medlemslandene i EU øke fornybarandelen med minst 5,5 prosentpoeng, og i gjennomsnitt med 11,5 prosentpoeng. Fordelingen av de 11,5 er basert på landenes økonomi. Det er vanskelig å se for seg hvordan Norge med sin gode økonomi og store potensial for vann- og vindkraft skulle ha fått gjennomslag for en lavere fornybarandel.
Det betyr at vi har valgmuligheter når det gjelder virkemiddelbruk, men i mindre grad når det gjelder målet. Vi har valgt å bruke det felles sertifikatmarkedet med Sverige som verktøy for å øke utbyggingen av fornybar kraftproduksjon. Sertifikatmarkedet gir mulighet til å nå målet på en kostnadseffektiv måte, men er ikke et mål i seg selv.
Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag
Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag
Programmet Brennpunkt pekte på mange andre problematiske effekter av fornybarpolitikken, som oppbygging av et betydelig kraftoverskudd i Norden og behov for store nettinvesteringer på kort tid. Fornybarmålet kan neppe nås uten økt produksjon av fornybar kraft – heller ikke i Norge. Det gir oss noen spesielle utfordringer fordi vi ikke har (mye) fossilkraft å fase ut. Vi får overskudd og lavere priser. Noe kan vi bruke selv (til elektrifisering i transportsektoren og i petroleumssektoren, og til å utfase oljefyring), men mesteparten må vi eksportere.
Det hevdes i programmet at det ikke er noen som har "banket på døra" og bedt om å få kraft fra oss. Det er da heller ikke nødvendig i et integrert marked. Via markedsmekanismen kjøpes og selges kraft over landegrensene hver dag. Vi handler både med nabolandene våre og med landene på kontinentet. Dessuten er det ikke sant: Statnett har nylig inngått avtaler om nye utenlandskabler til både Tyskland og Storbritannia. Disse landene trenger tilgang til kraften vår for å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk, og til fleksibiliteten i det norske vannkraftsystemet for å balansere vind- og solkraft.
Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag – også når det gjelder å redusere klimautslippene.
