Mer politikk

Noe av det første en ny olje- og energiminster bør gjøre etter høstens valg er å revidere Energimeldingen slik at bransjen har noe å styre etter. Slik den nå foreligger minner det mer om en fagrapport som kunne, og burde, vært utarbeidet kort tid etter valget i 2013, ikke som et gjennomarbeidet politisk dokument med klare visjoner. Med tittelen "Kraft til endring- energipolitikken fram mot 2030" forventer man mer. Ikke minst at det inneholder noe som minner om politikk.

Som tidligere ansatt i olje- og gassektoren mener jeg at vi må være stolte av måten vi har bygget opp en sterk leverandørindustri, samtidig som vi har håndtert inntektene til beste for Norge som nasjon. Men å basere framtidig suksess på historiske hendelser vil være fullstendig galt. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har falt siden 2001 og vil fortsette å falle uavhengig av nye konsesjoner. Den vil bare falle litt mindre. Gass har overtatt, men sliter med å finne nye markeder. At kostnadsnivået på norsk oljeproduksjon er høyt gjør at vi vil slite med å konkurrere med billig olje og gass fra andre nasjoner som sitter tettere på de store markedene. Dersom man ser langsiktig på norsk olje- og gassproduksjon er det ingen tvil om at vi nå er inne i halefasen. Om dette vil ta 15-20 år som MDG ønsker, eller 50-100 år som FrP antyder, er mindre viktig. Det viktigste er at vi som nasjon behandler næringen som det den er, og ikke baserer framtidig satsing på illusjoner og ønsketenkning. Søviknes er opptatt av fakta, det bør også gjelde for olje- og gassnæringen.

De som fortsatt skal jobbe i olje og gass må føle stolthet for jobben de gjør og vite at de skaper verdier som bidrar til en myk overgang til andre næringer.

Fornybar ute i verden

Både i Norge og ute i verden venter mulighetene. I stedet for å utlyse konsesjoner lenger og lenger nord, bør framtidige energiutbygginger foregå lenger sør. Scatec Solar er i god gang med å etablere seg som en betydelig aktør innen utbygging av solparker i Afrika og andre steder i verden, og Statoil er sentral i forbindelse med utbygging av offshore vindparker i Storbritannia. Innen begge områder ser man nå at man kan utvikle prosjekter uten subsidier, og at prisene er konkurransedyktige med fossile alternativer. Her er det plass til mange flere aktører og Oljefondet kan brukes til å posisjonere Norge som en eier og finansiell aktør i energiprosjekter over hele verden.

Det er viktig med store prosjekter i Norge og fokuset på kraftkrevende industri som tar kraften i bruk er viktig. Men like viktig vil det være med aktivt eierskap i energiprosjekter ute i verden. Her kan både Oljefondet og det nye fondet Fornybar AS spille en viktig rolle.

Som tidligere ansatt i olje- og gassindustrien vet jeg også at personene som jobber der ikke nødvendigvis brenner for olje- og gassindustrien. Det viktigste er meningsfylte arbeidsoppgaver og en fornuftig lønn. Norske offshorearbeidere kan like godt omstilles til energiarbeidere, og kan i framtiden like gjerne reise på 14 dagers turnus til et solenergianlegg i Afrika som til en forfrosset oljeinstallasjon langt forbi iskanten i nord. Det kan like godt leveres hydrogen/batterisystemer til skip i Kina som det leveres diesel/elektriske løsninger til offshore skip i Sør-Korea. Og norske IT-selskaper kan være med å revolusjonere energisystemene i markeder over hele verden.

Når det først skal tenkes globalt må det gjelde like mye for fornybare markeder som for olje og gass. Og når man først skal gå bort fra sort/hvitt tenkning bør man ta i bruk hele fargespekteret.

Energimarkedet er fortsatt i stor grad sort, grått og brunt, men blir i større og større grad både grønt, blått, gult og lilla!