Nylig leste jeg tilfeldigvis en artikkel i tidsskriftet Energi og Klima med overskriften "Den usynlige kjempen". Kjempen i artikkelen var det nordiske samarbeidet. Forfatteren mente at det foregår et enormt samarbeid på nordisk nivå, men at det er få som vet hva det egentlig innebærer: «Hvordan kan et slikt samarbeid på politisk toppnivå gå under radaren til så mange, og hvilke konsekvenser får det?» undret hun.

For å belyse samarbeidets omfang beskriver forfatteren det siste nordiske ministermøtet på miljø- og klimaområdet. På møtet diskuterte de nordiske miljø- og klimaministrene blant annet den nordiske deltakelsen på klimatoppmøtet COP24 i Katowice i desember i år. Sverige ba videre om at det skulle utarbeides et felles nordisk forslag til uttalelse om den såkalte Talanoa-dialogen, som ble introdusert av Fiji i tilknytning til COP23 i Bonn. Dessuten foreslo Finland at man skulle invitere de nordiske statsministrene sammen med klima- og miljøministrene til et nordisk oppfølgingsmøte etter COP24.

Det var ikke kun klimaspørsmålene som ble diskutert på de nordiske miljø- og klimaministrenes møte. I tillegg sto bærekraftige byer, hav og en strategisk analyse av hvordan man kan videreutvikle det nordiske samarbeidet på området, på dagsordenen.

Betydningsfullt samarbeid

Som artikkelen beskriver, er det nordiske samarbeidet på miljø- og klimaområdet betydningsfullt, både for de nordiske regjeringenes eget arbeid med å skape en bærekraftig utvikling i hvert enkelt land, og for hvordan de samhandler internasjonalt. Dette gjelder også mange av de andre sektorene der de nordiske regjeringene samarbeider om betydningsfulle spørsmål – og oppnår viktige resultater.

Da jeg kom til Nordisk ministerråd våren 2013, hadde The Economist nettopp publisert en forsidesak om den nordiske modellen, med tittelen: «The Next Supermodel?». Verden etterspurte nordiske løsninger på bred front. På hjemmebane etterspurte samtidig innbyggerne i Norden mer nordisk samarbeid. Men hvis Norden skulle lykkes med å levere etter forventningene, måtte redskapene for samarbeidet skjerpes og de politiske ambisjonene heves. Derfor hadde jeg med meg et reformoppdrag fra de nordiske regjeringene da jeg kom til ministerrådet. Ikke minst var reformene gjennomsyret av et ønske om å styrke det politiske innslaget i samarbeidet, både mellom de nordiske landene og internasjonalt.

Gjennom reformarbeidet har Nordisk ministerråd greid å fornye sig. Virksomheten tar i dag for seg problemstillinger som er relevante for de nordiske regjeringene, befolkning og næringsliv. Her ser vi blant annet initiativer for integrering av flyktninger og innvandrere, økt EU-samarbeid og elektronisk ID som skal gjøre det lettere for bedrifter og individer å flytte i Norden. Videre tas det initiativ til hvordan man skal styrke det framtidige nordiske arbeidslivet, hvordan man konkret skal håndtere følgene av klimaendringer i de nordiske landene, etablering av nordiske innovasjonshus rundt i verden, og mange andre initiativer. Et gjennomgående trekk har vært at initiativene er tverrsektorielle, altså at de forsøker å takle problemstillinger som ikke enkelt kan håndteres innenfor det tradisjonelle nordiske samarbeidet.