(Red.anm.: Den første utgaven som ble lagt ut av dette innlegget mandag ettermiddag ble publisert ved en feil.) 

Fire uker før valget bærer det politiske ordskiftet preg av at norske politikere flest ikke har skjønt hvilke muligheter som ligger i EUs planer på klima- og energifeltet. EUs Energiunion er meget omfattende, og vil legge klare føringer for klima- og energipolitikk de neste tiårene.

Her hjemme forsøker mange politikere å stikke hodet i sanden, og håper å unngå debatten om norsk deltakelse. Det er ikke bare en unnlatelsessynd, det er direkte skadelig for norsk sysselsetting og verdiskapning. Således var det greit at Arbeiderpartiet åpnet debatten da Jonas Gahr Støre til NTB uttalte at han ikke kunne garantere for ideen om at EU og Norge skal ha en felles gjennomføring av klimamålene.

Ta om bord hele pakken!

Vi i Norwea har vært krystallklare på at vi anbefaler Norge å ta ombord hele EUs klima- og energipakke, og var derfor kritiske til Gahr Støres uttalelser. Vi ser det nemlig som helt urealistisk at Norge får til en begrenset avtale med EU som kun inkluderer klimagassutslipp. Videre har kommisjonen slått fast at de anser den såkalte Vinterpakken (som er et sentralt verktøy for å rulle ut Energiunionen) som EØS-relevant. Det betyr at vi uansett må belage oss på å innføre den i norsk lov: Det er mye bedre å ta den om bord nå enn om «noen år», fordi vi blant annet vil få tilgang til viktige styringsmekanismer og regionale samarbeidsgrupper, som skal legge rammene for samarbeid det neste tiåret; her må vi være med!

Utslippsavtale alene ikke i vår interesse

La oss si at vi mot formodning skulle få på plass en bilateral avtale med EU om klimagassutslipp alene. Vi er allerede en del av EUs kvotehandelsmarked, så vi snakker i praksis om den ikke-kvotepliktige sektoren. Det er sannsynlig at en avtale med EU om ikke-kvotepliktig sektor vil medføre en robust forpliktelse om å kutte hjemme, fordi tilgangen på fleksibilitet kan være svært begrenset. Mye tyder på at vårt mål vil bli 40 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor frem til 2030. Og vi kan rent ut glemme at fleksibiliteten gjør oss i stand til å foreta kutt tilsvarende vårt nasjonale mål andre steder i Europa. Vi har per dags dato ikke sett én eneste politisk plan for hvordan vi i løpet av de neste 13 årene skal gjennomføre kutt i denne størrelsesordenen.

Det paradoksale er at en slik bilateral avtale på ingen måte er i norsk interesse. En slik avtale vil sette oss fullstendig på sidelinjen når rammeverket og kartet for europeisk klima- og energipolitikk skal tegnes opp. Vi risikerer i praksis å påta oss ensidige forpliktelser, men får ikke ta del i mulighetene som ligger i at Europa skal legge om til en fullstendig utslippsfri kraftsektor, for eksempel. Det kan nesten fremstå som om enkelte norske, ledende politikere synes å leve i den tro at EU uansett kommer til å inkludere Norge, eller enda verre: I håp om at EU ikke når sine egne mål.

Klimagassutslipp kun én del

Utslipp av klimagasser er bare én del av den store pakken EU nå ruller ut. Likevel snakker nesten ingen her hjemme om Norges tilknytning til resten av EUs klima- og energipolitikk, inkludert fornybarmål og infrastrukturambisjoner.

I utkastene til det nye fornybardirektivet ligger det et europeisk mål om 27 prosent fornybarandel i 2030. Det tilsvarer en fornybarandel i elektrisitetsproduksjonen på rundt regnet 50 prosent. Vi skal merke oss at målet er bindende på EU-nivå, og ikke for hvert enkelt land, men det skal ikke misforstås som at det er frivillig å delta: Rammeverket inneholder eksplisitte og implisitte forventninger om at medlemslandene og antagelig Norge må bidra ut fra nasjonale forutsetninger.

I tillegg jobber svært sentrale europeiske politikere aktivt for at dette målet skal heves. Vi ser det ikke som usannsynlig at det europeiske målet blir nærmere 35 prosent før det endelig vedtas. José Blanco López, Europaparlamentets saksordfører for revisjon av fornybardirektivet, har lagt frem sin plan for 35 prosent RES-andel i 2030 med juridisk bindende nasjonale mål.

Får López og hans mange meningsfeller gjennomslag for 35 prosent, vil det få omfattende implikasjoner for europeisk energipolitikk. Det vil åpne opp for enorme muligheter for norsk næringsliv; både til lands og til havs. Det er disse mulighetene vi spiller hasard med når vi unnlater å diskutere full, norsk deltakelse. Vi ser det som nesten garantert at det vil komme krav om en norsk plan i tråd med rammeverket, og det er i våre øyne åpenbart i vår interesse å utarbeide en. Om ikke annet for å unngå at EU lager sine planer uten oss!

Vi trenger en debatt om energiunionen nå

Tiden for å bestemme oss for å ta om bord hele EUs klima- og energirammeverk er overmoden. EU-landene planlegger mål og virkemidler mens vi sitter og drøyer. Undertegnede var senest i forrige uke i Amsterdam og møtte representanter fra myndighetshold i Danmark, Tyskland og Nederland. De jobber aktivt med planer om en enorm utbygging av offshore vind i Nordsjøen, og de stilte meg et fryktelig ubehagelig spørsmål: Hvorfor får vi knapt nok svar når vi kontakter våre norske kollegaer? Våre beregninger viser en enorm samfunnsøkonomisk gevinst for Norge, men om dere ikke vil delta, gjør vi dette uten dere.

Det er ingenting nytt at enkelte norske partier motarbeider den europeiske klima- og energidugnaden, men vi ber våre politiske partier om å avklare deres ståsted om hvorvidt de ønsker en full deltakelse i EUs energiunion snarest. Spørsmålet alle norske politikere med ambisjoner om innflytelse innenfor det klima- og energipolitiske feltet bør bli stilt er egentlig helt enkelt: Hvorfor ønsker ikke du/ditt parti full norsk deltakelse i EUs energiunion?

Det er nå kartet tegnes opp, og det vil bli tegnet opp. Med eller uten oss. Våre politikere skylder oss et svar på om de vil være med på omleggingen, eller stille oss utenfor.