Norge bør slutte seg til hele pakken fra EU på klima- og energifeltet
Norge bør slutte seg til EUs hele klima- og energipakke, skriver artikkelforfatteren. Her møter statsminister Erna Solberg EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i Brussel 8. mars 2016.
(Red.anm.: Den første utgaven som ble lagt ut av dette innlegget mandag ettermiddag ble publisert ved en feil.)
Fire uker før valget bærer det politiske ordskiftet preg av at norske politikere flest ikke har skjønt hvilke muligheter som ligger i EUs planer på klima- og energifeltet. EUs Energiunion er meget omfattende, og vil legge klare føringer for klima- og energipolitikk de neste tiårene.
Her hjemme forsøker mange politikere å stikke hodet i sanden, og håper å unngå debatten om norsk deltakelse. Det er ikke bare en unnlatelsessynd, det er direkte skadelig for norsk sysselsetting og verdiskapning. Således var det greit at Arbeiderpartiet åpnet debatten da Jonas Gahr Støre til NTB uttalte at han ikke kunne garantere for ideen om at EU og Norge skal ha en felles gjennomføring av klimamålene.
Ta om bord hele pakken!
Vi i Norwea har vært krystallklare på at vi anbefaler Norge å ta ombord hele EUs klima- og energipakke, og var derfor kritiske til Gahr Støres uttalelser. Vi ser det nemlig som helt urealistisk at Norge får til en begrenset avtale med EU som kun inkluderer klimagassutslipp. Videre har kommisjonen slått fast at de anser den såkalte Vinterpakken (som er et sentralt verktøy for å rulle ut Energiunionen) som EØS-relevant. Det betyr at vi uansett må belage oss på å innføre den i norsk lov: Det er mye bedre å ta den om bord nå enn om «noen år», fordi vi blant annet vil få tilgang til viktige styringsmekanismer og regionale samarbeidsgrupper, som skal legge rammene for samarbeid det neste tiåret; her må vi være med!
Utslippsavtale alene ikke i vår interesse
La oss si at vi mot formodning skulle få på plass en bilateral avtale med EU om klimagassutslipp alene. Vi er allerede en del av EUs kvotehandelsmarked, så vi snakker i praksis om den ikke-kvotepliktige sektoren. Det er sannsynlig at en avtale med EU om ikke-kvotepliktig sektor vil medføre en robust forpliktelse om å kutte hjemme, fordi tilgangen på fleksibilitet kan være svært begrenset. Mye tyder på at vårt mål vil bli 40 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor frem til 2030. Og vi kan rent ut glemme at fleksibiliteten gjør oss i stand til å foreta kutt tilsvarende vårt nasjonale mål andre steder i Europa. Vi har per dags dato ikke sett én eneste politisk plan for hvordan vi i løpet av de neste 13 årene skal gjennomføre kutt i denne størrelsesordenen.
