Ny kurs for Fornybar AS

Hvor fort kan solenergien vokse?
Her et fornybar-prosjekt i den californiske ørkenen.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Regjeringens budsjetterte bevilgninger til Fornybar AS har skapt debatt om størrelsen på fondet og dets tapsavsetninger. Samtidig foregår det en intens bykamp om lokaliseringen av det som blir en ny puslespillbrikke i det offentlige virkemiddelapparatet. Nå er det på tide at fokuset i denne debatten flyttes fra å handle om geografisk beliggenhet til i større grad å handle om fondets mandat og innhold.
Effektiv reduksjon av klimagassutslipp
Vi har fulgt debatten med spenning etter at vi i juni i år leverte masteroppgaven om etablering av grønne investeringsbanker som en del av finansieringen av det grønne skiftet. For det er nettopp dette formålet Fornybar AS skal styres etter; investere i grønn teknologi som enten direkte eller indirekte bidrar til å redusere klimagassutslipp. Derfor bør vi heller diskutere det Leo Grünfeld, Tore Gjedebo og Peter Fusdahl alle har vært inne på i sine innlegg i DN: Hvordan skal Fornybar AS på best mulig måte forvalte sine 20 milliarder for å redusere klimagassutslipp og fremme bærekraft?
For at Fornybar AS skal bli en suksess, er det særlig tre spørsmål som bør diskuteres. Hvilken finansiell verktøykasse skal fondets mandat tillate? Hvilken balanse skal man ha mellom en nasjonal og internasjonal investeringshorisont? Og ikke minst, hvordan passer brikken Fornybar AS inn sammen med det øvrige virkemiddelapparatet?
Den finansielle verktøykassen
Med de foreløpige signalene fra budsjettforhandlingene legges det opp til en tapsprosent på over 35 prosent. Vi kan alle være enige om at å rigge en storsatsning som Fornybar AS til et tapssluk er en dårlig idé. Fondet skal være et middel for å akselerere grønn vekst ved å investere i lønnsomme prosjekter, og ved å redusere risiko for andre markedsaktører. Dette vil ikke skje hvis fondet blir en ren gavepakke av subsidier. Som Gjedebo og Fusdahl sier i sitt tilsvar til Grünfeld, så vil Fornybar AS kunne rigges til å investere i større og mer etablerte selskaper, der kommersielle betingelser er mer tungtveiende enn teknologiske veddemål.
Funnene fra masteroppgaven viser at det er en markant økning i antall grønne investeringsbanker globalt. Enten disse aktørene omtales som fond eller banker, er de gjerne etablert etter mange av de samme prinsippene. De har til felles en offentlig:privat "leverage ratio" på mellom 1:3 og 1:20. Det vil si at for hver offentlige krone som går inn i fondet, tilføres mellom tre og 20 kroner i privat kapital. Et annet fellestrekk er at de stiller krav til markedsavkastning for sine utvalgte investeringer. Det er nettopp en slik rolle Fornybar AS også bør ta. Vi ønsker likevel å presisere at statens rolle nødvendigvis vil være en risikobærer som således kan fungere som et bindeledd fra offentlig kapital på den ene siden til et konkurransedyktig bankvesen på den andre.

