Det er på tide å revurdere hovedtrekkene i norsk oljepolitikk. Takket være oljeinntektene og oljesektorens kompetanse er Norge nå i en eksepsjonelt god posisjon til å starte omstillingen til det bærekraftige velferdssamfunnet. Det vil åpenbart være en fordel å være tidlig ute. I de nærmeste tiårene vil klimaendringene øke og lønnsomheten i oljesektoren avta. En styrt overgang i en tjueårsperiode fra olje- og gassvirksomhet til et fornybart næringsliv er en offensiv framtidsstrategi. Det første steget er å stanse tildelingen av nye leteblokker i 23. konsesjonsrunde.

Mye olje og gass må bli i bakken

Mange handler fortsatt som om oljeindustrien er en næring for all fremtid. Industrien hevder at Norge bør fortsette å pumpe opp olje og gass for å redde klimaet fra kull. En nærmere titt på karbonbudsjettene bak denne påstanden viser at den ikke holder. Det internasjonale energibyrået IEAs anslag for fremtidige klimagassutslipp forutsetter at 40 prosent av globalt kjente olje- og gassreserver ikke kan utvinnes hvis togradersmålet skal nås. En analyse utført av Rystad Energy på oppdrag for Miljøverndepartementet (pdf) konkluderer med at 35 prosent av kjente globale oljereserver og 38 prosent av kjente globale gassreserver må bli i bakken, og at Norge ikke en gang kan pumpe opp de reservene vi allerede kjenner til, selv om vi tar høyde for at olje og gass er bedre klimaalternativer enn kull.

Norsk oljeindustri hevder også at verden trenger mer gass, gjerne med henvisning til IEAs anslag for fremtidig gassproduksjon. Regnestykket antar en kraftig vekst i global gassproduksjon fram til 2045, etterfulgt av et dramatisk produksjonsfall til en tredel fra 2045 til 2055. Den antatte produksjonsveksten fram til 2045 rimer dårlig med forventninger om overgang til fornybar energi, særlig i Europa. Det brå produksjonsfallet etterpå betyr at man venter nær kollaps i gassindustrien på kort tid. Det virker mer realistisk å vente at gassmarkedet vil øke lite og så avta. Men selv om vi aksepterer Rystad Energys forutsetninger, er det lite trolig at nye gassfunn i 23. konsesjonsrunde kan utvinnes innenfor togradersmålet. De vil komme i drift for sent og ha kort levetid før klimapolitiske krav og teknologiendring tvinger pris og produksjon ned.

Hva som bør være Norges rettmessige del av gjenværende global olje- og gassproduksjon, er et sammensatt spørsmål. Det er imidlertid tunge etiske argumenter for at Norge bør ta en mindre andel enn fattige land som ikke allerede har nytt godt av sine olje- og gassressurser. Storting og regjering må svare på hvilke land som bør la sin olje og gass ligge hvis ikke Norge vil begrense sin utvinning.

Styrt utfasing er ambisiøs samfunnsutvikling

Hensynet til både klimaet og forutsigbarhet for petroleumsnæringen tilsier stans i leting etter mer olje og gass. Hensynet til skattebetalerne som betaler 78 prosent av letekostnadene tilsier det samme. Norsk olje- og gass-sektors framvekst fra ingenting til verdensledende på få tiår viser bransjens enorme skaper- og omstillingskraft. Det er nå vi kan bruke denne ressursen til å skape neste generasjons Norge. Når den økonomiske motbakken blir brattere, blir handlingsrommet raskt mindre.