Spør du en samfunnsøkonom om hva som skal gjøres med klimaproblemet, har svaret lenge vært at alle CO₂-utslipp skal ha samme pris i alle sektorer. Uansett. Alltid. Begrunnelsen er at alle CO₂-utslipp har den samme marginale skaden, og lik pris for CO₂ sikrer at vi får mest utslippsreduksjoner for pengene. Alle som jobbet med klima mens Jens Stoltenberg var statsminister ble vant til at han snakket mye om dette.

Samfunnsøkonomen Stoltenbergs resonnementet var som følger: Siden skaden fra forurensning har en kostnad for samfunnet, må vi korrigere markedet ved å legge på en avgift som betaler for skaden. Slik kan vi redusere etterspørselen etter et forurensende gode ved hjelp av avgifter (eller utslippskvoter). Den marginale skaden av ett ekstra tonn CO₂ er den samme uansett om CO₂-en slippes ut i Norge eller Kina og om CO₂-en kommer fra et kullkraftverk eller fra en dieselbil, men kostnaden ved å fjerne CO₂-utslippet er forskjellig. Dersom alle CO₂-utslipp har lik pris, vil de utslippene som det er billigst å kvitte seg med bli fjernet. Dermed er det mest kostnadseffektivt at alle CO₂-utslipp har lik pris, og derfor bør alle sektorer og alle land ha lik CO₂-pris.

Men hva om den marginale CO₂-prisen ikke fører til den nødvendige endringen? Argumentet mot kun å betale for marginal skade er at for å løse klimaproblemet må vi transformere hele energisystemet. Vi må gå fra å produsere strøm med forurensende fossil energi til CO₂-fri eller fornybar strømproduksjon. Fossilt drivstoff i kjøretøyene våre må erstattes med energibærere uten utslipp.

Som forskerne Björn Sandén og Christian Azar ved det tekniske toppuniversitetet Chalmers i Gøteborg påpeker: De miljøvennlige alternativene (eller substituttene som økonomene kaller dem) kommer ikke på plass av seg selv. For å få miljøvennlige alternativer som hyllevare vi som forbrukere kan velge, må det målrettet teknologisk innsats til. Derfor må vi investere i forskning, utvikling, demonstrasjon og tidligmarkeder for miljøteknologi (Sandén og Azar, 2005).

At teknologer mener dette, er nok ikke noe nytt. Men dette mener altså også økonomene som satt i grønn skattekommisjon, som leverte sin rapport for drøye to år siden. Begrunnelsen for å støtte utvikling av miljøteknologi er som følger:

• Positive effekter av kunnskapsoppbygging utover gevinsten for hvert enkelt selskap. Den første fasen i innovasjonskjeden er forskningsfasen. Jo større kunnskapsbase på et felt, jo høyere blir produktiviteten av forskning på feltet. Dette kalles «standing on shoulders»-effekten. På grunn av akkumulert kunnskap er samfunnsnytten av forskning og utvikling mye større enn nytten for et enkelt selskap. Kunnskapsbasen til miljøteknologi er mindre siden vi ikke har prøvd å løse klimaproblemet like lenge som vi har hatt et energisystem basert på fossil energi. Derfor bør miljøinnovasjon støttes spesielt.
• Usikkerhet. Hva som blir miljøpolitikken de neste 30 årene, er svært usikkert, samtidig som det er avgjørende for hva slags teknologi som blir etterspurt. Dette skaper en ekstra risiko for utviklere av miljøteknologi, i tillegg til all annen risiko en innovatør står overfor.
• For få brukere av en miljøvennlig vare. Dette er en effekt jeg selv merket da jeg kjørte rundt i en elbil for 10 år siden. Jakten på et ladepunkt var en vanlig affære. Fordi det ikke var så mange elbiler, var det heller ikke så mange ladepunkter. Etterhvert som flere har kjøpt elbiler har tilgangen på ladepunkter økt (ved hjelp av offentlig støtte). Dermed har nytten av hver elbil økt. Dette er det økonomer kaller nettverkseksternaliteter.

Innovasjonsprosessen består av forskjellige faser, og grønn skattekommisjon identifiserer tre: Forskningsfasen, foredlingsfasen og diffusjonsfasen. Det trengs forskjellige typer støtte i de forskjellige fasene, og det er ulike utfordringer knyttet til dem.

En fare ved å støtte i foredlingsfasen er at myndighetene velger vinnere, som senere viser seg at ikke burde vunnet. Det kalles teknologisk innelåsing. Harvard-økonomen Dani Rodrik har påpekt at dette er en utfordring det er viktig å være bevisst på, men at det ikke er et uoverkommelig problem (Rodrik 2014). Nøyaktig innretting på støttesystemet er ikke noe grønn skattekommisjon gir anbefalinger om. Poenget er at de slår fast at å betale for marginal skadeeffekt ikke er nok for å løse klimaproblemet.

Subsidier til miljøteknologi skal komme som et tillegg til, ikke i stedet for, en generell CO₂-avgift for hele økonomien. En slik generell avgift vil bidra til å øke etterspørselen etter miljøvennlige alternativer, spesielt hvis de miljøvennlige alternativene har minst like gode egenskaper som de fossile (det økonomer kaller høy substitusjonselastistitet).

Grønn skattekommisjon baserer seg på arbeid fra internasjonal toppforskning. Daron Acemoglu, som mange nevner som aktuell for å få Nobelprisen i økonomi, har i en artikkel i en av de viktigste økonomi-journalene, American Economic Review, slått fast at høyere CO₂-skatter eller subsidier er nødvendige i en overgangsfase for å sikre at innovasjonen i samfunnet retter seg mot miljøvennlige alternativer (Acemoglu m.fl. 2012).

Så neste gang en samfunnsøkonom sier at vi ikke bør subsidiere miljøteknologi, er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Men har du ikke lest grønn skattekommisjons rapport?

Referanser:
Acemoglu, D., Aghion, P., Bursztyn, L., & Hemous, D. (2012). The environment and directed technical change. American economic review, 102(1), 131-66.

NOU 2015: 15. Grønn skattekommisjon

Rodrik, D. (2014). Green industrial policy. Oxford Review of Economic Policy, 30(3), 469-491.

Sandén, B. A., & Azar, C. (2005). Near-term technology policies for long-term climate targets—economy wide versus technology specific approaches. Energy policy, 33(12), 1557-1576.