Spør du en samfunnsøkonom om hva som skal gjøres med klimaproblemet, har svaret lenge vært at alle CO₂-utslipp skal ha samme pris i alle sektorer. Uansett. Alltid. Begrunnelsen er at alle CO₂-utslipp har den samme marginale skaden, og lik pris for CO₂ sikrer at vi får mest utslippsreduksjoner for pengene. Alle som jobbet med klima mens Jens Stoltenberg var statsminister ble vant til at han snakket mye om dette.

Samfunnsøkonomen Stoltenbergs resonnementet var som følger: Siden skaden fra forurensning har en kostnad for samfunnet, må vi korrigere markedet ved å legge på en avgift som betaler for skaden. Slik kan vi redusere etterspørselen etter et forurensende gode ved hjelp av avgifter (eller utslippskvoter). Den marginale skaden av ett ekstra tonn CO₂ er den samme uansett om CO₂-en slippes ut i Norge eller Kina og om CO₂-en kommer fra et kullkraftverk eller fra en dieselbil, men kostnaden ved å fjerne CO₂-utslippet er forskjellig. Dersom alle CO₂-utslipp har lik pris, vil de utslippene som det er billigst å kvitte seg med bli fjernet. Dermed er det mest kostnadseffektivt at alle CO₂-utslipp har lik pris, og derfor bør alle sektorer og alle land ha lik CO₂-pris.

Men hva om den marginale CO₂-prisen ikke fører til den nødvendige endringen? Argumentet mot kun å betale for marginal skade er at for å løse klimaproblemet må vi transformere hele energisystemet. Vi må gå fra å produsere strøm med forurensende fossil energi til CO₂-fri eller fornybar strømproduksjon. Fossilt drivstoff i kjøretøyene våre må erstattes med energibærere uten utslipp.

Som forskerne Björn Sandén og Christian Azar ved det tekniske toppuniversitetet Chalmers i Gøteborg påpeker: De miljøvennlige alternativene (eller substituttene som økonomene kaller dem) kommer ikke på plass av seg selv. For å få miljøvennlige alternativer som hyllevare vi som forbrukere kan velge, må det målrettet teknologisk innsats til. Derfor må vi investere i forskning, utvikling, demonstrasjon og tidligmarkeder for miljøteknologi (Sandén og Azar, 2005).

At teknologer mener dette, er nok ikke noe nytt. Men dette mener altså også økonomene som satt i grønn skattekommisjon, som leverte sin rapport for drøye to år siden. Begrunnelsen for å støtte utvikling av miljøteknologi er som følger:

• Positive effekter av kunnskapsoppbygging utover gevinsten for hvert enkelt selskap. Den første fasen i innovasjonskjeden er forskningsfasen. Jo større kunnskapsbase på et felt, jo høyere blir produktiviteten av forskning på feltet. Dette kalles "standing on shoulders"-effekten. På grunn av akkumulert kunnskap er samfunnsnytten av forskning og utvikling mye større enn nytten for et enkelt selskap. Kunnskapsbasen til miljøteknologi er mindre siden vi ikke har prøvd å løse klimaproblemet like lenge som vi har hatt et energisystem basert på fossil energi. Derfor bør miljøinnovasjon støttes spesielt.