Før jul skrev jeg en kommentar for Morgenbladet om et slående fenomen i 2025, nemlig USAs allianse med petrodiktaturene – Saudi Arabia og Russland. Dette er en oppdatert og litt utvidet versjon, etter at hendelser på nyåret har forsterket poengene jeg løftet frem den gang. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom to parallelle utviklingstrekk:

• USAs angrep på Venezuela handler om å sikre amerikansk kontroll med landets oljereserver.
• USAs utgang fra FNs klimakonvensjon, FNs klimapanel og den internasjonale fornybarorganisasjonen Irena handler om at USA ser klimapolitikk og utslippskutt som en trussel mot sin makt.

Fossil energi som maktpolitikk

Donald Trump gir blaffen i folkerett og normer for internasjonalt samkvem. Hva han etter hvert finner på å gjøre med Grønland, vil vi kanskje få svar på i løpet av vinteren. Kan hende våkner vi en morgen opp til nyheten om at amerikanske styrker har besatt Nuuk.

Det er imperialisme og rå maktbruk vi ser: USA vil utnytte andre lands ressurser til det de mener er til egen fordel. Europa er nødt til å stå opp og forsvare et internasjonalt regime bygd på rett, og ikke (bare) på makt.

Sammen med Saudi-Arabia vil Russland og USA være taperstater i en verden som frigjør seg fra den fossile energiens nakketak, men 2025 har vist oss at Trump og Putin går i allianse for å beholde sin makt og posisjon.

Venezuelas oljeressurser er en interessant case i lys av energiomstillingen. I en verden med vellykket omstilling vekk fra fossil energi, er verdien neppe særlig stor. Venezuelas olje er tung, kostbar å utvinne, og kostbar å frakte. Manglende investeringer og vedlikehold gjør at det vil være svært dyrt – og ta mange år – å øke produksjonen nevneverdig. I en verden med fallende oljeetterspørsel – og derfor lave priser – er den kommersielle verdien liten, kanskje null. Interessen fra selskaper som skal sikre sine aksjonærer avkastning, vil derfor være lav.

Derimot kan Venezuelas olje ha stor verdi hvis verden ikke venner seg av med olje. Da vil man være avhengig av å utvinne kostbare og vanskelig tilgjengelige ressurser for å dekke etterspørselen, og møkkete tungolje fra et korrupt og ustabilt regime kan gi selskapene gevinst.

Å hindre eller forsinke klimapolitikk og energiomstilling, kan derfor ha en kommersiell gevinst.

Norske og europeiske politikere trodde nesten ikke hva de hørte da Donald Trump talte til FNs generalforsamling i New York i september. Han langet ut mot FN, Europa – og kalte klimaendringer «verdens største svindel».

Innholdet i talen hadde samme budskap som i den nasjonale sikkerhetsstrategien som kom nå i desember. Det mest spektakulære er angrepet på EU og sympatien med Russland. Om klima heter det i strategien at vi «avviser de katastrofale ideologiene om «klimaendringer» og «netto null», som så sterkt har skadet Europa, truer USA, og subsidierer våre fiender.»

Det er ikke nytt at den amerikanske høyresiden avviser eller underspiller klimavitenskapen og sammen med fossile næringsinteresser driver desinformasjonskampanjer for å hindre klimapolitikk som biter. Slik har det vært i snart 40 år.

Petrostater, oligarker og Maga

Det nye i 2025 er at vernet om den fossile energiens posisjon står helt i sentrum når USA peker ut venner og fiender, samtidig som de personlige interessene til Trumps familievenner sammenfaller perfekt med hva som tjener Saudi Arabias sjeiker og oligarkene rundt Putin.

Russland har lenge vært et korrupt petrodiktatur der oligarkenes rikdom kommer fra olje og gass, og i Saudi Arabia er det umulig å se forskjell på stat og fyrste.

I sammenbruddet i det amerikanske demokratiet, slik vi har vært vitne til gjennom 2025, trer det samme fenomenet fram. Utsikter til gevinst i olje- og gass er ifølge Wall Street Journal lokkemiddelet Putins forhandler Kirill Dmitriev har brukt overfor Trumps utsending Steve Witkoff for å få til en russiskdesignet fredsplan i Ukraina, og amerikanerne biter på. Exxon vil i gang igjen i Russland sammen med Rosneft, og en kompis av Donald Trump jr. vil kjøpe NordStream-ledningen og starte opp igjen den – gassleveranser til Europa under russisk-amerikansk felleskontroll er forretningsideen.

USA, Saudi Arabia og Russland er i et interessefellesskap der varig vern av den fossile energiens dominans er selve kjernen.

Med dette ståstedet faller det naturlig for USA at Russland er en bedre partner enn Europa, slik den nye nasjonale sikkerhetsstrategi indikerer. EU, med sin respekt for lands suverenitet og demokrati, med sine reguleringer og sitt forhandlingsdemokrati, blir den ideologiske motpolen både for Maga-Amerika og Putins Russland. Respekt for regler og demokrati, er synonymt med «svakhet» for Putin og Trump.

Vi så i fjor høst flere eksempler på at EUs ulike klimareguleringer er skyteskive for amerikanerne, og forsøkene på å påtvinge andre sin politikk vil antakelig fortsette. EU må stå opp mot dette, men er i en klemme – ikke minst på grunn av behovet for import av fossil energi. EU – selv om vi regner med Norge som stor gassleverandør – kan ikke bli energiuavhengig uten å kraftig redusere importen av kostbar fossil energi, enten den kommer fra Qatar, USA, eller bakveier fra Russland. Derfor henger EUs klimapolitikk tett sammen med strevet for å stå sterkere også sikkerhetspolitisk. Mer fornybar energi, betyr mindre olje og gass. Lavere importregning, betyr at mer ressurser er tilgjengelig hjemme, enten det handler om nødvendig militær opprustning eller velferd.

I Donald Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi er det ikke spor etter satsing på teknologier som kan kutte utslipp og sørge for at vi bruker energi mer effektivt. Dette er arenaer som amerikanerne overlater fullt og helt til Kina. USA vil ikke konkurrere på denne banehalvdelen. Den kinesiske dominansen innen solenergi, batterier og elbiler har i 2025 blitt enda mer påtakelig, ikke minst i raskt voksende markeder i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

Kampen mot klimapolitikk og grønn energiomstilling er sentralt i Maga-Amerikas plan for at USA kan bevare sin posisjon som verdens mektigste land. Uten andres avhengighet av fossil energi, faller hele dette reisverket sammen.

Vi må knytte håp til at neste regime i USA vil velge en mer fornuftig linje enn Trump når det gjelder klima- og energipolitikken, men det er uansett over tre år igjen. Det meste av Joe Bidens klimareguleringer er avviklet, og frykt for represalier gjør at næringslivsledere i USA ikke tør å sette opp mot Trump, selv om de ser at et korrupt oligarkstyre er under utvikling.

Trump har systematisk angrepet fornybar energi og reguleringer som har til hensikt å redusere utslipp hjemme i USA, slik havvindselskapene Equinor og Ørsted fikk merke.

Klimafornektelse som statsdoktrine

Fornektelsen av klimavitenskapen er det ideologiske grunnlaget for denne politikken.

Derfor er det på et vis logisk at USA trekker seg ut av FNs klimapanel (IPCC). Dette er verdenssamfunnets samlede kunnskapsunderlag om klimaendringene og hva vi skal gjøre for å forhindre dem – og tilpasse oss endringene som allerede er uunngåelige.

Deler man Trumps syn, som altså er i strid med en vitenskapelig konsensus utviklet over mer enn 50 år, fjernes enhver mening med tiltak som reduserer utslipp hjemme i USA eller deltakelse i internasjonalt samarbeid som har som mål å kutte utslipp.

Derfor følger det naturlig at Donald Trump trekker USA også fra FNs klimakonvensjon.

Med klimaforskningen som bakteppe er det trist å måtte konstatere at det er så store politiske tilbakeslag i USA.  USA er, som en stor utslippsnasjon, og med sin store økonomi og store kunnskapssektor, vanskelig å komme utenom i klimapolitikken.  

Løgnen om klimavitenskapen avler andre løgner, som at vindkraft ikke virker. Og hvis ikke klimaendringene finnes, trengs heller ikke datainnsamling og forskning som gir mer innsikt i hvordan klimaendringene påvirker økosystemer og næringsgrunnlag.

USAs tilbaketrekning fra mange internasjonale organisasjoner og truende atferd overfor mange land, betyr også at landets «soft power» reduseres.

USA kommer til å tape konkurransekraft overfor Europa, India – og særlig Kina. Selv om Donald Trump nå klarer bremse farten på energiomstillingen, så stopper den ikke opp.

For USA er Donald Trumps linje over tid en strategi for sammenbrudd og forfall. Men du verden så mye han kan ødelegge – også for oss andre – på veien mot stupet.