– Å få mer føling med hvordan klimarisiko kan påvirke oljepris og petroleumsformue kan øke tilliten til at vi ikke har basert finanspolitikken og budsjettpolitikken på en forutsetning om at vi mislykkes i klimapolitikken, sier siviløkonom Martin Skancke.

Onsdag la han frem NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi – med en rekke anbefalinger fra et enstemmig klimarisikoutvalg han har ledet i et drøyt år.

Martin Skancke og utvalget hans vil ha det offentlige med på å snu perspektivet i klimadiskusjonene og klimarisikorapporteringen og ikke lenger bare spørre: Hvordan påvirker denne beslutningen klimaet?

Utvalget mener det nå er viktig å snu problemstillingen og finne et svar på følgende: Hvordan påvirker klimapolitikk og klimaendringer lønnsomheten ved denne beslutningen?

For å forklare hva som ligger i dette kom Skancke under onsdagens pressekonfernse med følgende eksempel fra Nasjonal transportplan behandlet i Stortinget. Denne har et avsnitt om hva som er klimavirkningene av de investeringsforslagene som ligger i planen – det vil si hvilke utslipp investeringene vil medføre.

– Det er viktig. Men – man kunne også ha stilt spørsmålet: Hva slags transportsystem trenger vi egentlig i en verden som har lyktes med å nå klimamålene? Hvordan ser det transportsystemet ut? Og hvor lønnsomme vil de investeringene vi foretar nå være i en verden der vi når klimamålene?  

– Det er å snu perspektivet fra å vurdere hvordan investeringen påvirker klimaet og til hvordan klimapolitikken påvirker oss lønnsomhetsmessig, sa Skancke.

Under presentasjonen av utvalgets arbeid trakk Skancke særlig frem rammeverket for klimarisiko for privat sektor TCFD – utarbeidet på oppdrag fra G20-landene. Dette rammeverket kan offentlig sektor ta lærdom av, mente Skancke, og nevnte særlig det han kalte et vesentlig punkt om stresstesting og robusthet.  

– Fortell hvordan din bedrift skal tjene penger hvis vi lykkes i klimapolitikken. Det er informasjon som eierne av bedriften trenger for å kunne vurdere om de vil at denne bedriften skal kunne få lov til å reinvestere de pengene den tjener i sin egen virksomhet eller om eierne vil ta det ut og investere i noe annet som de tror er mer bærekraftig og som tåler møte med et lavutslippsamfunn.

– Det er en tanke om stresstesting, scenarietesting og det å undersøke robustheten i forretningsmodellene. Dette er et viktig perspektiv og viktig lærdom som har relevans også for offentlig sektor, sa Skancke.

Utvalget legger i NOU-en betydelig vekt på at klimarisiko må overvåkes og følges løpende – og settes i system. Å vurdere klimarisiko kan ikke være et skippertak som  gjøres en gang for alle. På pressekonferansen var Skancke særlig opptatt av at oljelandet Norge løpende må stressteste oljeporteføljen.

– Vi trenger mer detaljerte analyser av hvilken risiko som ligger i petroleumsformuen. Fra felt som allerede er i produksjon. Fra felt som er funnet, men der ikke noe er utvunnet. Og til felt som ennå ikke er funnet, men som man tror man vil finne.

 ­– Det skal mye til at oljeprisen blir så lav at det ikke lønner seg å utvinne olje fra et felt som allerede er i produksjon og der investeringene allerede er foretatt. Men det bildet kan se annerledes ut for felt som ennå ikke er besluttet igangsatt, sa Skancke.

– Å få mer føling med hvordan klimarisiko kan påvirke oljepris og petroleumsformue kan øke tilliten til at vi ikke har basert finanspolitikken og budsjettpolitikken på en forutsetning om at vi mislykkes i klimapolitikken, sa Skancke.

Dersom regjering og Storting lytter til et enstemmig Skancke-utvalg kan det bli vanskeligere å gi tillatelse til oljevirksomhet og investeringer som bare er lønnsomme hvis verden ikke når målene i Paris-avtalen. I NOU-en lister Skancke-utvalget opp en rekke anbefalinger for offentlig sektor, særlig de to neste punktene vil ha relevans for vurderingen av økonomien knyttet til petroleumssektoren ved at de bidrar til å gi et riktigere og tydeligere bilde av risikoen staten har som storinvestor og stakeholder i «Norges viktigste næring»:  

• TCFDs prinsipper for kartlegging og rapportering bør støttes. Utvalget foreslår et TCFD-inspirert rammeverk for klimarisikorapportering i offentlig sektor og på nasjonalt plan.
• Staten bør etablere og vedlikeholde et eget sett scenarioer for oljepriser, gasspriser og CO₂-priser. Staten bør stressteste offentlige finanser for klimarisiko og sørge for at finanspolitikken er robust overfor klimarelaterte sjokk og forstyrrelser. Staten bør stressteste Norges nasjonalformue for klimarisiko, og bør legge vekt på en bedre integrasjon av de samlede virkningene av klimarisiko på nasjonalformuen i utviklingen av makroøkonomiske analyser og modeller.
• Det bør bygges kunnskap og kompetanse om klimarisiko med fokus på scenariotenkning og stresstesting. Myndighetene bør følge utviklingen internasjonalt i tenkningen rundt klimarisiko, herunder vurderinger av geopolitisk risiko i forbindelse med klimaendringer og omstilling til et lavutslippssamfunn. 

Les mer om klimarisiko på Energi og Klimas temaside klimarisiko.org.