Apple dropper ambisiøst elbil-prosjekt
Apple skulle hive seg på elbil-bølgen, men nå ser det dårlig ut for iCar. Andre saker: Klimaendringer og fattigdom, de enorme dimensjonene over Grønlands issmelting, et overraskende grønt skifte i Kina.
Hver fredag presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige saker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte.
Ingen iCar fra Apple: “Project Titan” skulle bli det neste store fra Apple – en ny elbil, trolig helt eller delvis selvkjørende. Men nå er prosjektet skalert kraftig ned og planene om en egen bil droppet, i hvert fall inntil videre, skriver Bloomberg. Hundrevis av ansatte har forlatt prosjektet, som hadde rundt 1000 medarbeidere. Det gjenværende teamet skal jobbe med en plattform for selvkjøringsteknologi og har fått frist til slutten av neste år med å vise at prosjektet er liv laga. (Apple er som vanlig hemmelighetsfulle og har ikke bekreftet nyheten).
Et annet selskap med titaniske planer er Tesla: Alle nye teslaer blir heretter levert med alt fysisk utstyr (kameraer, sensorer osv) som trengs for at bilen skal kunne kjøre helt på autopilot. Programvaren er ikke ferdig, men bilene vil bli oppdatert trådløst etter hvert som Tesla får grep på kodingen.
Miljødirektoratet kom denne uken med en ny rapport der kostnadene ved innfasing av elbiler som klimatiltak er vurdert. Rask teknologisk utvikling reduserer tiltakskostnaden, ifølge rapporten.
Klimaendringer truer millioner bønder: Fra 35 til 122 millioner flere mennesker enn i dag vil leve i ekstrem fattigdom i 2030 som følge av klimaendringer, ifølge en rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Bønder som driver i liten skala i fra før fattige områder, som sør for Sahara, er blant dem som vil rammes hardest. FAO tar til orde for en stor omlegging av landbruk i bærekraftig retning og spesiell støtte til verdens 500 millioner småskala gårdsbruk. Rapporten analyserer fremtiden for landbruk og matsikkerhet under ulike klimascenarier.
Nye toner fra Exxon – og gamle: ExxonMobil erkjenner at det er viktig å gjøre noe med klimaendringene, sa toppsjef Rex Tillerson under konferansen Oil & Money i London denne uken. Selskapet støtter en karbonpris og opererer selv med en intern karbonkostnad på opptil 80 dollar per tonn. Uttalelsene fikk Financial Times til å konkludere med at Exxon prøver å gjøre noe med sitt image som miljøsinke. Men hvor dypt stikker klimaerkjennelsen? Tillerson var også svært “bullish” på oljebransjens vegne: Global energietterspørsel vil stige med 25 prosent frem til 2040 og olje tilsvarende fem ganger Saudi-Arabias reserver vil brennes. Et slikt scenario er mildt sagt ikke kompatibelt med målene verdens land har signert på i Paris-avtalen.
Exxon går samtidig på offensiven i klimasvindelsaken. Selskapet vil ikke lenger samarbeide med statsadvokaten i New York i etterforskningen av saken. Exxon har bedt en føderal dommer om å stoppe etterforskningen som selskapet mener er politisk motivert.
Et usannsynlig grønt skifte: Jeg runder av ukens oversikt med to perspektivrike og velskrevne reportasjer – perfekt helgelesning. I den første har en Bloomberg-reporter besøkt Kinas kullhovedstad Taiyuan, tidligere kjent som den eneste kinesiske storbyen med verre luft enn Beijing. Men nå skal det ryddes opp. Byens myndigheter har pålagt kullkraftverk å installere renseutstyr, slått ned på tungt forurensende kjøretøy og regulert gategrilling. I september ble byen så Kinas første til å skifte ut samtlige drosjer med elbiler. 8000 taxisjåfører har byttet sine kjære Volkswagen Jetta og Santana med kinesiske BYD-biler. Ladestasjoner bygges i stor stil. Tiltaket skaper også nye jobber, noe som trengs siden skiftet vekk fra kull vil bety mange tapte arbeidsplasser. Borgermesteren i Taiyuan har også fått BYD til å etablere seg med bilproduksjon i byen.
Grønland smelter: Det er ikke lett å skrive medrivende om klimaendringer. I reportasjen “Greenland is melting” klarer Elizabeth Kolbert i The New Yorker bedre enn de fleste skribenter å formidle både de enorme proporsjonene i naturens langsomme, komplekse prosesser og det historiske dramaet endringene på Grønland utgjør. En smakebit:
Rising from the fjord in front of us was a vast, improbable collection of icebergs. These were jammed together as in a frozen metropolis. Towers of ice leaned against arches of ice, which pressed into palaces of ice. Some of the icebergs had smaller icebergs perched on top of them, like minarets. There were ice pyramids and what looked to me like an ice cathedral. The city of ice stretched on for miles. It was all a dazzling white except for pools of meltwater—that fantastic shade of Popsicle blue. Nothing moved, and, apart from the droning of the mosquitoes, the only sound was the patter of water running off the bergs.