Hver fredag presenterer redaksjonen fem nyhetssaker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte:

Klimakrisen ga grønt EU-valg

Overraskende for noen gjorde grønne partier et byks i forrige ukes valg til nytt EU-parlament. De Grønne ble nest størst parti i Tyskland og tredje største i Frankrike. Sammen med ytre høyre var det grønne partier som jevnt over gjorde det bedre enn ved tidligere valg, særlig unge velgere flokket seg om partier med tydelige klimabudskap. EU-valgets grønne profil er tema i mange aviser verden over. Overskriften i en lederartikkel i Financial Times lyder for eksempel slik: Green party gains should embolden the EU on climate change. I artikkelen heter det at the Greens med sine 69 representanter riktignok bare vil utgjøre ni prosent av Europaparlamentet, men at den grønne bølgen vil øke trykket for at EU skal sette den globale standarden i og med at USA og Trump truer med å trekke landet ut av Paris-avtalen. The Washington Post melder at velgerne forlater de gamle partiene på grunn av klimaspørsmålet. The Guardian skriver at «Europe’s Greens, big winners in Sunday’s European elections, will use their newfound leverage in a fractured parliament to push an agenda of urgent climate action, social justice and civil liberties, the movement’s leaders say”.  Vox beskriver valget som ”the green wave”, og byr på en lengre analyse av hvorfor valget gikk som det gikk.

Nytt Trump-angrep på klimavitenskapen

Jeg nevnte Trump og Paris-avtalen, og vi er ikke helt ferdige med den amerikanske presidenten ennå. Denne uken gikk det fra vondt til verre da Trump-administrasjonen presterte å teppebombe klimavitenskapen og dermed gi en aldri så liten gavepakke til støttespillerne i kull og olje. For eksempel vil presidenten nå avslutte arbeidet med å projisere hvordan jordkloden vil bli påvirket av den globale oppvarmingen frem mot slutten av århundret. Det er James Reilly, direktøren for United States Geological Survey – innsatt av Trump-administrasjonen – som har sendt ut de nye direktivene. Det holder å belyse virkningen av klimaendringer fram til 2040, mener astronaut og  petroleumsgeolog Reilly. Forskerne mener innstrammingene vil føre til at man serverer et «villedende bilde» fordi de mest alvorlige effektene av dagens utslipp først og fremst vil merkes etter 2040. Som det heter i artikkelen: “And, in what could be Mr. Trump’s most consequential action yet, his administration will seek to undermine the very science on which climate change policy rests”. Du kan lese mer og bli forskrekket her.  

Malaysia returnerer rike lands plastavfall

Flere asiatiske land er lei av å være søppeldynger for rikere land som ikke makter å hanskes med sine egne søppelberg. Nå har Malaysia fått nok. Landets miljøminister vil returnere 3000 tonn plast til land som Storbritannia, Frankrike, USA, Japan og Australia, skriver Reuters. Kina var lenge landet som tok imot store mengder plastavfall, men satte en effektiv stopper for dette med et forbud i 2018. Søppelet fant deretter veien til Malaysia som raskt ble verdens viktigste destinasjon for plastavfall. Tusenvis av resirkuleringsfabrikker poppet opp, men miljøproblemene dette førte med seg har fått innbyggerne til å protestere så heftig at landets politiske ledelse nå setter ned foten.

Nettstedet Business Insider skriver følgende om temaet denne uken: «The West has been dumping tens of millions of tons of trash in Southeast Asian countries for more than 25 years – now they want to send it back».

(Verdens totale forbruk av plast øker kolossalt, drivere er blant annet netthandel og generelt bedre økonomi. Oljeselskapene som aner lavere etterspørsel på grunn av elektrifisering og elbiler, ser nye muligheter for avsetning av olje til plastindustrien. Gjennom hele plastens verdikjede slippes det ut CO₂, det kan du lese mer om i rapporten Plast og klima – to sider av samme sak utgitt av Norsk klimastiftelse.)

Klimarisiko og Bank of Canada

Finansmiljøer mange steder i verden har for lengst forstått og erklært at klimaendringer og klimapolitikk kan utgjøre store trusler (og også muligheter for den som er på ballen) – både for selskaper og stater. Det var UKs sentralbanksjef Mark Carney som høsten 2015 holdt den mye omtalte talen “Breaking the tragedy of the Horizon” om risikoen som kan ramme blant andre investorer som ikke identifiserer og håndterer de ulike finansielle klimarisikoene. Men ikke alle lands sentralbanker har satt seg like godt inn i temaet som Carney (for eksempel skrev min kollega Anders Bjartnes følgende i DN for et par år siden: Tynt om klimarisiko fra Olsen» – en overskrift som like gjerne kunne blitt brukt i dag, om sant skal sies). Men for å komme til poenget: Denne uken har nettstedet The Globe and Mail en kommentar om Bank of Canada og klimarisiko. “This month, the Bank of Canada released its 2019 Financial System Review. For the first time, it listed climate change as one of six major vulnerabilities facing Canada’s economy.” Videre heter det at «The carbon-intensive nature of Canada’s economy means we can’t ignore the risk climate change poses to our financial system. The Bank of Canada has acknowledged this risk and begun to make commitments for action. It’s well positioned to now make clear the economic consequences to Canada of inadequate action in addressing climate change”. I kapittelet Vulnerability 5: Climate change kan en lese mer om sentralbankens vurderinger av Canadas klimarisiko. Norge er – som Canada – en karbonintensiv økonomi, det bør være av interesse for dem som arbeider med staten Norges klimarisiko å følge med på arbeidet som nå så smått har begynt i sentralbanken i Ottawa.

Sør-Afrika innfører CO₂-skatt

Sør-Afrika innfører en karbonskatt med virkning fra 1. juni i år. Det skriver climatechangenews.com.  En slik skatt har vært debattert siden 2010, og etter at African National Congress nylig vant valget, har president Cyril Ramaphosa tatt grep. Foreløpig er skatten lav, om lag 120 rand – eller 8 dollar – per tonn CO₂. I starten vil forurensere få gratis kvoter, dermed blir den reelle skatten mye lavere. Satsene skal revideres før det som kalles fase to – årene 2023-30.

Sør Afrika er et land i økonomisk utvikling, med en svært kullavhengig økonomi. Landet har fremdeles byggeplaner for ny kullkapasitet og fossilgass, men vil også investere i sol-, vind- og kjernekraft. Forhåpentligvis kan innføringen av den nye CO₂-skatten inspirere andre afrikanske land til å vurdere en tilsvarende «forurenseren skal betale»-skatt.