Eystein Jansen er en nestor innen klimaforsking i Norge. Han var en av initiativtakerne til Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen, og ble den første direktøren for senteret.

Jansen har også engasjert seg internasjonalt, blant annet som visepresident med ansvar for naturvitenskap og teknologi i Det europeiske forskningsrådet (ERC).

Nå har Jansen fylt 72 år. Han er blitt emeritus, og ble nylig feiret ved Universitetet i Bergen (UIB). Vi møter ham på et svært beskjedent og enda smalere kontor, som han deler med to andre emeriti.

Han sier til Energi og Klima at han fremdeles vil forske og også delta i internasjonalt arbeid om han er ønsket.

Valgte natur fremfor medisin

Hvordan har det seg så, at han har jobbet med klimaspørsmål gjennom en lang yrkeskarriere?

– Da jeg var i militærtjeneste måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle satse på medisin eller finne noe annet. Jeg kom til at det ikke var særlig forlokkende å gå blant syke folk hele tiden. Jeg har dessuten alltid likt å være i naturen, og interessert meg for den, sier Jansen.

Dermed falt valget på maringeologi. Et fag som snart skulle føre ham inn i klimaforskningen.

Energi og Klima: – Hva er maringeologi?

Eystein Jansen: – Det kan være veldig mye, men her i Bergen er det stort sett det vi også kaller paleoseanografi, altså rekonstruksjonen av hvordan havet har sirkulert i fortiden. Det har stort sett dreid seg om å forstå havets betydning for istider, og for store klimaendringer. Det var dette som dro meg inn i klimaforskningen.

80-tallet og istiden

– Når ble klima et sentralt forskningsfeltet – også for deg?

– Det var tidlig på 80-tallet. Den amerikanske forskeren, Wallace Brocker, skrev allerede på slutten av 70-tallet at vi rundt århundreskiftet ville se synlige tegn på at jorden var blitt varmere. Etter hvert begynte man å snakke mer om faren for global oppvarming som følge av menneskeskapte utslipp, og spørsmålet begynte å komme opp, både i forskning og i politikk.

– Og da hadde du et fag som kunne anvendes?

– Ja, og grunnen til at vi i det maringeologiske fagmiljøet ved universitetet ble engasjert, var jo det sentrale spørsmålet: Hvordan kan man skille de naturlige klimaendringene fra de menneskeskapte? For å svare på dette må vi forstå fortiden. Vi må forstå istiden, og vi må forstå hurtige, kortvarige klimaendringer. Allerede i 1987 skrev jeg den første artikkel der jeg advarte om klimaendringer som følge av CO₂-utslipp.

Klima: Grunnleggende ustabilt

– Hva er det viktigste du har lært gjennom alle disse årene med klimaforskning?

– Det er at klimaet er grunnleggende ustabilt. Og at det er såpass ustabilt at den menneskelige aktiviteten kan skyve klimaet ganske langt vekk fra det som har vært klima i de 300.000 årene vi har eksistert her på jorden.

– Med dagens fasit i hånden, har det utviklet seg slik du tenkte det ville?

– Ja, i store trekk.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Ja, og det er to ting som kanskje har overrasket meg mest. I begynnelse sa vi bare at temperaturen vil gå opp, men hva den økte temperaturen egentlig ville fører til i detalj, med ekstrem nedbør og tørke, det så vi ikke. Vi hadde ikke verktøyene til å simulere det. Så kom denne kunnskapen etter hvert, og nå ser vi jo hvordan det utspiller seg.

– Det andre som har overrasket meg, og som sikkert har overrasket mange realister, er hvor tungt det er å få samfunnet til å endre seg i forhold til grundige vitenskapelige analyser. Nå er vi i gang med den syvende rapporten til FNs klimapanel. Og jeg har virkelig tenkt at det ikke kan være noen vits med en syvende rapport. Nettopp fordi vi har gitt dette budskapet til verdens regjeringer gang på gang, men alt for lite skjer. Vi, som naturvitere, var nok ganske naive når det gjelder hva som skal til for at samfunnet grunnleggende skal forandre seg. Derfor er samfunnsviterne mye mer aktuelle i klimaforskningen nå enn de var tidligere.

Kortsiktige politikere

– Hva er du mest skuffet over?

– Det er at politikerne ikke makter å tenke langsiktig. De vet hva som kommer til å skje, og hva som må til. Likevel greier de ikke å skape oppslutning rundt de tiltakene som er nødvendige. Politikerne tør ikke ta i en god del av de helt nødvendige tiltakene av redsel for at velgerne skal straffe dem. Samtidig ser vi ganske mange undersøkelser som viser at et flertall av velgerne ønsker tiltak.

– Jeg blir også skuffet over en del av retorikken, som at det er en vedtatt sannhet at klimapolitikk er kostbar og at vi må gå ned levestandard. Men det trenger ikke være tilfelle. Man kan fint ha et grønnere og mer klimavennlig samfunn uten at det går ut over levestandarden. Vi kan leve omtrent som nå, men noen ting må vi endre på. Og det vil på mange måter gi et samfunn som er bedre med mindre forurensning, og som har andre verdier enn bare de materielle.

– Vi har ofte sett en kløft mellom teknologioptimister og de som mener at forbruket er problemet. Hvor står du der?

– Jeg står litt sånn midt imellom der. Vi må slutte å være avhengige av fossile brensler for å skaffe nok energi. Jeg tror sikkert vi ved hjelp av ny teknologi kan løse problemene med å skaffe nok ren energi på lang sikt. Fusjonsenergi vil sannsynligvis bli en av løsningene. Samtidig er vi nødt til å gjøre noe med forbruket av natur og av mineralressurser. Her trenger vi en grunnleggende endring. Så, begge deler er vel svaret.

Et råd til unge forskere

– Hva er det viktigste rådet du ville gi til unge forskere som følger i dine fotspor?

– Det som er så spennende med forskning er at du kan være nysgjerrig. Så det å følge nysgjerrigheten, og ikke nødvendigvis det som ser ut til å være den enkleste veien videre, eller det som alle andre snakker om, det er et råd jeg vil gi.

– Hvis du tenker originalt, har gode ideer og er nysgjerrig, så kommer du langt i forskningen. Jeg har vært visepresident i Det europeiske forskningsrådet de siste årene. Her defineres på en måte gullstandarden. Så hvis du får et prosjekt gjennom her, så får du en god fremtid.

– Også i Det europeiske forskningsrådet er vi ute etter de mest originale ideene. Og det kommer mer innovasjon og patenter per investert euro hvis man lar kreativiteten slippe løs. Med forskning som kommer nedenfra skapes spennende resultat med langvarig virkning. Dette gjerne i motsetning til de forskningsprogrammene der man på forhånd og fra troppen definerer at nå skal vi løse det og det problemet.

– Hva tenker du som forsker om de politiske tilbakeslagene vi opplever akkurat nå?

– Det er veldig skremmende at en forskningsnasjon som USA kan stille seg sånn at de har en president og en regjering som så åpenbart neglisjerer kunnskap. Det er ganske ille. De har de beste universitetene, og den amerikanske velstanden er bygd nettopp på import av gode hoder fra andre land og finansiering av forskningsmiljøene. Og så er de så dumme at de setter en strek over det hele. Det er veldig vanskelig å forstå.

USAs problem

– Hvor alvorlig er USAs avvising av forskning og brudd med internasjonalt samarbeid?

– Altså, i første omgang tror jeg det er USA selv som taper på dette. Fordi forskning og kunnskap er veien fremover. Så er det litt et spørsmål om hvor langvarig denne tilbaketrekningen vil være. Hvis det bare er denne fireårsperioden, og der kommer et nytt regime inn, så er det kanskje ikke så alvorlig.

– Men det å ha en forskningsbasert politikk er veldig viktig hvis du skal ha et levende demokrati. Så her er en fare generelt. Dessuten er klimaforskningen spesielt utsatt. Det er likevel interessant å se er at de amerikanske CO₂-utslippene har fortsatt å synke, selv om de på toppen vil ha mest mulig bruk av fossile brensler. Og det skyldes at markedskreftene nå trekker verden i fornybar retning.

– Er det noe du tenker dere som fagfolk skulle ha gjort annerledes?

– Jeg tror vi burde vært mer opptatt av hva som skal til for å skape varige holdningsendringer, endringer som fører til støtte for en mer aktiv klimapolitikk. Vi burde etablert et sterkere samarbeid med samfunnsforskere som jobber med holdninger og politiske prosesser.

– Du har tenkt at når bare kunnskapen er der, så vil det gå av seg selv. Det har altså vært for optimistisk?

– Ja, det er fordi det politiske perspektivet er fire år, mens klimasaken har et perspektiv i hundrevis av år. Dagens utslipp vil aldri bli helt absorbert i naturen. Når denne fossile epoken er over, ender vi uansett opp et annet sted enn der vi begynte. Vi vil ha fått surere hav og endringer i økosystemer. Vi snakker dermed om uopprettelige følger av dagens politikk.

– Kanskje det aller mest dramatiske er nedsmelting av de store isdekkene som nå er i gang. Vi vet fra mitt fagfelt at da det var et par grader varmere på jorden, så sto havet 10-20 meter høyere enn nå. Store deler av innlandsisen i Antarktis var smeltet, og en ikke ubetydelig del av Grønland var isfritt. Og den prosessen er i gang igjen.

– Grønland inneholder syv meter havnivå, Antarktis 60 meter havnivå. Der er den vestlige delen mest sårbar, og den ligger delvis under havnivå. Når havet varmes opp, så smelter den fra undersiden. Og bare denne delen utgjør syv meter havnivå. Det er slike konsekvenser vi allerede har begynt å se. De som følger med i denne forskningen, om samspillet mellom havtemperatur, havstrømmene og innlandsisen, er kanskje de som er mest bekymret. Det er opp mot denne kunnskapen vi må se problemet med fireårs valgperioder. Vi kan ikke skru igjen kranen på den utviklingen som skjer. For å klare å absorbere det vi allerede har sluppet ut, så snakker vi om at vi trenger tusen år.

Det vi gjør spiller likevel en rolle

– Mot dette perspektivet er det lett å tenke at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør?

– Det er likevel slik at jo mindre vi slipper ut, jo mindre alvorlig blir det. Alle monner drar. Vi har skaffet oss et problem som vi ikke kan komme oss ut av. Men hvor alvorlig det blir, det kan vi påvirke. Virkningene skjer nå, men hvis vi bremser og får ned utslippene, får vi en mindre farlig fremtid.

– Hvor ser vi nå de mest alvorlige konsekvensene av klimakrisen?

– Vi som bor her i nord vil være forskånet for de verste følgene. Og særlig vi som har en ganske bratt kyst. Det er de fattige delene av verden som igjen blir rammet. I forbindelse med at jeg nå ble professor emeritus, så arrangerte fagmiljøene her et seminar og en fest. En av dem som var invitert utenfra, var en ung indisk forsker som jobber i USA. Han tegnet en ring rundt Sørøst-Asia. Dette er det området som påvirkes av monsunen. Han pekte på at det bor flere mennesker innenfor denne ringen enn på resten av jorden. Og de som bor innafor denne ringen blir blant annet rammet av sterkt økende flomfare.

– Samtidig smelter is og snø i Himalaya. Dermed vil også faren for tørke i tørketiden være større. Som en følge av dette blir hele jordbruksproduksjonen mer ustabil. Jeg tror kanskje folk der har mest grunn til å være bekymret for havstigningen og for disse ekstreme værendringene. Og mye av årsaken til at folk i denne delen av verden blir rammet, skyldes utslipp her nord.

• LES OGSÅ: Klimaendringer gir dyrere mat

Er det rom for optimisme?

– Hva er så det største lyspunktet?

– At vi vet så mye mer. Uten denne kunnskapen så hadde vi vært blinde. Det er veldig interessant og spennende å jobbe med noe som har så stor betydning. Og løsningene ligger også i skjæringspunktet mellom samfunnet og denne forskningen. Likevel er det nettopp det at vi ikke tar kunnskapen i bruk som viser seg å være problemet.

– Etter å ha jobbet med klimaforskning i så mange år, går det likevel an å være optimist?

– Ja, optimist på den måten at vi har brakt oss inn i et veldig farlig forhold, men at det er mulig å navigere på en måte som gjør at de verste utslagene ikke kommer. Og som jeg sa: Alle monner drar, så det er det ingen grunn til å gi opp, for da vil det jo bare bli enda verre.