En ny studie viser hvordan en sum av samtidige kriser kan true matsikkerheten i Storbritannia. Ekstremvær, cyberangrep, internasjonale konflikter og krig kan gi tomme butikkhyller og lede til opprør, ifølge forskerne. Klimaendringer, sårbare leveringskjeder, dårlig landbrukspolitikk og lave inntekter hos store befolkningsgrupper, er «kroniske» faktorer som gjør systemet sårbart. Toppes det med mer akutte hendelser som rammer leveringskjedene og setter i gang en prisgalopp, kan effekten være økte sosiale spenninger, og i verste fall opprør i gatene.

Bildet som tegnes i et slikt «worst case»-scenario er heldigvis ikke det mest sannsynlige, men det er lurt å være forberedt. Mange andre ting vil spille inn, men det er ikke tvil om at klimaendringene vil være en betydelig kriseforsterker. For klimaendringene vil, selv i «normale» tider, være med på å drive matprisene oppover.

En regnfull vinter

Nå i vinter har både det sørlige Europa og Nord-Afrika vært rammet av mye uvær og regn. Spania har hatt den våteste januarmåneden på 25 år, og ifølge forsikringsselskapet Agroseguro, gjengitt i FT, er det registrert skader på 22.000 hektar. Dette kan ifølge Spanias landbruksminister nær dobles når alle skader er talt opp, ifølge Spanias landbruksminister Luis Planas.

Landbruket i middelhavslandene forsyner forbrukere også lenger nord i Europa med grønnsaker og frukt, ikke minst i vintersesongen. Når frilandsjordbruket rammes gjennom ekstremvær, slik vi har sett i vinter, vil prisene drives opp. Det er ikke bare selve åkerlandet som er rammet, men også vanningssystemer, maskiner og utstyr, samt veier og broer på bygdene. Det siste betyr at innhøsting og annen logistikk blir mer krevende.

I Andalusia er en femtedel av avlingen ødelagt, ifølge bondeorganisasjonen Asaja. Og i en landsby der spesialiteten er asparges, står en tredjedel av avlingen ifølge FT under vann.

Også på de britiske øyer har det vært heftig regnvær. Der er det nå bekymring for økte priser på kjøtt, etter at prisene i fjor steg 28 prosent. Fordi det har vært så mye regn i vinter, må okser og sauer holdes innendørs lengre enn normalt, skriver FT. De kan ikke slippes på beite. Dette kommer etter en sommer med dårlige grasavlinger på grunn av tørke, slik at det er dårligere tilgang på vinterfôr enn det som pleide å være vanlig. Noen uker med ekstra fôring, driver kostnadene i været for bøndene.

Kostnadene drives opp

Vi har sett oppslag om klimadrevne prisøkninger på kaffe og kakao, knyttet til bestemte hendelser. Men det vi nå ser i Middelhavslandene og i Storbritannia kommer til å treffe mye bredere, mer strukturelt som effekt av tørrere somre og våtere vintre.

Dette vil selvfølgelig påvirke prisene, og derfor drive opp kostnadene for forbrukerne. Hvor hardt det slår ut på inflasjonstallene, og dermed påvirker for eksempel renten, avhenger av mange forhold. Men at klimaendringene kommer til å gjøre maten dyrere, kan vi være helt sikre på. Lokale utslag kan få stor betydning på tvers av landegrenser og i sammensatte verdikjeder.

Selv om vi skulle klare å stoppe klimaendringene på dagens nivå, vil virkningene være store i form av ekstremvær – slik vi er vitne til. Men det kan bli veldig mye verre. EUs ekspertpanel – European Scientific Advisory Board on Climate Change (ESABCC) – mener vi må forberede oss på en oppvarming på 3 grader, og sørge for tilpasning deretter.

Europa bedre rustet enn USA

For bøndene – og landbrukets verdikjeder – betyr det mer usikkerhet og ustabilitet. For forbrukerne betyr det høyere priser. For samfunnet i stort betyr det at vi må ta innover oss at en så avgjørende sektor som matproduksjonen vil måtte tilpasses en situasjon med langt større usikkerhet og ustabilitet enn tidligere. Vi må betale for høyere sikkerhetsmarginer.

Dette er ikke dommedagsprofetier, det er ikke overdrivelser fra «the climate cult» som USAs utenriksminister Marco Rubio nylig snakket om i Munchen. Det er en oppsummering av tilgjengelig kunnskap, paret med observasjoner vi har sett rundt oss i det siste.

I USA har Donald Trump i vinter som kjent avviklet alt som er av klimareguleringer, i tillegg til å melde seg ut av alt internasjonalt samarbeid om klima- og miljøspørsmål. Trumps USA vil ikke forholde seg til fakta og kunnskap som gjør det lettere – eller snarere mindre vanskelig – å møte endringene som kommer.

Europa er heldigvis langt bedre rustet, fordi vi har institusjoner og systemer som – i hovedsak – serverer våre politikere gode beslutningsunderlag. Men uten klok politikk, som møter både bøndenes og forbrukernes interesser, kan det bli godt beite for krefter som ønsker å destabilisere samfunnet og skape kaos og uro. Høye matpriser, i verste fall tomme butikkhyller, sammen med tilbakevendende ekstremvær, er en ideell blanding for putinister og trumpister.

Mange målkonflikter i matsystemet

Klimaendringenes virkning på matsystemene krever at det tenkes på mange ting samtidig. Det er betydelige målkonflikter, blant annet knyttet til drøvtyggernes plass i kostholdet og ulike former for avhengigheter som i gitte situasjoner kan skape alvorlige kriser.

Under statsforvalter Bent Høies ledelse skal «Matsystemutvalget» innen november i år «gjøre rede for muligheter, utfordringer og dilemma i fremtidens matsystem, komme med anbefalinger og tiltak som kan styrke bærekraften i det norske matsystemet, samt bidra til at det globale matsystemet blir mer bærekraftig».

Klimaendringene – og klimapolitikkens – betydning vil måtte være en viktig del av dette arbeidet.

Det står – langs mange akser – ikke så veldig bra til med det norske landbruket.

Når det gjelder klimakutt, slo Riksrevisjonen i fjor fast at sjansen for at målene som ble satt i klimaavtalen mellom landbruket og staten vil bli nådd, er lik tilnærmet null.

Det er drøvtyggernes metanutslipp som står for det meste av klimagassutslippene fra norsk landbruk, men kyllingen kan heller ikke frifinnes. Saktevoksende kylling har det antakelig litt bedre enn annen kylling, men krever mer kornareal til fôr, og større plass. Begge deler driver kostnader og klimautslipp opp, ifølge denne saken i Nationen.

Samtidig rapporterer Nationen at norske melkekyr er mer avhengig av importert fôr enn noensinne, og at gjennomsnittskuas kraftfôrkonsum har økt fra 6,5 til 9 kg daglig siden 2005. Dette er ikke et problem i en verden med velfungerende handel, men kan bli det hvis knapphet oppstår eller hvis Norge tuller seg inn i handelskonflikter med naboland i Europa. Samtidig beslaglegger norske forbrukere på denne måten areal i andre land, mens «sjølforsyningsargumentet» blir så hult at Tine og Bondelaget må gjemme det i en krok.

Nationen forteller også om en dramatisk nedgang i melkeproduksjonen i Nord-Norge, en nedbygging av landbruket som neppe er ønskelig med blikk på beredskapen. Med økende risiko for tørke og klimadreven avlingssvikt er det viktig at landbruksareal over hele landet er holdt godt i hevd. Det grasbaserte norske landbruket, på Vestlandet, i fjellbygdene på Østlandet, og i Nord-Norge, er en viktig ressurs i møte med usikre tider.

Derfor faller det såkalte «kostholdstiltaket» i Miljødirektoratets utredning om hvordan Norge kan kutte klimagassutslippene årlig til jorden, etter et par Dagsnytt 18-innslag som gir Senterpartiet en anledning til en etterlengtet markering. For hvis kjøttkonsumet reduseres med de følgene Miljødirektoratets analyser viser, er det nettopp det grasbaserte landbruket i utkantene som kommer til å bli rammet og hvert fjerde årsverk vil bli borte, ifølge utregningene som er gjort.

At et mer vegetabilsk kosthold er fornuftig både med tanke på klimagassutslipp og øvrig ressursbruk, er det ikke tvil om. Globalt beslaglegger kjøttproduksjon store arealer, og representerer ditto store klimagassutslipp.

Men vi kan ikke stille oss sånn at det norske utkantjordbruket legges brakk. En slik linje vil ikke ha politisk støtte, og en ønskelig nedgang i kjøttforbruket må derfor følges med tiltak som styrker næringsgrunnlaget for bønder der grasarealer er viktigste innsatsfaktor.

Det vil koste penger, akkurat som det vil koste når bønder over hele verden må tilpasse seg et mer ustabilt klima, med større svingninger, mer ekstremvær, og større usikkerhet om når det kan høstes og når det kan sås.