«Verst tenkelig»-scenario ikke lenger aktuelt
For 15 år siden ble verdens klimaforskere enige om fire scenarier for hvordan den globale oppvarmingen kunne utvikle seg fram mot år 2100. Scenariene, kjent som «Representative Concentration Pathways» (RCP), skulle gi beslutningstakere og forskere et felles grunnlag for å vurdere mulige klimaframtider.
Alle scenariene beskrev en verden med økende temperaturer og mer alvorlige konsekvenser i form av hetebølger, havnivåstigning, skogbranner og tørke. Forskjellen lå i hvor raskt utslippene av klimagasser ville øke eller avta.
I det mest optimistiske scenariet ville de globale utslippene nå toppen rundt 2020 før de begynte å falle. I det mest pessimistiske scenariet ville utslippene fortsette å stige gjennom hele århundret.
Dette scenarioet, kjent som RCP8.5, refereres ofte til som «worst-case-sceanrio». De siste årene har det imidlertid møtt kritikk for å bygge på forutsetninger som mange forskere mener er lite realistiske.
Slutt på verst tenkelig-scenario
Fremtidscenariene revideres omtrent hvert syvende år. Nylig publiserte et større internasjonalt forskerteam sju nye klima-scenarioer, som blant annet er foreslått tatt i bruk av FNs klimapanel. Her er det verst tenkelige scenarioet blitt fjernet.
Hva er RCP-scenarioene?
• RCP-scenarioene («Representative Concentration Pathways») er ulike framtidsbaner som klimaforskere bruker for å undersøke hvordan klimaet kan utvikle seg under forskjellige nivåer av klimagassutslipp. De er ikke prognoser, men tenkte scenarier.
• Tallet i navnet (2.6, 4.5, 6.0 eller 8.5) viser nivået på strålingspådrivet i 2100, målt i watt per kvadratmeter (W/m²). Strålingspådriv er et mål på hvor mye ekstra energi klimagasser holder tilbake i jordens klimasystem sammenlignet med førindustriell tid. Høyere tall betyr mer oppvarming.
• RCP2.6 beskriver en verden med raske og omfattende utslippskutt. Utslippene topper seg tidlig og faller deretter kraftig. Dette er scenarioet som gir lavest oppvarming.
• RCP4.5 og RCP6.0 er mellomscenarioer. Her øker utslippene lenger før de stabiliseres og etter hvert avtar. De gir moderat til høy oppvarming sammenlignet med RCP2.6.
• RCP8.5 er det høyeste utslippsscenarioet. Her fortsetter utslippene å øke gjennom hele århundret, noe som fører til svært høy konsentrasjon av klimagasser og kraftig oppvarming. Scenarioet ble utviklet som et mulig høyt utslippsalternativ og brukes ofte i forskning på klimarisiko og konsekvenser. I dag mener mange forskere at det er mindre sannsynlig enn da det ble utviklet.
Under dette scenarioet ville stater gjøre minimalt for å kutte utslipp og utvide bruken av fossilt brensel. Innen 2100 ville karbondioksidnivåene nesten tredobles, og verden bli rundt 4,5 °C varmere enn førindustriell tid.
Bakgrunnen for at scenariet nå er tatt ut, er at utviklingen de siste årene har gjort det stadig mindre sannsynlig. Utbyggingen av fornybar energi har gått raskere enn mange tidligere forventet, og flere av forutsetningene som lå til grunn for RCP8.5 anses ikke lenger som realistiske.
Samtidig understreker forskerne at utviklingen ikke nødvendigvis gir grunn til optimisme. Også de mest ambisiøse scenarioene, der den globale oppvarmingen begrenses til rundt 1,5 grader, fremstår i dag som mindre realistiske enn da de ble utarbeidet.
De nye scenarioene er ventet å bli tatt i bruk for fullt høsten 2026.
Uheldig sammenblanding
CICERO-forsker, Glen Peters, har lenge vært kritisk til RCP8.5-scenarioet og ba allerede i 2020 om at det bør legges mindre vekt på i forskningen.
Ekspertintervjuet: Det usannsynlige skrekkscenariet
Ifølge Peters har det over tid festet seg en oppfatning – både i medier og forskningsmiljøer – om at RCP8.5 er langt mer sannsynlig enn det faktisk er.
– Det har skjedd en sammenblanding der «worst case-scenarioet» vil inntreffe dersom vi holder oss til «business as usual».
Det er hverken tilfelle eller heldig, ifølge Peters.
Han advarer mot at klimadebatten blir dominert av de mest dystre framtidsscenarioene. Dersom slike scenarier fremstilles som de mest sannsynlige, kan det skape et inntrykk av at problemene er nærmest umulige å løse. Det kan igjen gjøre det vanskeligere å mobilisere bred oppslutning om nødvendige klimatiltak.
Peters mener også at overdreven bruk av ekstreme scenarioer kan gi klimaskeptikere ammunisjon til å så tvil om klimaforskningen.
Samtidig understreker Peters at det fortsatt kan være nyttig å analysere svært ekstreme scenarioer. Slike scenarier kan gi viktig kunnskap om hvor sårbart klimasystemet er under maksimal belastning.
For å illustrere poenget trekker han en parallell til brobygging:
– Hvis du vil teste om en bro kan kollapse, holder det ikke å dytte litt i den. Du belaster den så hardt som mulig for å finne ut hvor grensen går. På samme måte bruker klimaforskere den største «hammeren» de kan finne mot klimasystemet for å forstå hva som kan skje under ekstreme forhold.
Ifølge Peters oppstår problemet når denne «hammeren» blir presentert som sannsynlige beskrivelser av framtiden.
Anklages for løgn
USAs President Donald Trump antydet i en post på Truth Social at fjerningen av det verst tenkelige scenarioet viste at global oppvarming var langt fra noen trussel og at FNs klimapanel har fart med løgner.
«FNs klimapanel har nettopp innrømmet at deres egne prognoser (RCP8.5) var FEIL! FEIL! FEIL!», skriver han i innlegget.
Peters er uenig og viser til at forskningen er tydelig på at man aldri har vært på vei mot en fire graders oppvarming.
– Bare fordi noen klimaforskere brukte det scenariet, og noen feilaktig kalte det «business as usual», betyr ikke det at klimaforskere har løyet.
– Hvorfor tror du det scenarioet ble oppfattet som et «business as usual»-scenario?
– Det ligger kanskje litt i menneskets natur å tenke slik. Når man presenterer flere klimascenarier, er det lett å ta det øverste eller mest ekstreme scenariet som en slags standardforestilling om hvor verden er på vei.
Peters mener også at forskerne som utvikler klimamodeller, og forskerne som arbeider med energi- og utslippsmodeller, ikke alltid har kommunisert godt nok med hverandre.
Hva nå?
Hans Olav Hygen klimaforsker ved Metorologisk institutt og er særlig engasjert i arbeidet med hvordan klimaet forandrer seg i Norge. I følge han er de nye utslippsscenariene et etterlengtet innspill for neste generasjon klimamodeller.
– Det tar både mye energi og mange arbeidstimer å utvikle nye framtidsscenarier. Derfor er det viktig at de bygger på oppdatert kunnskap og gjenspeiler dagens forståelse av teknologiutvikling, energisystemer og klimapolitikk, sier Hygen.
– Det er ikke sånn at du plotter inn tall på fredag så har maskinene det klart på fredag.
Med mengden data som må behandles kan det ifølge Hygen kan det ta både uker og måneder før man har det klart hvordan bare ett scenario vil utspille seg globalt. Skal man videre forankre det til et land må man regne med ytterligere en måned. Det krever også veldig mye energi.
Det mest dramatiske utslippsscenarioet som nå legges frem er på 7 W/m².
– Følger vi klimapolitikken slik den er utformet i dag, er det dessverre en mulig fremtid. Følger man politikken man sier man skal følge havner man på 5 W/m² eller under.
Peters er derimot mer avventende til realismen i det nye worst case-scenarioet.
– Det kan hende at et strålingspådriv på 7 W/m² viser seg å være for høyt.
Peters fremholder at dette ikke er et scenario med spesielt høye CO₂-utslipp. En viktig del av forklaringen er at luftforurensning, som i dag har en viss avkjølende effekt på klimaet, forutsettes å bli kraftig redusert.
– Scenarioet krever også at klimapolitikken svekkes eller reverseres, og at utviklingen går i en ugunstig retning. Selv om dette ikke er det mest sannsynlige utfallet, er det heller ikke utenkelig.
– De endelige scenariodataene er dessuten ennå ikke fullt tilgjengelige, så vi vet foreløpig ikke hvor mye kull, olje og gass som inngår her.