Norge er Europas største leverandør av gass, vi har et el-system som består nærmest utelukkende av fornybar kraft, og dermed har vi gode forutsetninger for å produsere både grønt og blått hydrogen. Men flere store prestisjeprosjekter er blitt lagt bort, og selv om det skjer en del utvikling innen grønt hydrogen, ligger vi etter det som var ambisjonene da regjeringen lanserte sin hydrogenstrategi i 2020.

Vi snakker med

Ignacio Herrera Anchustegui er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Han er spesialist i energi- og konkurranserett, med særlig blikk på havvind, hydrogen og EUs grønne reguleringer

Det er ikke Norge som er en sinke: Verden forandret seg stort på få år. Krigen i Ukraina gjorde både strøm og gass dyrere. Og etter valget av Trump i USA i fjor har både den energipolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg. Men gitt alt dette, hvordan kan vi nå sparke i gang hydrogenøkonomien i Norge og Europa? Vi spør Ignacio Herrera Anchustegui, professor ved Universitetet i Bergen.

Ignacio Herrera Anchustegui: – For noen år siden var det enorm hype rundt hydrogen. Det ble sett på som det neste store, også i Norge. Her var det kanskje bare havvind som fikk enda mer oppmerksomhet. Mange snakket om at vi kunne bli en eksportnasjon for både blått og grønt hydrogen, ved å kombinere vannkraft, andre fornybare energikilder og våre karbonfangstevner. Det samme ble fremhevet i regjeringens hydrogenstrategi fra 2020.

Energi og klima: – Og så var det vel en ambisjon å utnytte det vi ventet skulle bli et overskudd av fornybar kraft?

– Ja, og det kunne vært en god idé – hvis vi faktisk hadde hatt det overskuddet. Men vi har jo ikke det, som påpekt i flere rapporter. Tvert imot. Vi elektrifiserer stadig flere sektorer, vi bygger datasentre, vi diskuterer elektrifisering av sokkelen – en diskusjon som egentlig har pågått i flere tiår allerede – og vi får stadig flere elbiler og ladeinfrastruktur. Alt dette krever kraft, og det gjør at vi nå ser at vi faktisk ikke har det overskuddet vi trodde vi skulle ha for noen år siden.

Norge er ikke som deler av Tyskland eller Nederland, der vinden kan gi så store utslag at strømprisene blir negative i perioder. Vi har vannkraft, som er regulerbar og stabil, men vi har ikke ennå den typen produksjonsmønstre som kan gi store daglige overskudd.

Et land med gode forutsetninger

– Betyr det at vi ikke lenger har så gode forutsetninger for å produsere hydrogen? Verken grønt eller blått?

– Jo, teknisk sett har vi det. Norge er velsignet med naturressurser, teknologisk kompetanse, infrastruktur og andre generelle forhold som i teorien vil gjøre produksjonen av både grønt og blått hydrogen kostnadseffektivt. Men den største utfordringen er politisk og regulatorisk. Vi er nå i en politisk situasjon der mye handler om hvem som kan tilby billigst strøm til husholdninger og industri. Vi virker fokusert på kortsiktige kostnader og politisk sympatiske løsninger. Og ærlig talt: Jeg synes det er et dårlig utgangspunkt for energi- og klimapolitikk. Det gjør det vanskelig å diskutere langsiktige investeringer, enten det handler om havvind eller hydrogen. Politikken har i stor grad blitt reaktiv, og det straffer langsiktige, grønne prosjekter.

– Apropos det: Ap-Sp-regjeringen sprakk jo på noen EU-direktiver det har vært mye bråk om. Og det ligger vel fortsatt en god kø av EØS-regler på vent. Vi er vel ikke helt à jour på hydrogenfeltet heller?

– Vi ligger langt bak. Det sies at det finnes mer enn 600 virkemidler, noen av dem direkte relevante for energi og klima, i påvente av integrering i EØS-systemet. EU har vedtatt et stort antall regelverk som påvirker hydrogen – alt fra «Clean Gas Package» til to fornybardirektiver og taksonomien. Disse regulerer blant annet hvordan hydrogen skal produseres, transporteres og sertifiseres. Men Norge har ikke tatt dem inn i EØS-avtalen ennå. Det betyr at vi har et juridisk tomrom.

Et eksempel er den såkalte delegerte rettsakt som definerer hva som skal til for at hydrogen skal kunne klassifiseres som grønt. Den sier at grønt hydrogen må produseres med fornybar strøm fra ny kapasitet – for eksempel vind- eller vannkraftprosjekter som ikke er bygget ennå. I Norge er ikke denne forskriften, som supplerer 2018-fornybardirektivet, implementert. Dette skaper en spenning om hva som skal anses som grønt hydrogen i EUs indre marked og kan bety at norsk hydrogen som man trodde var grønt, kanskje ikke er det likevel.

I tillegg har vi strid rundt opprinnelsesgarantiene. Norge selger grønne sertifikater for milliarder av kroner, men EU stiller spørsmål ved om dette er i tråd med reglene. Og dette handler ikke bare om hydrogen – det gjelder hele strømsystemet vårt.

Andre spilleregler

– Så her opererer vi med andre spilleregler enn EU? Det er kanskje ikke særlig populært?

– Du kan si det, ja. Og det skaper stor usikkerhet for investorene. For eksempel, hvis du vil bygge et hydrogenprosjekt i Norge, men ikke vet om det du produserer, vil bli anerkjent som grønt i EU – hvordan kan du da hente kapital? Det gjør det veldig vanskelig å ta investeringsbeslutninger. Samtidig fører det til konflikter mellom Norge og EU, og legger press på regjeringen her hjemme.

– Men EU selv har jo også slitt med gjennomføring. Vi vet jo om mange prosjekter som er blitt utsatt, både innen produksjon av fornybar energi og grønt hydrogen. Og så, siden blått hydrogen er mindre energikrevende å lage enn grønt, har mange etterlyst en oppmykning i reglene for blått hydrogen. I alle fall før gassen ble så dyr. Er det noe bevegelse der?

– Det er det absolutt. Vi har sett at EU i større grad åpner for blått hydrogen som en overgangsløsning, og at naturgass kan komme tilbake, bare ikke fra Russland. Blått hydrogen er nå klassifisert som en lavkarbonløsning i taksonomien, selv om det ikke regnes som fornybart. Tyskland er en pådriver her – de har stort forbruk av hydrogen, men klarer ikke skaffe nok grønt hydrogen, og må ha en mellomløsning.

I tillegg har EU lansert Net Zero Industry Act, der oljeselskaper pålegges å utvikle CCS-prosjekter. Og karbonfangst og -lagring henger tett sammen med blått hydrogen. Så selv om grønt hydrogen fortsatt er idealet, er realiteten at blått hydrogen kan bli nødvendig for å komme i gang med verdikjedene.

Krangler fortsatt om gamle direktiver

– Men hva er egentlig problemet med grønt hydrogen, hvor butter det?

– Det er dyrt sammenlignet med blått hydrogen eller andre energikilder, og det er fortsatt noen teknologiske og markedsmessige barrierer. Vi ønsker å bygge ut mer fornybar energi, men det tar tid – og vi sliter med nettkapasiteten. EU prøver å korte ned konsesjonsprosessene gjennom såkalte Renewable Acceleration Areas, som ble innført i det reviderte fornybardirektivet – RED III – som ble vedtatt i 2023. Men Norge har ikke implementert det ennå. Vi ligger fortsatt og krangler om det forrige, RED II, som kom i 2018 og egentlig skulle vært på plass for lenge siden.

– Og nå er det økonomisk strammere tider – med økte forsvarsbudsjetter og nye prioriteringer. Hvordan påvirker det situasjonen?

– Når europeiske land dobler forsvarsbudsjettene sine, må det kuttes andre steder. Hydrogen er dyrt, og det er ikke sikkert det får samme politiske støtte fremover. EU har riktignok etablert Hydrogenbanken for å støtte produksjon av grønt hydrogen, og et norsk prosjekt fikk støtte i første runde. I tillegg har vi fortsatt nasjonale støtteprogrammer for hydrogenprosjekter, som er den største støttekilden. Men det er usikkert hvor mye penger som faktisk blir tilgjengelig fremover.

Energisikkerhet er del av totalforsvaret

– Men kan ikke hydrogen også ses som et ledd i sikkerhetspolitikken – ikke bare som klimaverktøy?

– Jo, og det er et viktig poeng. Energisikkerhet er en del av total sikkerhet. EU har sett hvor risikabelt det er å være avhengig av importert energi, spesielt etter Russlands invasjon av Ukraina. Hydrogen, sammen med fornybar elektrisitet, kan gjøre Europa mer selvforsynt. Og der kan Norge spille en viktig rolle – men bare hvis vi tilpasser oss regelverket og investerer i infrastruktur.

– Hva betyr dette konkret – hva må vi gjøre nå?

– Vi må produsere mer energi – og det må være utslippsfri energi. Vi må bygge ut fornybar kapasitet, og kanskje se på kjernekraft også, hvis det er teknologisk og politisk gjennomførbart. Her må jeg understreke at jeg ikke tenker ideologisk, men pragmatisk: Nullutslipp er viktigst. Vi trenger hydrogen, vi trenger elektrisitet, vi trenger fleksibilitet – og vi må tenke helhetlig.

– Du nevnte tidligere også sikkerhet rundt energiinfrastruktur – hva tenker du på da?

– Hydrogen kan transporteres i ombygde gassrør, og det gir muligheter. Men det krever store investeringer, og det er også økt risiko knyttet til kritisk infrastruktur. Vi ser at Sverige har stanset flere havvindprosjekter av hensyn til militær beredskap – energipolitikk og sikkerhetspolitikk henger sammen på nye måter nå. Vi må ta det inn over oss.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 6. mai 2025 med kommentarer fra Enova.)