Ekstreme prissvingninger på strømmarkedet har skapt både frustrerte forbrukere og økonomisk usikkerhet for husholdninger og næringsliv. Som et svar på dette har Støre-regjeringen foreslått en ny fastprisordning.

Vi snakker med

Asgeir Tomasgard er professor i operasjonsanalyse ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU. Han er direktør for NTNU Energi og NTNU Energy Transition Initiative. 

Spørsmålet er hvordan den skal utformes for å unngå utilsiktede konsekvenser. Dersom fastpris blir en slags utvidet strømstøtte uten øvre grense, risikerer vi å svekke insentivene til energisparing og effektivisering, forklarer professor Asgeir Tomasgard. Han foreslår en tydelig begrensning i volum ordningen skal gjelde for – og forklarer også hvordan også privatforbrukere kan tjene penger på fleksibilitetsmarkeder.

Energi og klima: – Hva er det som er prinsipielt problematisk med fastprisordningen som regjeringen har foreslått?

Asgeir Tomasgard: – Vi vet ennå ikke nøyaktig hvordan fastprisordningen skal utformes. Men dersom den inneholder et element av strømstøtte, altså fungerer som et alternativ til dagens støtteordning, er det viktig at den utformes slik at den både ivaretar å dele overskudd tilbake til forbrukerne og gir insentiv til energisparing. Med andre ord bør ordningen ha to mål. For det første bør Norgesprisen sørge for at strømstøtten gis til de som trenger det mest. For det andre er det viktig at Norgesprisen fortsatt stimulerer til energieffektivisering og redusert strømforbruk. I begge tilfeller må fastprisen da gjelde for et begrenset volum.

5000 kWh per måned er for høyt

– For dette er jo en kritikk av dagens strømstøtteordning, at den ikke har en reell volumbegrensning?

– Nettopp. Den ligger på 5000 kilowattimer i måneden. Da er grensen så høy at den i praksis ikke fungerer begrensende for de fleste husholdninger. Det blir derfor interessant å se hvordan den nye fastprisordningen utformes.

– Utfordringen blir vel da å finne det punktet der man går over til en høyere pris?

– Ja, og det er nettopp her fordelingspolitikken spiller en viktig rolle. Ved å målrette strømstøtten kan man sikre at den treffer best der den trengs mest. Man kan for eksempel utforme støtten slik at fastprisen gjelder opp til et volum basert på boligens areal, eller at volumet er likt for alle husholdninger. Dette er to innretninger som vil ha forskjellig fordelingseffekt. Det er og mulig å differensiere volumet mellom hus og hytte. Det er i stor grad en politisk beslutning å vurdere hvordan ordningen skal innrettes for at den skal være best mulig for befolkningen uten å ramme utsatte grupper.

– Det er jo en generell innvending mot alternative løsninger til fastprisordningen at priselastisiteten i privatmarkedet er relativt lav. Spesielt på kort sikt. Dette gjelder særlig for forbrukere med lavt strømforbruk og begrenset økonomisk handlingsrom for nødvendige investeringer i energieffektivisering.

– Nettopp. Dette er en betraktning man må ta med i utformingen av volumet som fastprisen skal dekke, slik at den både fungerer som et insentiv til effektivisering og samtidig sikrer en rettferdig fordeling.

Kombineres med andre støtteordninger

– Men finnes det andre måter å stimulere til energieffektivisering på? Er det verktøy vi ikke har tatt i bruk, som eventuelt kan komme i konflikt med, eller alternativt komplettere, en fastprisordning?

– Jeg ser for meg at en fastprisordning med volumbegrensning kan fungere komplementært til andre støtteordninger. For eksempel kan man kombinere fastprisen med støtteordninger fra Enova. Slik at man på lang sikt både oppnår insentiv til å investere i tiltak som varmepumper, etterisolering eller bedre isolerte vinduer, og samtidig basert på volumbegrensning sender et tydelig prissignal som oppmuntrer til lavere strømforbruk. Dersom fastprisavtalen subsidieres med strømstøtte uten en reell begrensning i volum, vil insentivene for både energisparing og energieffektivisering bli sterkt svekket.

– Andre modeller er også foreslått, som kort fortalt går ut på å fordele det offentlige overskuddet fra strømhandelen gjennom et månedlig beløp til husholdninger. Vil det være mer effektivt?

– Tanken med å gi et fast månedlig støttebeløp er å betale noe av overskuddet fra høye strømpriser tilbake til forbrukerne. Støtten kan for eksempel være 500 kr månedlig til husholdningene i områder med høy pris. Da er støtten frikoblet fra strømforbruket og lik for alle, og dette gir sterke insentiv til effektivisering og strømsparing.

For å sammenligne kan man tenke seg en volumbegrenset fastpris, for et forbruk opp til 1000 KWh. De samme 500 kr brukes til å subsidiere fastprisen med 50 øre per KWh. Dersom fastprisen egentlig skulle vært 90 øre basert på markedet, blir den nå 40 øre for de første 1000 KWh. For det overskytende blir det 90 øre. Begge metoder kan derfor brukes for å gi noe av overskuddet tilbake til forbrukerne. Begge motiverer strømsparing. Fastprisen skjermer mer mot høye priser, og et fast støttebeløp motiverer noe mer for strømsparing. Begge fungerer, men har litt ulike egenskaper.

Men dersom støtten kobles til strømpris uten en reell volumbegrensning, svekkes insentivene til strømsparing.

Blir det nok kapasitet?

– Det er gjerne voldsomme byks i timeprisene som ofte skaper frustrasjon og sinne, som vi så i fjor høst, med dunkelflaute og lite kapasitet til effektkjøring tilgjengelig. Så kan man argumentere for at dette er få timer i løpet av året, selv om det gjerne er i akkurat disse timene det er vanskeligst for mange husholdninger å kutte i forbruket. Men samtidig: Disse kortvarige prishoppene er altså typisk knyttet til behov for effektkjøring på kontinentet. Med fastpriskontrakter forsvinner vel alle insentiver til å justere forbruket ned i slike perioder. Blir det da tilstrekkelig kapasitet tilgjengelig i de timene? Eller kan vi få trøbbel, fordi alle bare peiser på med dusj og kaffekoking og full fres på komfyren samtidig?

– Det er nettopp slike problemstillinger som gjør fastprisavtaler uten begrensning utfordrende. En del av hensikten med fastprisavtaler er jo på den ene siden å skjerme forbrukeren for de få timene med ekstremt høye priser. Samtidig er tanken at disse prishoppene skal bidra til å begrense forbruket i slike timer. Det er jo, som du sier, snakk om et svært begrenset antall timer i løpet av året. Spørsmålet vi da må stille oss, er om ansvaret for å håndtere disse spesielle situasjonene skal ligge hos forbrukeren, eller om det bør være et systemansvar. Husholdninger utgjør bare en tredjedel av strømforbruket.

Fleksibilitetsmarked: Betale folk for å spare strøm

– Men er det teknisk mulig å løse dette? Finnes det måter vi kan gjøre det gunstig å kutte forbruket på i disse timene selv under et fastprisregime?

– Ja, det er det. Vi i fagmiljøet har ofte anbefalt å bygge ut fleksibilitetsmarkedet parallelt med fastprisordningen. I dag er det slik at store aktører – som næringsliv, offentlige bygg og industri – i økende grad har muligheten til å selge fleksibilitet i markedene. De som deltar i slike markeder, får betalt for å være fleksible. Med økende variasjoner i kraftpriser, etter hvert som andelen fornybar øker, er det naturlig å forvente at et marked for fleksibilitet også utvikles der vanlige forbrukere kan delta. Eventuelt gjennom andre markedsaktører som strømselskapene.

– Så forbrukerne betaler fortsatt 40 øre/kWh, når det er dunkelflaute og høye spotpriser, men kan da få betalt for å kutte strømforbruket i et par timer når markedsprisene er veldig høye?

– Akkurat. Tenk deg at du har fastpriskontrakt for strøm. Samtidig gir du et selskap fullmakt til å styre fleksibiliteten i for eksempel varmtvannstanken, varmekablene eller elbilladeren din. Slike selskaper som opptrer i et fleksibilitetsmarked på vegne av flere småkunder, kalles gjerne en aggregator. Aggregatoren kan slå sammen fleksibiliteten fra en stor portefølje av husholdninger og tilby kapasiteten deres samlet i markedet. I perioder med svært høye strømpriser kan denne fleksibiliteten brukes til å flytte forbruk eller selges inn i spesialiserte fleksibilitetsmarkeder, for å dempe belastningen på systemet.

Løsninger på vei

– Hva må til for at slike løsninger skal bli tilgjengelige for privatmarkedet?

– Dette krever at vi har et økende antall innovative selskaper som utvikler slike løsninger. Samt et godt samarbeid med strømleverandører, nettselskaper og andre relevante aktører. Og vi ser faktisk allerede i dag at slike løsninger er under utvikling og i drift, for eksempel med elbilladere og varmtvannstanker.

For det første må den nødvendige teknologien – både maskinvare og programvare – være lett tilgjengelig og enkel å installere, med lave installasjonskostnader. For det andre må løsningene integreres med systemer som styrer når fleksibiliteten kobles ut og inn. Og for det tredje må husholdningene også få betalt for fleksibiliteten. Til slutt må det være enkelt å aggregere fleksibiliteten fra et stort antall husholdninger, slik at den kan selges samlet i markedet.

De tekniske løsningene må være kostnadseffektive og aktørene som tilbyr disse tjenestene, må kunne utnytte fleksibiliteten tilstrekkelig til at investeringen lønner seg.