Det har gjennom helgen kommet mange vektige innvendinger mot opplegget med Norgespris på strøm som Jonas Gahr Støre og Terje Aasland fremmet fredag. De nærmeste dagene vil ganske sikkert flere motforestillinger trille ut gjennom debattinnlegg og podkaster.  

Argumentasjonsrekken sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebanken 1 Markets leverer i Dagens Næringsliv, er god og dekker det meste. 

Jeg var også innom noen av innvendingene i min Klimavalg-kommentar fredag. Jeg skjønner godt den politiske begrunnelsen for å ville «roe ned» strømdebatten. Men etter å ha sett litt nærmere på reaksjonene og det faktiske innholdet i opplegget, tror jeg Norgesprisen faktisk bare er egnet til å skape mer uro og bråk. Det er, av mange grunner, et dårlig forslag. 

Det er lett å se for seg to årlige runder i Stortinget der ordningen er gjenstand for budsjettforhandlinger og overbud, noe som skaper det motsatte av trygghet både for forbrukere og tjenestetilbydere.

Norgesprisen kommer til å gjøre livet surere for Støre og Aasland også fordi den etterlater mange spørsmål – og skaper nye problemer. Den ødelegger for energieffektivisering og gir mindre fleksibilitet til et kraftsystem som trenger mer av begge deler. 

Dessuten er fordelingseffekten helt i tåka. Den virkelige vinneren er en familie med stor enebolig i Stavanger eller Kristiansand og høystandardshytter på Hovden og i Mandal – altså øvre middelklasse bosatt i strømprisområde NO2.  

Alternativet er mye enklere og bedre – en Norgesbonus der ekstrainntektene staten drar inn på høye strømpriser, deles ut igjen til alle, basert på prisene i hver strømregion. 

Det vil ikke ødelegge incentiver for energieffektivisering, det vil ikke skape nye problemer for kraftmarkedet og næringslivet, det vil ha mye bedre fordelingsvirkninger, og det vil ikke skape nye behov for mer statlig inngripen og ytterligere subsidier for å rette på skadevirkningene Norgesprisen gir. 

Det enkle er ofte det beste. 

Derfor bør Støre og Aasland skrote ideen om Norgespris før den rekker å skape skade, og heller sette i gang en hurtigutredning om hvordan en Norgesbonus kan innføres allerede nå i år. Dette er en modell som bygger på ideen om Karbonavgift til Fordeling, som vi ha skrevet mye om gjennom mange år. 

Prinsippet er enkelt. Inntekter staten drar inn på en avgift, eller summen av avgifter på et område, går ikke inn i det store sluket, men deles ut med en lik sum til alle innbyggere. Et slikt system ble også foreslått da strømpriskrisen var på det verste og det var mye debatt om strømstøtten.

Når det gjelder strøm, er det ingen tvil om at staten har hatt – og fortsatt vil ha – store inntekter, blant annet fordi CO₂-prisen i Europa smitter til norske strømpriser. 

Utgangspunktet for en Norgesbonus er det samme som for Norgesprisen. Strømprisene er høye og svinger mye. Samtidig vet vi at mer sol- og vindkraft betyr et mer væravhengig energisystem, og at vi må evne å utnytte denne ressursen på best mulig vis. Da er fleksibilitet på forbrukersiden et gode.  

Samtidig ligger det fast at det er uaktuelt og sterkt skadelig å gripe inn i selve prisdannelsen for strøm. Markedssignaler er nødvendig for å få til en effektiv utnyttelse av vannkraften. Det er også uaktuelt å gjøre tiltak som strider mot EØS-avtalen. 

Et system med Norgesbonus burde kunne samle bred støtte i Stortinget, og holdes stabilt i mange år. 

Så, hva gjør vi? 

1. Innføring av et system med Norgesbonus utredes med sikte på innføring allerede fra 1. oktober. Det er et enklere system enn Norgesprisen, så det burde være mulig. Det må hvert år besluttes å sette en pris som avgjør hvor mye av kraftinntektene staten skal få beholde, og hvor mye som skal deles ut til folk. Det er mulig en «strikepris» på 40 øre/kWh er et rimelig tall nå, ettersom det reflekterer det som var snittprisen før tumultene i energimarkedene. Det trengs en slags «handlingsregel» for å fastsette denne prisen, slik at det ikke blir en «budrunde» i Stortinget hver høst. 

2. Alt staten drar inn over den fastsatte «strikeprisen», deles ut til likt til alle innbyggere over 18 år, men basert på strømprisen i de ulike prisområdene. Sørlendingene betaler mest for strømmen, altså størst tilbakebetaling til dem. Folk i Nord-Norge får ingenting, fordi de ikke har betalt mer enn «strikeprisen». Hvordan pengene utbetales, er et teknisk spørsmål som må la seg ordne i verdens mest digitaliserte land. Trygdede kan kanskje få utbetalingene via NAV, mens Statens lånekasse ordner det for studentene. Vi andre kan få oppgjøret over skatteseddelen. 

3. Dette opplegget kombineres med raus støtte til energieffektivisering via Enova, slik at flere får en «gulrot» som gjør at de enklere kan komme i pluss med Norgesbonusen. Jo mindre strøm du bruker, jo større blir gevinsten, og jo mer kan du bruke på andre ting. Derfor belønner denne ordningen folk som har gjort energieffektiviseringstiltak, og den belønner folk som lever nøkternt og har et lavt forbruk. Altså mer til enslige pensjonister på Lambertseter enn til folk med store hus og to hytter. Aasland og Støres opplegg med Norgespris har motsatt fordelingseffekt. 

4. Det er opplagt riktig at mye strømforbruk ikke lett kan flyttes på i tid, men noe fleksibilitet er det. At vi stimuleres til å lade elbilen når det er lave priser, er riktig, og at styringssystemer kan hjelpe til med slikt, er veldig bra. Det er vanskelig å se at slik forbrukerfleksibilitet er mulig å oppnå uten at tydelige prissignaler slår igjennom til forbrukeren. 

5. At flere husholdningskunder går over på fastpris hvis de ønsker, er fullt mulig å kombinere med Norgesbonusen. Men da må fastprisen være markedsbasert, uten noe subsidieelement. Systemet med Norgesbonus kan kombineres med komponenter fra dagens strømstøtte, der staten tar hele regningen hvis strømprisen på grunn av en eller annen hendelse er ekstremt høy en kort periode – la oss si over 5 kroner/kWh. Dette er bare ment å være en sikkerhetsventil. 

Løftet om en subsidiert fastpris, slik Støre og Aasland foreslår, bygger på en erkjennelse om at staten beriker seg urimelig på forbrukernes bekostning. Men systemet som velges for å bøte på dette, må ha færrest mulig negative virkninger. Mer statlig inngripen med subsidier til forbruk gir behov for mer statlige subsidier for å støtte energieffektivisering – og antakelig likevel et høyere forbruk enn vi ellers ville hatt. Når ny kraftutbygging også må subsidieres, så er vi inne i en lite heldig dans.  

En ytterligere forskjell på Norgesbonus og Norgespris er at førstnevnte legger litt mer ansvar for eget liv og egne valg i folks hender. Om det er en fordel eller ulempe, kommer an på øynene som ser.