Undertegnende var innom forslaget i denne kommentaren i vinter.

Siden den tid har det blitt tydeligere at strøm(pris)krisen vil vare lenge, mest sannsynlig i mange år. Det er ikke noen kortvarig unntakstilstand vi står i. Det gjør at behovet for mer permanente ordninger er stort. Vannkraften kommer til å skape mye profitt i årene fremover. Også i mer normale tider vil det som oftest være stor ressursrente i den magasinerte vannkraften.

Det er ikke rimelig at staten uten videre forsyner seg med disse ekstrainntektene på forbrukernes bekostning. Dessuten er kraftsystemets legitimitet i befolkningen truet på grunn av de høye prisene. Det er derfor også sterke politiske argumenter for permanent å dele ut mer av overskuddet i vannkraften til de reelle eierne - nemlig oss alle.

Det aller meste av den «store» norske vannkraften er offentlig eid. Det er ingen som har «stjålet farsarven» slik Stein Arne Nistad hevder i et innlegg på NRK Ytring. Tvert imot er det fellesskapet som ved hjelp av ulike ordninger, både eierskap og skatt, sikres overskuddene vannkraften produserer. At folk føler seg ranet gjennom høye strømpriser rokker ikke ved dette faktumet. Staten, fylkene og kommunene er vinnerne når prisene er høye. Derfor er fordelingen av inntektene en nøkkel. Samtidig må energien produseres og brukes mest mulig effektivt.

I kronikken i BT viser Erling Moxnes hvordan makspris etter Rødts eller Fremskrittspartiets modell gir mest til dem som bruker mest. Husholdningene med høyest strømforbruk vil få størst del av ressursrenten, altså den ekstra profitten som oppstår når det er store forskjeller mellom produksjonskostnad og markedsverdi.

Utslagene i Erling Moxnes’ makspris-regnestykker er betydelige. Makspris er et tiltak med svært store fordelingsvirkninger. Det premierer overforbruk. Derfor bidrar makspris heller ikke til å løse det fundamentale problemet, nemlig misforholdet mellom tilbud og etterspørsel. Vi trenger tiltak som reduserer etterspørselen og øker tilbudet av strøm.

Makspris vil frata husholdningene incentiver til å spare strøm gjennom effektiviseringstiltak. De som har gjort slike tiltak og bruker lite strøm, vil få «straff». De som ikke har gjort slike tiltak, vil bli belønnet.

Moxnes’ modell premierer forbrukere som bruker lite og som har investert i effektiviseringstiltak. Den stimulerer de som bruker mye til å gjøre tiltak som reduserer strømforbruket. Forslaget har altså gode fordelingsvirkninger samtidig som det fremmer tiltak som øker effektiviteten – investeringer som gjør at man beholder eller bedrer komforten med mindre bruk av strøm.

Supplert med økt statlig støtte til energieffektivisering – særlig overfor husholdninger med lite kjøpekraft – vil dette kunne fungere veldig bra over tid.

En modell med flat støtte til alle vil trolig også være med på å motvirke den høyst forståelige misnøyen med de høye strømprisene.

Som Erling Moxnes konkluderer: «Mens makspris tilslører skjevfordeling og økte kostnader, er overføring av ressursrente det enkle og tydelige tiltaket demokratiet trenger for å unngå berettiget misnøye og konflikt».