Vi snakker med

Tomas Moe Skjølsvold er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU og leder for Norwegian Centre for Energy Transition Strategies (NTRANS).

En fersk rapport fra forskningssenteret NTRANS viser at vi ikke når nasjonale klimamål i 2050 uansett hvilke partier som skulle få gjennomslag for sin klimapolitikk. Den gode nyheten er at klimapolitikken er mye mindre polarisert enn mediene gir inntrykk av. Det bør skape rom for brede klimapolitiske allianser, mener senterleder og professor Tomas Moe Skjølsvold. Men rapporten synliggjør også det han kaller en «tverrpolitisk berøringsangst» for å gjennomføre tiltak som griper inn i folks hverdag.

<2°C: – Først av alt: I tillegg til å kartlegge klimapolitikken i dag, har dere sett på mulige konsekvenser av de ulike partienes politikk. Er det noen av dem som er i rute til å nå nasjonale klimamål i 2050?

Tomas Moe Skjølsvold: – Nei, ingen av partiene når 2050-målet om 90-95 prosent utslippskutt sammenlignet med 1990, selv om de skulle få fullt gjennomslag for sin politikk. Men vi må ta noen forbehold her. Vi har sett på energisystemet, og ikke f.eks. på utslipp fra kjøttproduksjon. Vi bruker en modell som representerer en forenklet versjon av virkeligheten, men jeg vil nok si at den hviler på realistiske forutsetninger. Jeg synes uansett det er interessant at selv i en slik enkel modell, der politikken har alle forutsetninger for å virke uten å møte for mange kompliserende faktorer, er det ingen av partiene som kommer i mål. Da gjør de det i alle fall ikke i den virkelige verden. Samtidig må vi ta høyde for at partiene kan komme med ny politikk som endrer forutsetningene.

– Hvem kommer nærmest?

– Det er Venstre, men det er «tight race», så man skal være forsiktig med å kåre en vinner. Nyanseforskjeller i partienes svar kan gi betydelige utslag. Det som er veldig tydelig, er at Frp kommer lengst unna. Det skyldes kombinasjonen av at de er mot elektrifisering av sokkelen, mot økning i CO₂-avgiften og generelt skeptisk til subsidier, noe som er utfordrende for lønnsomheten i nye teknologier.

Mindre polarisert enn ventet

– Hva er ellers verdt å merke seg om klimapolitikken i Norge?

– Et av de mest oppløftende funnene er at den er mindre polarisert enn mange tror. Det er ingen klimafornekterfløy på Stortinget; alle partiene er tydelige på at klimaendringer er en reell og menneskeskapt utfordring. Dermed burde det være mulig å bygge tverrpolitiske allianser og skape brede forlik av den typen som antagelig trengs for å takle samfunnsovergripende problemer.

– Hvor er det politisk enighet?

– Med unntak for Frp støtter alle partiene nasjonale klimamål mot 2030 og 2050. Frp er også de eneste som er mot at CO₂-avgiften skal økes fra 2030. Alle partiene går inn for at Norge fortsatt skal være med i EUs kvotemarked. Ellers er det tverrpolitisk enighet om å legge til rette for kraftkrevende industri, ny grønn industri og nye energiteknologier. Men her er det uenighet om teknologivalg og virkemidler, ikke minst om bruken av subsidier.

– Hvilke teknologier er det enighet og uenighet om å satse på i ny strømproduksjon?

– Alle er enige om å satse på solkraft på næringsbygg og boliger. Og alle unntatt Rødt er for havvind. Ellers går det et tydelig skille mellom partier som er villige til å akseptere nye naturinngrep på land, og MDG, SV og Rødt, som vil bevare mest mulig urørt natur.

Tverrpolitisk berøringsangst

– Er du overrasket over at klimapolitikken ikke er mer polarisert?

– Det jeg ble mest overrasket over, er at samtlige partier er enige i at folks forbruk bør ned. Alle partiene mener at man bør arbeide aktivt for dette, men ingen har utformet noen konkret politikk på området. Det står i sterk kontrast til den omstillingspolitikken som handler om teknologi, der partiene har tydelige ambisjoner.   

– Hvordan tolker du det?

– Vi har brukt begrepet «berøringsangst» i rapporten. Jeg tror det handler om at politikerne vegrer seg mot å gripe inn i folks hverdag. De frykter velgernes dom ved neste valg, og tør ikke tukle med parkeringsplassen din, huset ditt, bilen din og maten din. Dette er tema som fort kan bli identitetspolitikk, og det kvir politikerne seg for å gå inn i. Noen partier argumenterer riktignok med at høy CO₂-avgift vil være inngripende i folks hverdag, men jeg tror helt klart at det er rom for større og gjerne tverrpolitiske ambisjoner som har som siktemål å endre folks atferd. Annen forskning vi har gjort, viser at tiltak som griper inn i folks hverdag, har ganske stor støtte i befolkningen, så lenge de gjennomføres rettferdig.

Klassisk høyre/venstre-splitt

– Vi går fra enighet til uenighet. Hvor skiller partiene lag?

– Når det gjelder ny kraftproduksjon, ser vi skillelinjer som i stor grad følger den klassiske høyre/venstre-aksen i politikken. Det gjelder f.eks. ny vannkraft fra vernede vassdrag, der partiene på høyresiden og Sp åpner for utbygging. Venstresiden er restriktiv. Ser vi på kjernekraft, er Frp, KrF og delvis Høyre forkjempere.

– Hva er argumentene for og mot kjernekraft?

– Det er et interessant tema, for vi har en ganske høylytt fløy i offentligheten som er veldig positiv til kjernekraft, som har skapt inntrykk av at motstemmene er lite reflekterte og prinsipielt imot kjernekraft. Det stemmer rett og slett ikke, og vi fant ganske nøktern argumentasjon på begge sider. De som er imot kjernekraft, peker blant annet på usikkerhet knyttet til kostnader, teknologisk gjennomførbarhet og tilgang på kompetanse nasjonalt. Og så er de opptatt av tidshorisonten og tviler på at kjernekraft kan gi vesentlige bidrag til energimiksen innen 2050. I det perspektivet oppfattes kjernekraft som et blindspor.

– Hva med tilhengerne?

– Tilhengerne på høyresiden har tro på at de teknologiske utfordringene knyttet til kjernekraft kan løses raskere. Og så er de opptatt av at kjernekraft krever lite areal og dermed løser mange problemer knyttet til naturvern. Kjernekraft fremheves dessuten som en stabil energikilde som utfyller vind- og solkraft.

Oljepolitikken mer betent

– Frontene er steilere i oljepolitikken?

– Oljepolitikken er mer betent, noe som henger sammen med at oljen griper inn i hele diskusjonen om grunnlaget for velferdsstaten i Norge. Det er stor uenighet om videre leteaktivitet og om behovet for utfasing av oljenæringen. Rødt, SV og MDG ønsker å avvikle norsk olje- og gassproduksjon, resten vil lete etter mer olje. Ser vi på elektrifisering av sokkelen, er det også uenighet, men ikke langs de klassiske blokkene. Her er de klassiske styringspartiene Høyre og Ap for, sammen med Sp. Venstre og Frp er åpne for elektrifisering fra land, mens Rødt, SV, MDG og KrF er mot.

– Er det andre eksempler på at partier på motsatte fløyer inntar samme standpunkt?

– Ja, blant annet når det gjelder politikk som handler om Norges forhold til EU og Europa. For eksempel er både Rødt og Frp mot nye strømkabler til utlandet. Begge er også mot subsidier til havvind, selv om argumentene er ulike. Rødt er mot utbygging av havvind, mens Frp er mot subsidier.

Liten betydning for strømprisen

– Hvordan virker de ulike partienes politikk inn på den fremtidige strømprisen?

– Kort fortalt påvirkes strømprisen lite av politikken til det enkelte parti. Det har sammenheng med at effekten av partienes politikk begrenses av strukturelle forhold som tilknytningen til det europeiske kraftmarkedet.

– Hva med strømproduksjonen?

– Her er forskjellen mellom partiene relativt liten når det gjelder sannsynlig strømproduksjon i 2030 og i 2050. Høyres politikk vil gi størst kraftproduksjon i 2050, med 251 terawatt-timer (TWh). Med Rødts politikk havner vi på 166 TWh. Det skyldes blant annet at Rødt er imot både land- og havvind. Høyre er for begge deler, positiv til hybridkabler og mer åpen for subsidier enn f.eks. Frp er.