Karbonfangst og -lagring (CCS) er en omdiskutert teknologi, men den er en hjørnestein i mange klimascenarioer for å oppnå netto null utslipp innen 2050. Selv om teknologien har vært i bruk i flere tiår, står den overfor betydelige utfordringer, som høye kostnader, mangelfull infrastruktur og usikker politisk støtte.

Vi snakker med

Claire Curry er er leder for BloombergNEFs researchavdeling for teknologi og innovasjon.

English version? This is an abridged version of an interview in English. Click here for the English original version.

Hvordan skal CCS kunne skaleres for å nå globale klimamål? Hvilke sektorer og regioner vil være avgjørende? Og hva er hovedhindringene for at denne teknologien skal få gjennomslag? Vi spør Claire Curry, leder for research på teknologi og innovasjon i BloombergNEF. Hun mener CCS står overfor betydelige utfordringer, det samme med blått hydrogen.

– Uunnværlig for å nå netto null

<2°C: – Hvilken rolle vil CCS spille i netto null-scenarier, og er vi på rett spor?

Claire Curry: – Flere faktorer har gjort karbonfangst og -lagring (CCS) uunnværlig for å nå netto null utslipp. To viktige erkjennelser fra de siste årene: For det første at vi ikke har redusert utslippene raskt nok – særlig på grunn av kullkraft og kullbasert stålproduksjon i Asia, og billig naturgass i USA. Derfor vil fossile brensler fortsatt være en del av energimiksen i 2050. Og derfor blir CCS en nødvendig del av løsningen.

– Og den andre erkjennelsen?

– At alle andre alternativer for å redusere utslipp i industrien og for å produsere utslippsfri kraft døgnet rundt har sine utfordringer og møter sine barrierer. Biomasse kan brukes som en erstatning, men det finnes ikke nok til å dekke hele behovet. Hydrogen er fremdeles dyrt og vanskeligere å skalere enn forventet. Atomkraft møter betydelige politiske og teknologiske hindre.

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om karbonfangst og -lagring og karbonfjerning.

Les notatet her

Last ned pdf

Derfor har CCS, som var et stort håp for 10–15 år siden, kommet tilbake i søkelyset. Fordi vi begynner å gå tom for alternativer. Samtidig vet vi at karbonfangst faktisk kan fungere.

Utfordringen er at vi fortsatt er på et tidlig stadium med CCS. Vi tror det kan bli enklere å skalere CCS enn for eksempel hydrogen eller atomkraft, men dette er ikke bevist ennå. Problemer med høye kostnader, infrastruktur og politisk motstand kan føre til at CCS ikke lever opp til forventningene.

Så de to hovedårsakene til at CCS er tilbake i fokus er fortsatt bruk av fossile brensler og utfordringer med å skalere andre løsninger.

Asia vil lede an

– Hva betyr dette i tall?

– For å nå netto null innen 2050 på den mest kostnadseffektive måten viser BloombergNEFs New Energy Outlook-scenario at CCS må stå for 14 prosent av verdens utslippsreduksjoner i 2050. Dette er mindre enn noen forskere anslår, men det er fortsatt en betydelig andel, spesielt i Asia. Av de åtte gigatonnene med CO₂ som må fanges årlig, vil en stor del måtte komme fra asiatiske kraftverk. I Europa vil CCS spille en mindre rolle, men vi er enige med EUs vurdering om at det trengs omtrent 450 millioner tonn karbonfangst per år innen 2050.

– Så vi kan si at vi venter at Asia blir den viktigste driveren?

– Ja. Våre analyser går ut på å finne den billigste måten å nå netto null på. Kina, India og Sørøst-Asia bygger fortsatt mange kullkraftverk og kullbasert industri. Vi mener at å installere karbonfangst på disse anleggene er den mest kostnadseffektive måten å redusere utslippene på.

Å stenge disse anleggene tidlig og erstatte dem med fornybar kraft og lagring er dyrere og lite realistisk. Når det gjelder stålproduksjon, vil en betydelig del fortsatt kreve karbonfangst, fordi 70 prosent av verdens stålproduksjon skjer i Kina. Selv om Kinas industrialisering når toppen, vil kullbasert stålproduksjon fortsette i flere tiår.

Er Kina raske nok?

– Ser du tegn på at Kina tar i bruk CCS i stor skala?

– I industrien ser vi tiltak for å redusere utslippene fra stålverk. De har forbudt nye anlegg med mindre gamle anlegg stenges, og nye anlegg må møte strenge effektivitetskrav. Dette driver frem utviklingen av elektriske lysbueovner (EAF), som resirkulerer stål. Selv om dette ikke er CCS, er det en regulering som tvinger frem lavkarbonproduksjon i industrien.

Å avkarbonisere primær stålproduksjon er imidlertid fortsatt en utfordring. Mange kinesiske stålprodusenter har netto null-mål, og de mener CCS er mer praktisk enn hydrogen. Stålproduksjonen er nemlig hovedsakelig konsentrert i øst og sørøst, mens vindressursene for grønt hydrogen er i nordvest. Å transportere hydrogen over hele landet er dyrt. Da virker CCS mer realistisk.

– Noen hevder at Kina ikke tar i bruk CCS raskt nok. Hva tenker du?

– Kina har mye kull, men bygger også ut enorme mengder fornybar energi. I fjor installerte de mer solkraftkapasitet enn det USA noensinne har gjort. Kinas satsing på solenergi, batterier og elbiler har hatt en enorm global effekt på å redusere utslipp.

Kinas tilnærming er forretningsmessig; fornybar energi er nå den billigste måten å produsere ny kraft på og hjelper også med å forbedre luftkvaliteten. Selv om de fortsatt bygger kullkraftverk, er antallet nye anlegg i 2024 betydelig lavere enn for to år siden.

Kina vet hvordan man tar i bruk CCS, og både myndigheter og selskaper viser interesse for å skalere det opp. Jeg tror CCS vil få fotfeste i Kina, selv om tempoet kan diskuteres.

Oljebransjens forventninger om større avkastning til hinder

– Hva med blått hydrogen, hvilken rolle vil det spille, og hvordan påvirkes den rollen når prosjekter blir skrinlagt?

– Blått hydrogen er faktisk den vanligste anvendelsen av karbonfangst på de nye anleggene som er annonsert, spesielt i USA, der naturgass er billig. Selskaper som ExxonMobil og Air Products bygger store anlegg i Texas.

I Europa er det mindre aksept for blått hydrogen. EU anerkjenner det ikke som en lavkarbonløsning, og det begrenser markedet. Samtidig er grønt hydrogen dyrt, og derfor ønsker noen selskaper at blått hydrogen skal inkluderes.

Samtidig kanselleres mange prosjekter på grunn av lav etterspørsel. EU sikter mot 20 millioner tonn hydrogen innen 2030, men eksisterende politikk driver bare etterspørselen opp til åtte millioner tonn. Blått hydrogen teller foreløpig ikke mot disse målene, noe som gjør det vanskeligere.

Olje- og gasselskaper forventer avkastning på linje med tradisjonelle fossile prosjekter. Risikoen og avhengigheten av politisk støtte gjør blått hydrogen mindre attraktivt. Dette bidrar til nøling blant investorer og påvirker CCS-utrullingen som helhet.