I januar 2025 signerte president Donald Trump en ny presidentordre som trekker USA ut av Parisavtalen og stanser all amerikansk klimafinansiering.

Trumps politikk innebærer omfattende tilbakeslag for både internasjonalt samarbeid og nasjonale klimatiltak: Vindkraftprosjekter stanses, klimaforskning kuttes, og fossilindustrien gis prioritet. I tillegg har USA trukket seg fra sentrale internasjonale klimainitiativer, og motsetter seg reformer som skal styrke klimafinansiering til utviklingsland.

Vi snakker med

Guri Bang er professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric, ved NMBU

Dette kom rett før avtalens medlemsland skulle oppdatere sine nasjonale klimamål, fristen var februar 2025. Flere ventes riktignok å nå den nye fristen i september. Ytterst få statsledere har lekt offentlig med tanken på å følge USAs eksempel, men hva om noen av dem gjør alvor av det? I det hele tatt, hva slags ringvirkninger vil Trumps retrett fra Parisavtalen skape for klimadiplomatiet? Vi spør Guri Bang hva alt dette betyr, og hva vi kan vente oss fremover.

Energi og klima: – USA har jo trukket seg ut en gang tidligere, og det vi opplevde da – i alle fall i starten – var at lite endret seg. Hva er annerledes denne gangen?

Guri Bang: – Det er en litt annen situasjon nå sammenlignet med sist gang USA trakk seg ut. Forrige gang var Parisavtalen i en tidlig fase og medlemslandene hadde ikke kommet ordentlig i gang med implementeringen. Trump annonserte uttrekningen allerede i 2017, men den trådte først i kraft i november 2020 – dagen før valget, og Biden meldte USA inn igjen umiddelbart etter at han ble innsatt som president i januar 2021. Dermed ble konsekvensene begrenset.

Denne gangen trer uttrekningen i kraft etter ett år, det vil si fra januar 2026, noe som gjør at USA ikke vil ha forpliktelser til måloppnåelse eller klimafinansiering etter den tid. Den mest umiddelbare effekten av at USA forlater Parisavtalen er mindre tilgjengelig klimafinansiering. Under Biden økte klimafinansieringen dramatisk, fra rundt 1,8 milliarder dollar under Obama og Trump til over 10 milliarder dollar i 2024. Denne støtten ble fryst fra dagen Trump annonserte den nye uttrekningen. Dette kan få store konsekvenser for klimatiltak i utviklingsland som trenger støtte.

– Klimafinansieringen ble altså femdoblet under Biden?

– Ja, og nå kuttes dette helt under Trump. Dette rammer det grønne klimafondet som støtter fattige land med klimatiltak.

Annen Trump-politikk påvirker også

– For å sette dette i perspektiv, hvor stor er den samlede innsatsen fra alle land?

– Samlet målsetning vedtatt i 2015 var 100 milliarder dollar årlig fra alle medlemslandene i Parisavtalen. USAs bidrag på 10 milliarder i 2024 utgjorde derfor en stor andel. På klimatoppmøtet i 2024 ble målet økt til 300 milliarder per år, som skal nås innen 2035. Uten USAs bidrag blir dette vanskeligere å nå. Manglende måloppnåelse for klimafinansiering har alltid vært en kilde til konflikt mellom nord og sør, så USAs kutt kan føre til mer splittelse i klimaforhandlingene. Spørsmålet er om andre land vil fylle USAs rolle, noe som virker usikkert gitt økonomiske utfordringer globalt, inkludert handelskrigen Trump har startet.

– Det du sier er at også annen Trump-politikk, som det som har gitt oss handelskrigen, påvirker samarbeidet i Parisavtalen?

– Ja, absolutt. Handelskrigen kan føre til at land må prioritere annerledes. For eksempel ble Kina hardt rammet av tollsatsene, og det vil antakelig gjelde Europa også hvis tollsatsene blir iverksatt som annonsert. Toll påvirker global handel og dermed også investeringene i fornybar energi og teknologi. Når det blir dyrere å handle med slike varer, rammes også forsyningskjedene – både for teknologier knyttet til fornybar energi og for kritiske mineraler som trengs i energiomstillingen.

• Les også: – Parisavtalen virker fortsatt

Samtidig ser vi at Trump-administrasjonen griper inn nasjonalt for å svekke overgangen til fornybar energi. De stopper alle nye lisenser til vindkraft, og griper til og med inn i allerede igangsatte prosjekter – for eksempel Equinors havvind-prosjekt utenfor New York –til tross for store investeringer som allerede er gjort. Det virker som de systematisk forsøker å sette opp barrierer for fornybarsatsing, samtidig som de gir fossilindustrien flere fordeler. Trump erklærte for eksempel en «national energy emergency» på sin første dag som president, noe som gir fossilindustrien mulighet til å omgå normale byråkratiske prosedyrer og reguleringer og dermed komme raskere i gang med nye utvinningsprosjekter.

Frykter at flere følger Trumps eksempel

– Hva tror du blir de konkrete konsekvensene for klimaforhandlingene fremover? Kan andre land følge USAs eksempel, og blir det lettere å stille seg på bakbeina?

– Det er en reell fare, særlig i lys av fremveksten av høyrepopulisme globalt. I Argentina, for eksempel, har vi sett at det høyrepopulistiske regjeringspartiet er svært kritisk til klimapolitikk. I et forskningsprosjekt jeg deltar i (POPCLIM, ledet av Håkon Sælen ved CICERO) undersøker vi sammenhengen mellom høyrepopulisme og motstand mot klima i flere land. I de landene hvor høyrepopulistene har sterk støtte ser vi at de lar seg inspirere av MAGA-bevegelsen i USA.

Det er lite sannsynlig at f.eks. EU vil trekke seg ut av Parisavtalen, selv om høyrepopulister har fått makt i enkelte europeiske land. Men det kan potensielt kjøle ned EUs ambisjoner dersom høyrepopulistiske partier får stor innflytelse i mange europeiske land. Det kan svekke EUs vilje til å styrke klimamålene, og dermed også rollen som drivkraft i klimaforhandlingene.

Kina, derimot, har gitt noen signaler om at de vil forsøke å fylle lederskapsvakuumet – slik de til dels gjorde sist USA trakk seg ut. Kina har konsekvent utviklet sin klimapolitikk og har hatt en langsiktig satsing siden rundt 2015, særlig på teknologiutvikling. De er for eksempel blitt ledende innen elbiler og batteriteknologi, og de har tilgang på nødvendige råmaterialer. Selv om Kina fortsatt er verdens største utslippsnasjon og bruker mye kull, har de en langsiktig strategi mot netto nullutslipp innen 2060.

USA under Trump går motsatt vei: de satser på olje, gass og kull, og kutter i fornybarutviklingen. Det viser hvor ulik strategi de to største utslippslandene har. Det vil påvirke dynamikken i klimaforhandlingene, både ved at høyrepopulistiske land kan fristes til å følge etter USA, og ved at det svekker det samlede trykket i forhandlingsrundene.

I 2025 skal medlemslandene levere inn nye nasjonale klimamål – de såkalte NDCene – med frist i februar. Men nesten ingen har gjort det. Og i dagens situasjon, med geopolitisk uro, handelskrig, inflasjon og brutte forsyningskjeder, er det kanskje ikke ambisiøse klimamål som står øverst på prioriteringslisten. USAs uttrekk og den pågående handelskonflikten kan gjøre det enda vanskeligere.

Møter fortsatt motstand i byer og delstater

– Men kan det også snus? Altså, at vi mister en aktør som har vært kjent for å presse inn oljelobbyen og blokkere framgang. Og at det i stedet kan styrke fellesskapet blant de andre landene?

– Klimaforhandlingene kommer til å fortsette, og det vil fortsatt være en årlig COP. USA er fortsatt medlem av FNs klimakonvensjon, og vil derfor sannsynligvis være til stede, men ikke som en aktiv eller ledende aktør slik de var under Biden. Andre land vil fortsette samarbeidet uten USA, men det er klart det svekker effekten når verdens nest største utslipper ikke er med. Selv om andelen av verdens utslipp fra USA har gått ned til rundt 10–15 %, er de fortsatt en av verdens største økonomier.

Det finnes likevel en motreaksjon internt i USA, blant delstater, byer og bedrifter. Forrige gang USA trakk seg ut, dannet de US Climate Alliance og skrev under på erklæringen «We Are Still In». Disse initiativene fortsatte klimaarbeidet på lokalt nivå, og Biden-administrasjonen bygget videre på det da de tok over. Kanskje får vi se noe lignende nå også.

Jeg tror ikke alle amerikanske selskaper vil skrote sine klimamål. Men samtidig setter Trump-administrasjonen nå opp enda større barrierer for utviklingen av fornybar teknologi, elbiler, vindkraft og batterier. Det vil gjøre overgangen vanskeligere.

Denne gangen har han en plan

– Det virker som denne gangen er mer planlagt enn forrige gang. At de har lært og nå går mer systematisk til verks?

– Ja, det er veldig grundig. Det har kommet en enorm mengde presidentordrer, som du skrev, det flommer over. Men disse iverksettes ikke umiddelbart – de skal gjennom lange prosesser som tar tid. Reguleringer skal utvikles, sendes på høring, og det kommer søksmål. Alle Trumps politikkforslag skal sannsynligvis gjennom rettsapparatet. Mange av disse tiltakene blir stående på vent i ett til to år før noe faktisk skjer.

– Siste spørsmål: I hvilken grad har klimasamarbeidet vært en del av USAs soft power? Og kan denne politikken undergrave USAs hegemoni?

– Det er vanskelig å svare helt klart, men ja, jeg tror det. Trump-administrasjonen mister mye goodwill ved å angripe allierte med tollsatser og trekke seg fra internasjonalt samarbeid. Mange ønsker fortsatt USA som en viktig medspiller, og det å trekke seg ut gjør at andre kanskje fyller den rollen. EU ønsker kanskje å utnytte muligheten, og sannsynligvis Kina også.

Trump svekker USAs renommé og innflytelse globalt, det fører USA bakover. Der EU og Kina har langsiktige strategier for en grønn økonomi, går USA i motsatt retning – de holder fast ved fossil energi.