Klimarettferdighet handler ofte om forskjellen mellom rike og fattige land: Rike land har stått for mesteparten av utslippene, mens fattige land rammes hardest av klimaendringene. Derfor blir gjerne rike land tillagt et særlig ansvar for både utslippskutt og støtte til klimatilpasning.

Vi snakker med

Thea Gregersen er forsker ved NORCE og tilknyttet Senter for klima og energiomstilling (CET) ved Universitetet i Bergen

Her finner du studien: Gregersen, T., Helliesen, M. S., & Jagers, S. C. (2025). “The Poor Are Hit the Hardest”—Norwegians’ Perceptions of Climate (In) Justice. Scandinavian Political Studies, 48(2), e70002.
https://doi.org/10.1111/1467-9477.70002

Men klimarettferdighet kan også handle om hvordan klimapolitikken rammer innenfor grensene av et land – og hvem den rammer. Selv i rike land kan noen grupper bære uforholdsmessig store byrder. Det kan oppleves urettferdig uansett hvor gode hensiktene er. Og nettopp opplevd rettferdighet, eller mangel på den, er avgjørende for om folk støtter klimapolitikk eller ikke.

Så hva skjer når vi spør nordmenn hva de synes er urettferdig med klimaendringene? Hvem trekker de frem – og hva sier det om hvordan vi forstår rettferdighet i klimapolitikken? Det har deltakerne i Norsk medborgerpanel svart på, og forskere har gått gjennom svarene. Vi spør en av dem, klimapsykolog Thea Gregersen, hva de fikk ut av dem.

Energi og klima: – Hva var utgangspunktet for studien?

Thea Gregersen: – Vi var interessert i hva nordmenn tenker kan være urettferdig med klimaendringene. Vi vet fra tidligere forskning at folk flest ikke nødvendigvis har kjennskap til begrepet klimarettferdighet, men det betyr ikke at de ikke forstår sammenhengen mellom klima og rettferdighet.

Studien vår undersøker hvordan folk i vestlige, utdannede, industrialiserte, rike og demokratiske land – altså det vi kaller WEIRD-land – oppfatter klimarettferdighet. Det er viktig, for hvordan vi i Norge tenker om rettferdighet kan påvirke både støtte til nasjonal og internasjonal klimapolitikk og vår vilje til å endre adferd. Og vi vet jo at det er rike og oljeproduserende land som Norge, relativt velstående befolkningsgrupper, og eldre generasjoner som historisk sett har bidratt mest til klimagassutslipp. Både gjennom forbruk, investeringer og politiske beslutninger. Samtidig er det ofte lavinntektsland, spesielt sårbare befolkningsgrupper og unge og fremtidige generasjoner som bærer de største konsekvensene.

Opptatt av urettferdig fordeling av byrder og goder

– Så hva fant dere ut?

– For det første ser vi at nordmenn er svært bevisste på at det finnes en kobling mellom klima og rettferdighet. Nesten alle respondentene våre hadde en mening om temaet, selv om de kanskje ikke bruker forskernes begreper.

For det andre peker de aller fleste på fordelingsrettferdighet – altså at goder og byrder er urettferdig fordelt. Det kommer særlig frem i svarene om forholdet mellom fattige og rike land, men også innad i Norge, der noen mener at enkelte grupper rammes urettferdig hardt av klimatiltak.

De fleste ser på fattige grupper og fattige land som de største ofrene. De peker på at Norge og andre rike land har et ansvar, både fordi vi historisk sett har bidratt mest til problemet, og fordi vi har ressurser til å gjøre noe med det.

Et slikt perspektiv kan ha to mulige effekter. Det kan skape ansvarsfølelse og øke støtten til klimapolitikk som hjelper de mest utsatte. Eller det kan reflektere psykologisk distanse – at nordmenn tenker at klimaendringene først og fremst rammer land og befolkningsgrupper som er langt unna oss selv og dermed ikke føler et like sterkt personlig engasjement.

Offer, overgriper, observatør eller profitør?

– Men det er også noen som svarer at de synes klimapolitikken rammer urettferdig innad i Norge?

– Ja, og det er et viktig funn. En del av svarene fokuserer på urettferdigheten som finnes innad i Norge, og spesielt at visse klimatiltak oppleves urettferdige. De mest nevnte eksemplene er utbygging av vindkraft, høye strømpriser, restriksjoner på bilbruk og økte skatter og avgifter.

Her ser vi at man kan ha ulike perspektiv på hva som en urettferdig ved klimaendringene. Det kan, for eksempel, både handle om internasjonal og nasjonal fordeling av byrder og goder.  

Dette er interessant fordi det viser at vi kan befinne oss i flere roller samtidig. Når det kommer til urettferdighet kan vi skille mellom

• de som er offer for urettferdigheten,
• de som står for urettferdigheten, altså overgriperen, for å bruke et litt ekstremt ord,
• de som observerer urettferdigheten og
• de som vinner på urettferdigheten.

I et internasjonalt perspektiv refererer de fleste til Norge og andre I-land som ansvarlige for å skape eller opprettholde urettferdigheten. Og trekker frem at vi har tjent på å bidra til klimaendringene, gjennom forbruk og olje. For eksempel skriver noen at det er urettferdig at «fattige land må betale prisen for vår overflod».  Likevel finnes det jo også enkelte grupper innad i Norge som rammes uforholdsmessig hardt av klimapolitikken og klimaendringene. Og noen fokuserer altså på dette i svarene sine.

– Var det noe dere fant som overrasket dere?

– Ja, vi så for eksempel at det var relativt få som trakk frem fremtidige generasjoner og urfolk i svarene sine. Dette er to grupper som det har vært fokusert på mye de siste årene, både i forskningen og blant aktivister.

Et annet interessant funn var at et mindretall faktisk oppfatter landet Norge, eller nordmenn generelt, som et offer for klimaurettferdighet. De mener for eksempel at det er urettferdig at Norge, som et lite land, skal bære en stor del av byrden, mens større og mer tettbefolkede land ikke gjør mer. Typisk skriver de ting som «Norge kan ikke redde verden alene» eller «Norge må gjøre mye mens større land ikke gjør noe».

Unge og byfolk skiller seg ut

– Hvilken rolle spiller faktorer som bosted, utdanning og inntekt for hva folk opplever som urettferdig?

– Vi fant noen interessante forskjeller der. Unge nevnte oftere fordeling mellom fattige og rike. Noe som kanskje reflekterer at sosial ulikhet har fått økt oppmerksomhet blant yngre generasjoner.

Vi så også en forskjell mellom by og land. Folk i byene nevnte oftere internasjonal rettferdighet og globale forskjeller. Dette stemmer godt med forskning fra statsvitenskap, som viser at urbane befolkninger ofte har et mer internasjonalt perspektiv. Utenfor storbyene er fokuset ofte mer på lokale utfordringer. Dermed ser vi også at klimapolitikk som rammer lokalt, oftere nevnes som urettferdig.

– Hva med politisk orientering?

– Det var kanskje ikke så overraskende der vi fant det tydeligste skillet. Venstreorienterte var mer opptatt av global fordeling og fattige versus rike, mens de på høyresiden oftere trakk frem klimapolitikk som urettferdig. Høyreorienterte nevnte også oftere at Norge tar et urettferdig stort ansvar internasjonalt.  

Dette viser at ulike grupper tolker klimarettferdighet litt forskjellig. Når vi snakker om urettferdighet knyttet til klima, er det ikke gitt at vi snakker om det samme. Noen tenker først og fremst på hvem som rammes av klimaendringer globalt, mens andre umiddelbart tenker på hvordan tiltakene påvirker ulike grupper i Norge, eller dem selv.

Ikke monopol for venstresiden

– Før var fordelingspolitikk mer knyttet til venstresiden. Er vi nå i en situasjon der venstresiden er opptatt av global fordeling, mens høyresiden først og fremst er opptatt av hvordan klimapolitikken slår ut lokalt?

– I dag er det bred enighet i norsk politikk om at klimaendringer skjer og er et problem. Uenigheten ligger i hvilke tiltak som skal innføres, hvem som skal ta ansvar, og hvordan byrdene skal fordeles. Da er nok tankene om dette, og prioriteringene, ganske ulike mellom de forskjellige politiske partiene.

– Litt for metodenerder til slutt: Dere valgte en åpen tilnærming og ba folk fritt beskrive hva de mener er urettferdig ved klimaendringene. Hva tjente dere på det, tenker du?

– Tidligere studier har ofte stilt spørsmål som: Hvem rammes urettferdig av klimaendringer? Etterfulgt av en rekke svaralternativer. Da er folk gjerne enige i at en rekke grupper rammes urettferdig hardt, som «unge», «urbefolkning» og «fattige». Vi ville vite hva folk assosierer spontant med klima og urettferdighet, om folk anerkjenner en kobling, uten at vi legger føringer for hvordan de skal svare.

Når de ikke får svare ut fra en forhåndsdefinert liste, men må formulere sitt eget svar, gir det et bedre innblikk i hva de faktisk oppfatter som spesielt relevant. Vi synes det var et godt startpunkt for å forstå hvordan folk intuitivt tenker om klimarettferdighet.