Det går tregt i energiomstillingen i Norge. Det varslede kraftunderskuddet er forsinket, melder NVE. Årsaken er blant annet at mange grønne prosjekter er nedskalert, lagt bort eller lagt på is. Det bygges samtidig svært lite ny kraft. Norge har et mål på 8 TWh solenergi i 2030, som vi ikke ligger an til å nå.

Og nå rammes også fornybarindustrien globalt av uroen i finansmarkedene verden over. Årsaken er den uforutsigbare tollpolitikken til USA, som har gitt ustabilitet i aksjemarkedene verden over, og ført til handelskrig mellom USA og verdenslederen innen solenergi, Kina.

Hvordan vil verdikjedene i solindustrien påvirkes fremover? Hvordan var egentlig tilstanden for den globale solindustrien da tolldramaet startet, og hva skjer nå? Vi spør en av Norges fremste eksperter på solenergi, Erik Stensrud Marstein ved IFE.

Erik Stensrud Marstein: – Fjoråret ble nok et rekordår for solbransjen. Vi venter på flere rapporter, men de vi hittil har sett, indikerer at det ble installert rundt 600 gigawatt solkraft i fjor. Det er et solid byks fra året før, og tilsvarer at man installerer 15 ganger Norges totale kraftforsyning på ett år. Det er jo helt vilt!

En svært stor andel av solkraftverkene er lånefinansiert, og både investeringsvilje og påfølgende lønnsomhet er avhengig av rentenivå og kapitalkostnader. En sentral diskusjon akkurat nå er derfor hva kapitalkostnaden blir fremover. Skal renten opp eller ned på grunn av det pågående kaoset? Og hvor lenge vil usikkerheten rundt dette råde? Fornybarinvesteringer er ekstremt følsomme for renteutviklingen, så dette er en svært viktig faktor.

Lars Ursin: – Hva skjer med verdikjedene i dette kaoset?

– Dette er et veldig godt spørsmål. Solbransjen har lange verdikjeder som igjen lener seg på andre verdikjeder. Plutselig kan jo en leverandør du nesten ikke visste du lente deg på, havne i solid trøbbel i dette kaoset. Det er imidlertid ikke gitt at dette skjer. For det første er en svært liten del av produksjonen i verdikjeden for solcellepaneler å finne i USA – fabrikkene langs verdikjeden ligger jo stort sett i Kina. Til tross for at USA har spilt en beskjeden rolle som produsent er de større når det gjelder installasjonstakt. De importerer mye. Hva som skjer med denne importen fremover, er jo vanskelig å si.

– Hva med Inflation Reduction Act, eller IRA, USAs støttepakke for klima og industri?

– IRA gjorde investeringer i USA attraktive, og flere fabrikker har jo blitt planlagt der. Hvordan dette kaoset påvirker dette bildet, er usikkert. Får vi en langsiktig situasjon som er gunstig for investeringer i USA eller ei? Er det som skjer nå bare et kortsiktig spill? Det må jo være vanskelig å investere i ny produksjon i USA akkurat nå: få vet hvordan verden ser ut til sommeren.

– Spenningen ligger i kapitalkostnadene

– Men handelskrig påvirker jo finansmarkedene, renten, låne- og betalingsevnen – det globale finansmarkedet er litt forsiktig sagt preget av usikkerhet om dagen. Og det kan vel i neste omgang påvirke investeringsbeslutninger. Hvordan kan dette påvirke nye solenergiprosjekter, for eksempel i Europa?

– Jeg er ikke økonom – jeg er en enkel solcelleteknolog – så dette kan jeg jo lite om i utgangspunktet. Andre er bedre egnet til å svare på det mange lurer på, altså hvordan dette vil slå ut. Men det som er sikkert, er at mye av spenningen ligger i kapitalkostnadene, både på kort og lang sikt. De som allerede satt på gjerdet med investeringsbeslutninger, har enda flere grunner til å nøle nå. Samtidig ser det foreløpig ut til at det er lite som tyder på at EU viker fra sin politikk med det første. Det er fortsatt krig i Europa, og det er skapt et behov for energisikkerhet.

En annen viktig faktor er utviklingen i olje- og gasspriser fremover, og prisene for kull. Til tross for at vi ser at sol- og vindkraft kan slå ut kullkraft på pris selv der hvor kullanleggene er nedbetalt i flere markeder, vil billig gass og kull påvirke endringstakten.

– Holder ikke å si at vi skalsatse

– Sist gang USA under Trump innførte toll som rammet kinesisk solindustri, flyttet Kina noe produksjon til andre land i Sørøst-Asia. Kan vi forvente noe lignende nå?

– Vi ser allerede at det bygges opp større kapasitet utenfor Kina, dette er altså allerede i gang. I den sammenhengen blir det interessant å se hva Europa klarer å få til i stor skala. Europa har fortsatt store ambisjoner og planer for sol. Vi bygger jo 60 gigawatt i året bare her og ønsker å få på plass egne verdikjeder for produksjon.

Utfordringen knyttet til produksjon av for eksempel solcellepaneler og batterier i dag er at det grønne skiftet allerede er i enormt stor fart. Vi brukte anslagsvis 5000 milliarder kroner globalt på solkraftverk i fjor. Det er mye penger! Det holder ikke å si at man skal satse – man må faktisk gjøre det også. Det holder heller ikke å bare bygge – driftsfasen vil også være kostbar. Vi må forvente at de store fabrikkene vi planlegger å bygge, vil driftes med tap de første årene. Det vil ta tid før man når kostnadsnivået til Kina, som har ledende teknologi, skala og erfaring. Derfor trengs det en plan, investeringsstøtte og risikoreduserende virkemidler.

EU kjenner nok nå et sterkere press enn på lenge for å få kontroll på verdikjedene. Det er ikke bare Kina vi er usikre på – USA er plutselig heller ikke en like trygg og stabil partner som vi trodde. Samtidig, og som sagt: USA er jo ikke det største markedet. Har du tilgang til resten av verden, tåler du at amerikanerne ikke kjøper solcellepaneler.

Marshallplan for sol?

– Er det nå vi og EU burde innføre en slags europeisk Marshall-plan for grønn teknologi – for å bygge egne verdikjeder og sikre energiuavhengighet?

– Det burde vi sikkert ha gjort for lenge siden. Klima burde vært topp prioritet, den viktigste politiske saken av alle. Men hver nye krise skyver temaet nedover på dagsordenen. Folk er bekymret for veldig mye akkurat nå, og klimaendringene og konsekvensene for verden mot og forbi 2050 blir for abstrakt og havner langt nede på listen over bekymringer. Se på meningsmålingene for tiden: både Venstre og MDG, som er tydelige klimapartier, havner under sperregrensen, mens de store partiene ser ut til å være trygge havner i usikre tider.

– Og så var Kjetil Lund i NVE ute med oppdaterte NVE-prognoser. Der de venter at kraftoverskudd vil falle, men ikke så raskt som tidligere antatt. Mye fordi grønne prosjekter som hydrogen og batterifabrikker skrotes. Men vi når heller ikke solenergimålene for 2030. Hva kan vi gjøre for å snu dette?

– Jeg tolker det slik: At vi ikke får et kraftig underskudd, er egentlig dårlige nyheter. Det betyr at vi ikke har lykkes med å bygge ny næring vi ønsket oss. Det har ikke kommet aktører som trenger kraften. Vi står mer eller mindre stille. Norsk næringspolitikk har ikke vært effektiv nok når det kommer til å bygge ny produksjonsindustri rettet mot det grønne skiftet. Både sol- og batteriindustrien har vokst enormt – bare ikke i Norge og Europa. Det burde få noen varsellamper til å blinke.