Uten tiltak vil vi trolig nå om lag 4 graders oppvarming ved 2100 (i forhold til førindustriell tid). En videreføring av de frivillige forpliktelsene etter 2030 på samme nivå vil gi oss noe lavere temperaturøkning, mens en videreføring av tiltak slik at utslippene holdes konstant etter 2030 ser ut til å gi 50 prosent sjanse for en global oppvarming på ca 2,7 grader. Da er det jo fortsatt en relativt stor sjanse for at det kan bli mer enn 2,7 grader.

Bare en sterk nedgang i utslippene, med start helst umiddelbart og i det minste i god tid før 2030, kan gi en retning som har en mulighet til å begrense oppvarmingen til 2 grader.

I FNs klimapanels (IPCC) 2-graders-scenarier ligger det inne at vi må ha negative utslipp i siste halvdel av århundret. Med andre ord at vi gjennom teknologier som bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) eller andre til nå ikke kjente teknologier kan re-absorbere CO₂ fra atmosfæren. Et slikt scenario krever både teknologisk utvikling og en så høy global karbonpris at det blir lønnsomt.

IPCCs karbonbudsjett basert på gjennomsnittet av klimamodellene viser at vi har ca. 300Gt karbon igjen å slippe ut for å nå togradersmålet. Men i gjennomsnittet av modellene ligger det store usikkerheter. IPCCs vurdering av karbonbudsjettet angir en 50 prosent sjanse for å holde oss under 2 grader om vi følger karbonbudsjettet. Om modellenes følsomhet til klimagassene er høyere enn det viser seg å være i naturen, vil vi ha et noe større budsjett, og noe bedre tid. Klimafølsomheten er fortsatt usikker, og denne usikkerheten bør ikke være noe påskudd til å senke ambisjonsivået. Det er viktig å minimere risiko og holde seg på den sikre siden ved stor usikkerhet.

1,5 grader: Bortimot umulig uten negative utslipp

I forhold til å nå 1,5 grader, er det nesten ikke noe igjen å slippe ut i karbonbudsjettet. Anslag viser at det er ca 100Gt igjen i karbonbudsjettet for en 50 prosent mulighet for å begrense økningen til 1,5 grader. Selv om vi stoppet alle utslipp i dag, vil temperaturen fortsette å øke med anslagsvis 0,5 grader på grunn av de trege prosessene i jordens klimasystem. 1,5 grader er bortimot umulig uten negative utslipp, selv med en noe lavere reell klimafølsomhet enn i modellene.

Vi har en mulighet til å akselerere utslippsreduksjoner ved raskt å bli kvitt utslipp fra andre klimagasser som metan og oppvarmende partikler som sot. I et togradersperspektiv bidrar disse med ca 25 prosent av oppvarmingen. Om man raskt tar hånd om disse, kjøper vi noe tid med å få kontroll på CO₂-utslippene. De er mye vanskeligere å håndtere fordi CO₂ har så lang oppholdstid i atmosfæren og er den viktigste driveren.

Men det det er viktig å advare om at kutt i andre klimagasser ikke må bli en sovepute. Bare massive kutt i CO₂-utslippene vil føre oss til de langsiktige målene. Også en rask stans i avskoging vil kunne gi raske effekter på CO₂-utslipp.

Haster med mer ambisiøse tiltak

Vi har altså igjen ca 30 år med utslipp på dagens nivå før karbonbudsjettet er brukt opp for togradersmålet og 5-10 år for et mål på 1,5 graders oppvarming. Ved midten av århundret, kun 35 år fra nå, bør man komme langt ned mot nullutslipp. Vi har fått en avtale som sier at dette er de langsiktige målene, og som inneholder mekanismer for raskt å få ned utslippene, om de tas i bruk.

Selv 2 graders oppvarming gir store endringer i jordens klima, og vil høyst sannsynlig føre til flere meters havstigning de neste noen hundre år, i tillegg til store utfordringer med tørke, ekstremnedbør, svekket matproduskjon og store tilpasningskostnader.

Å komme så langt under 2 grader som mulig, er den beste forsikring verden kan tegne. Alt dette understreker at det haster med å iverksette langt mer ambisiøse tiltak enn de som ligger i de frivillige forpliktelsene. Både næringslivet og myndighetene har nå ansvar for at det ikke blir med Paris, men at Paris er en start som fører til langt mer.

For Norge må det være sentralt å vise at det er mulig å realisere et nullutslippssamfunn med høy velferd og gode levekår. Dette setter press på at man nå må ta et reelt tak i de høye norske utslippene som gjør at vi i vårt land er blant dem som har høyest utslipp pr. innbygger.