Miljøhensynene utfordrer også synet på hvem som skal kunne ha rettigheter og være rettssubjekt. Vi har flere ordninger som indirekte gjør det mulig å reise krav på vegne av ufødte generasjoner, naturen og miljøet. Blant annet anerkjenner vi at frivillige organisasjoner fremmer slike krav. Men vi har ennå ikke tatt skrittet ut og anerkjent at ufødte og naturen selv kan ha rettigheter på linje med personer og organisasjoner. For mange fremstår dette som en rent ut absurd tanke. I det perspektivet kan det være grunn til å minne om at vår rettsorden gjennomgikk en lignende revolusjon i renessansen da man anerkjente aksjeselskapet som rettssubjekt. Dette la grunnen for muligheten for å reise kapital til risikofylte prosjekter, og mange mener at denne juridiske revolusjonen la grunnen for Europas økonomiske og politiske dominans i århundredene som fulgte. Kanskje er en tilsvarende revolusjon nødvendig nå for å legge grunnen for en fortsatt utvikling av vår sivilisasjon. Det er bare gjennom å erkjenne at miljøet selv, og de ufødte generasjoner, kan være innehavere av rettigheter at vi kan etablere de institusjonene som er nødvendige for å sikre at deres interesser blir varetatt på en tilstrekkelig måte i politiske og juridiske beslutningsprosesser.

En viktig begrensning i rettens effektivitet når det gjelder å fremme bærekraftighet er at rettsplikter handler om å tilordne ansvar for overtredelse av vel definerte handlingsregler. Skal samfunnet klare å oppfylle ambisjonene i FNs bærekraftsmål kreves det imidlertid langt mer enn lovkonform atferd. Alle, også de som ikke direkte er gjenstand for rettsplikter må bidra, og alle må strekke seg lengre enn til bare å unngå lovbrudd. Utenriksminister Børge Brende har uttalt at det «vil kreve en enorm innsats, der absolutt alle – rike og fattige land, FN, bankene, privat sektor og sivilsamfunnet – drar i samme retning». Dette krever også nytenkning i jussen, blant annet i hvordan vi ser på rollen til juridiske personer som aksjeselskaper og finansinstitusjoner. Reglene om deres oppgaver og ansvar må gjenspeile deres samfunnsmessige rolle, og det må være mulig å stille krav til enheter i et konsern, en leverandørkjede eller finansieringskjede som gjør at ansvaret for å handle samsvarer med de reelle økonomiske interessene i virksomheten.

Rettsliggjøring og handlingslammelse

En fjerde utfordring har vi i forholdet mellom domstolene og de øvrige statsmaktene. Det klassiske bildet er at ansvaret for politikken ligger hos den lovgivende og utøvende makt, mens domstolene avgjør tvister om bevis og rettsspørsmål. Dette bildet er utfordret i betydelig grad i den senere tiden gjennom globaliseringen og rettsliggjøringen av grunnleggende rettigheter. Miljøspørsmål, og særlig klimautviklingen bringer en ny dimensjon til dette. Samtidig som den vitenskapelige innsikten i disse spørsmålene øker, ser vi en vedvarende handlingslammelse i politiske organer både nasjonalt og internasjonalt. Våre nasjonale myndigheter vedtar mål, men viker tilbake fra å vedta tiltak som kan oppfylle disse målene. I internasjonale organer er det store problemer med bare å vedta mål som samler internasjonal enighet.

I flere land kommer krav om at domstolene må pålegge politikerne å handle for å oppfylle de målene som er vedtatt. En domstol i Nederland påla i fjor myndighetene å vedta tiltak som reduserer klimautslippene med 25 prosent i 2020 i forhold til i 1990. En domstol i Pakistan påla myndighetene å etablere et samarbeidsorgan mellom myndighetene for å utarbeide en plan for reduksjon av klimautslipp. En domstol i USA har åpnet for et søksmål på vegne av ufødte generasjoner om å pålegge de føderale myndighetene om vedta konkrete tiltak for å snu utviklingen.

Det er ikke noe nytt at det er uenighet om hvilken politikk våre myndigheter bør vedta. Det nye her er at handlingslammelsen er universelt utbredt, samtidig som det er stor grad av enighet i fagmiljøer verden over om at handling er påkrevd. Det kan tyde på at miljøtrusselen er av en slik karakter at de institusjonene vi har i dag, både i demokratiske og i andre land, ikke er egnet til å håndtere de utfordringer som overforbruket av klodens ressurser representerer. Selv om det angår oss alle, angår det hver enkelt på en så avledet og abstrakt måte at det er liten politisk gevinst å hente på å treffe de rasjonelle valgene.

Foreløpig har nok slike søksmål små sjanser for å nå frem i de høyere instansene. Men de er eksempler på at tanken om at miljøet stiller særlige og nye krav til rettens rolle vinner gehør også hos dommere og i juridiske kretser.

Klimasøksmålet reiser viktig debatt

Svarene på hvordan de rettslige institusjonene må utvikles for å møte slike utfordringer som jeg har skissert her er ikke opplagte. Det er vanskelige spørsmål, som berører viktige sider av forholdet mellom politiske organer, markedet og juridiske organer. Våre tilvante forestillinger og ryggmargsreflekser blir utfordret. Det som er sikkert er at spørsmålene er for viktige til å bli avfeiet bare fordi de utfordrer det vi opplever som selvsagte grunnsetninger. Skal vi kunne komme frem til gode svar trengs grundig anayse og debatt både i forskjellige fagmiljøer og i den alminnelige samfunnsdebatten. Klimasøksmålet fra Greenpeace og Natur og Ungdom reiser denne debatten. Det er derfor stor grunn til å ønske det velkommen.