Det var brutalt å våkne til nyhetene sist mandag morgen. Beskjeden fra FNs klimapanel var krystallklar: Om det skal være levelig på kloden i framtiden, må vi alle endre adferd. Ordet «Alle» satte seg fast i hodet mitt. For alle innbefatter jo meg også! Hva må jeg gjøre?

Hva
kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?

Litt
grubling på morgenkvisten førte til følgende utbasunering på
Facebook, vel vitende om at jeg selv stilte meg lagelig til for hogg
og at det nok ville bli debatt:

«Etter
å ha hørt siste nytt fra FNs klimapanel tenker jeg at den dårligste
grunnen til å fly er shopping i en storby. Så i den grad jeg har
gjort det før, heretter vil det ikke skje.»

Det
raste inn med kommentarer og likes. Debatten på Facebook-profilen
min pågår fortsatt, fire dager etterpå. Mange gode innlegg,
heldigvis ingen sjikanerende tekster med usaklige adjektiver og
skjellsord.

Debatten
er vrien, særlig for en som ikke trives med å moralisere mot andre.
Like fullt: Den
indre diskusjonen mange med klimaangst har følt på,
er til tider plagsom. Men det må da finnes måter å ta et personlig
ansvar for klimatrusselen på uten å gå til ytterpunktene?

Må
det være sånn at vi som tror på menneskeskapte klimaendringer
alltid skal spise vegetarmat og stort sett sykle omkring i gamle
klær? Og hvis ikke: Er
det greit å gi blaffen, det nytter ikke likevel, og samtidig farte
uhemmet rundt i verden med fly, bil, båt og ha et ubegrenset
materielt forbruk? Det må da finnes en gylden middelvei?

Men
først: Jeg
mener at de viktigste grepene må gjøres av dem med makt;
politikere, næringslivsledere og kapitaleiere. Det handler om
internasjonale forpliktende avtaler, klimakvoter, alternative
energikilder til særlig kull og olje, bevaring
av regnskog, CO₂-fangst og avgifter på utslipp av klimagasser.

Dernest
bør hver og en av oss gjøre noe, men hva og på hvilken måte? Den
store frustrasjonen ligger i at det ikke finnes en oppskrift som
passer alle. Vi setter svært ulike økologiske fotavtrykk igjen
etter oss.
Noe
er lett å gjøre annerledes,
annet
ikke.

Bor
man i en byleilighet, har ikke bil, kjøper moderat med klær, spiser
mindre kjøtt enn gjennomsnittet, men flyr mye og langt, er det lett
å kutte ut det private CO₂-utslippet. Men det kan være trasig, for
han som elsker fotballturer til England, skiferier i Alpene og å
utforske spennende land i Asia. Og er det påkrevd?

Bor
man i en litt eldre enebolig i distrikts-Norge med oljefyr, kjører
bil til og fra jobb siden bussruta er lagt ned, shopper minimalt og
foretrekker å dra på fjellhytta med solcellepanel i hjemtraktene
hver eneste ferie, er det vanskelig å kutte det personlige
CO₂-utslippet. Og hun blir temmelig sikkert provosert av maset om å
bli mer miljøbevisst når handlingsrommet er så lite. Kan hun og
bør hun endre livsstil?

Kanskje
vi kan bruke verktøy fra økonomi-faget for å løse dette
dilemmaet? Da jeg studerte i Nederland i 1991,
diskuterte vi om en personlig klimakonto var mulig. De praktiske
utfordringene med å innføre det for alle,
er åpenbare. Men det kan hende en slik metode vil løse det moralske
dilemmaet, om ikke annet.

Ideen
er enkel: Vi
bruker vår personlige økonomi som mal. Alle har en viss inntekt i
måneden, den skal dekke de utgiftene man har. Bruker man for mye,
blir det trøbbel med kreditorene. Er banken profesjonell,
får
man hjelp til å rydde opp, kutte forbruket og sette opp et budsjett.
Er man skikkelig ute å kjøre, banker til og med Luksusfellen på
døra og lager TV-underholdning av det.

Tilsvarende
kan hver og en av oss få en CO₂-kvote. Bruk den som du vil,
slik
du bruker de pengene som du har som du
vil.
Vil du fråtse i klær og sko, gjør det, man da ryker trolig
ferieturen til New York det året. Vil du dra på safari i Afrika,
må du reise kollektivt til jobb denne høsten. Bare på den måten
vil CO₂-budsjettet ditt gå i hop. Du får i utgangspunktet ikke lov
til å bruke mer enn kvoten.

Men
hva om livet ikke blir som planlagt? Du flytter til utlandet en
periode og familien er igjen hjemme,
og dere må reise mer enn vanlig for å besøke hverandre. Eller du
bytter jobb og reiseveien blir umulig uten å bruke en sterk
bensinbil som tåler hardt vintervær og glatt vinterføre.
Klimakvoten ryker. Hva gjør man da?

Hadde
dette vært penger,
ville du gått til banken og ordnet et lån. Tilsvarende kan man
gjøre med klimakvoter også. Det vil nemlig garantert være folk som
ikke vil eller kan bruke sin kvote. Da kan vi rett og slett kjøpe
deres kvote. Det som ikke er lov,
er å fylle på med mer klimagasser enn du har fått tildelt uten å
ta fra noen andre.

Vi
har allerede noe tilsvarende for flyreiser,
og en del kjøper slike kvoter når de flyr. Men vi er langt fra der
at hver og en av oss vet hva som er riktig nivå av klimaskadelig
aktivitet. Det er nok derfor også klimanyheter fører til en salig
blanding av angst, fortrengning, avmakt og maktesløshet. Og at mange
har full gass på forbruk av energi og annet, innimellom spede forsøk
på å være litt mer bevisst. Men for de fleste: nok en gang en
overveldende følelse av å mislykkes.

Så
da fortsetter vi med å reise langt, kjøpe mer enn vi trenger, kose
oss med den maten vi liker – også kjøtt, selv om vi innerst inne
vet at dette ikke går lenger. Trenger vi en egen utrykningsenhet i
regi av Viasat kalt «Klimafellen»?

Inntil
det er en realitet,
er det eneste jeg fortsatt er sikker på det samme som mandag morgen:
Heretter
drar jeg aldri med fly i den ene hensikt å shoppe.