Aldri mer flyreise på shoppingtur!

Det var brutalt å våkne til nyhetene sist mandag morgen. Beskjeden fra FNs klimapanel var krystallklar: Om det skal være levelig på kloden i framtiden, må vi alle endre adferd. Ordet «Alle» satte seg fast i hodet mitt. For alle innbefatter jo meg også! Hva må jeg gjøre?

Hva kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?

Litt grubling på morgenkvisten førte til følgende utbasunering på Facebook, vel vitende om at jeg selv stilte meg lagelig til for hogg og at det nok ville bli debatt:

«Etter å ha hørt siste nytt fra FNs klimapanel tenker jeg at den dårligste grunnen til å fly er shopping i en storby. Så i den grad jeg har gjort det før, heretter vil det ikke skje.»

Det raste inn med kommentarer og likes. Debatten på Facebook-profilen min pågår fortsatt, fire dager etterpå. Mange gode innlegg, heldigvis ingen sjikanerende tekster med usaklige adjektiver og skjellsord.

Debatten er vrien, særlig for en som ikke trives med å moralisere mot andre. Like fullt: Den indre diskusjonen mange med klimaangst har følt på, er til tider plagsom. Men det må da finnes måter å ta et personlig ansvar for klimatrusselen på uten å gå til ytterpunktene?

Må det være sånn at vi som tror på menneskeskapte klimaendringer alltid skal spise vegetarmat og stort sett sykle omkring i gamle klær? Og hvis ikke: Er det greit å gi blaffen, det nytter ikke likevel, og samtidig farte uhemmet rundt i verden med fly, bil, båt og ha et ubegrenset materielt forbruk? Det må da finnes en gylden middelvei?

Men først: Jeg mener at de viktigste grepene må gjøres av dem med makt; politikere, næringslivsledere og kapitaleiere. Det handler om internasjonale forpliktende avtaler, klimakvoter, alternative energikilder til særlig kull og olje, bevaring av regnskog, CO₂-fangst og avgifter på utslipp av klimagasser.

Dernest bør hver og en av oss gjøre noe, men hva og på hvilken måte? Den store frustrasjonen ligger i at det ikke finnes en oppskrift som passer alle. Vi setter svært ulike økologiske fotavtrykk igjen etter oss. Noe er lett å gjøre annerledes, annet ikke.

Bor man i en byleilighet, har ikke bil, kjøper moderat med klær, spiser mindre kjøtt enn gjennomsnittet, men flyr mye og langt, er det lett å kutte ut det private CO₂-utslippet. Men det kan være trasig, for han som elsker fotballturer til England, skiferier i Alpene og å utforske spennende land i Asia. Og er det påkrevd?

Bor man i en litt eldre enebolig i distrikts-Norge med oljefyr, kjører bil til og fra jobb siden bussruta er lagt ned, shopper minimalt og foretrekker å dra på fjellhytta med solcellepanel i hjemtraktene hver eneste ferie, er det vanskelig å kutte det personlige CO₂-utslippet. Og hun blir temmelig sikkert provosert av maset om å bli mer miljøbevisst når handlingsrommet er så lite. Kan hun og bør hun endre livsstil?