Det var brutalt å våkne til nyhetene sist mandag morgen. Beskjeden fra FNs klimapanel var krystallklar: Om det skal være levelig på kloden i framtiden, må vi alle endre adferd. Ordet «Alle» satte seg fast i hodet mitt. For alle innbefatter jo meg også! Hva må jeg gjøre?

Hva
kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?

Litt
grubling på morgenkvisten førte til følgende utbasunering på
Facebook, vel vitende om at jeg selv stilte meg lagelig til for hogg
og at det nok ville bli debatt:

«Etter
å ha hørt siste nytt fra FNs klimapanel tenker jeg at den dårligste
grunnen til å fly er shopping i en storby. Så i den grad jeg har
gjort det før, heretter vil det ikke skje.»

Det
raste inn med kommentarer og likes. Debatten på Facebook-profilen
min pågår fortsatt, fire dager etterpå. Mange gode innlegg,
heldigvis ingen sjikanerende tekster med usaklige adjektiver og
skjellsord.

Debatten
er vrien, særlig for en som ikke trives med å moralisere mot andre.
Like fullt: Den
indre diskusjonen mange med klimaangst har følt på,
er til tider plagsom. Men det må da finnes måter å ta et personlig
ansvar for klimatrusselen på uten å gå til ytterpunktene?

Må
det være sånn at vi som tror på menneskeskapte klimaendringer
alltid skal spise vegetarmat og stort sett sykle omkring i gamle
klær? Og hvis ikke: Er
det greit å gi blaffen, det nytter ikke likevel, og samtidig farte
uhemmet rundt i verden med fly, bil, båt og ha et ubegrenset
materielt forbruk? Det må da finnes en gylden middelvei?

Men
først: Jeg
mener at de viktigste grepene må gjøres av dem med makt;
politikere, næringslivsledere og kapitaleiere. Det handler om
internasjonale forpliktende avtaler, klimakvoter, alternative
energikilder til særlig kull og olje, bevaring
av regnskog, CO₂-fangst og avgifter på utslipp av klimagasser.

Dernest
bør hver og en av oss gjøre noe, men hva og på hvilken måte? Den
store frustrasjonen ligger i at det ikke finnes en oppskrift som
passer alle. Vi setter svært ulike økologiske fotavtrykk igjenetter oss.Noeer lett å gjøre annerledes,annetikke.